Jeg har aldri vært en ivrig bader. Faktisk vil jeg nesten si at jeg har vært en ivrig anti-bader, og jeg har ofte pleid å svare ting som «bade kan man gjøre i badekaret» når jeg har blitt invitert med på bading. Spesielt har jeg vært, og er nok fortsatt, skeptisk til å bade i Koppen. Koppen er en kulp i en elv i Molde, og en eller annen gang, antagelig på ungdomsskolen, hørte jeg en historie om en av de tøffe skaterne som klatret opp i et tre for å hoppe sikkert 6-7 meter ned i det som egentlig ikke er en veldig stor kulp, og helt siden da har jeg forestilt meg Koppen som et sted som alltid er fullt av irriterende og høylytte skatere.

Men uansett. I det siste har jeg merket at jeg har begynt å endre syn på bading. Jeg har forsåvidt alltid vært prinsipielt tilhenger av spontan nakenbading i kalde fjellvann hvis man likevel er ute og går tur, men nå merker jeg at jeg også synes det kan virke som en god idé å bade uten at det trenger å være spontant, nakent eller så veldig kaldt i vannet. Det spørs om det er alderen som gjør seg gjeldende. Jeg har jo blitt 32 nå, og her en dag tenkte jeg tilogmed at det kanskje kunne vært trivelig å ha en båt.

På fredag tok i allefall Trond og jeg en dukkert i Øverlandsvannet, og det var egentlig ganske ...

I løpet av de siste dagene har jeg oppdaget at koordinater er noe svineri. Ikke alle typer koordinater, naturligvis. Kartesiske koordinater er fine. Det er noe man kan forholde seg til. Polarkoordinater også, og sylindriske, sfæriske, toriodale (eller smultringske, som det heter på norsk), alt dette kan man forholde seg til. Og krummet rom og Riemann og greier, bring it on. Så lenge man har en grei metrikk å forholde seg til, sånn at alle er enige om hva som foregår.

Nei, den typer koordinater jeg snakker om er slike som forteller deg hvor landet ligger, bokstavelig talt. Jeg er en uskyldig ung mann, og så langt har jeg levd et beskyttet liv, forskånet for denslags. Men så, brått og uten forvarsel, ble jeg nødt til å kikke på et datasett med havstrømmer, og jeg oppdaget at alle slett ikke er enige om hvor landet ligger. «Men Aha!» sier du kanskje, hvis du er som meg, «Det er da for pokker bare å bli enige om hvor sentrum av Jorden ligger, så kan man unikt definere alle punkter på overflaten med én breddegrad og én lengdegrad (om vi ser bort fra grotter, og fjellvegger som heller utover og andre marginale tilfeller der flere enn ett punkt kan ha samme koordinater). Ferdig arbeid. La oss lage en kanne kaffe og feire.»

Det viser seg imidlertid at for det første er det ikke helt trivielt å definere Jordens sentrum, skjønt der later man til å ha gjort en god jobb, og funnet ...

I det Herrens år 2000 kjøpte jeg, i Pen Shop i Regent Street i London, en fyllepenn. Jeg liker ikke egentlig å ha mange ting å dra på, jeg liker for eksempel ikke nøkkelknipper fordi jeg foretrekker å bare ha akkurat den eller de nøklene jeg til enhver tid har bruk for i lommen, jeg liker ikke lommebok fordi jeg foretrekker å bare ha akkurat det kortet jeg har bruk for, etc. Men en penn liker jeg å ha, og naturligvis helst en fyllepenn.

Jeg er litt kresen av meg, og jeg synes mange fyllepenner er for tykke og for vulgært utsmykket, men i Pen Shop i Regent Street fant jeg en penn jeg likte: Waterman Hémisphère i stål. Jeg likte denne pennen så godt at da jeg våren 2003, i ferd med å nyte årets første utepils, mistet hetten ned gjennom en rist i fortauet på uteserveringen vi satt på, skaffet jeg meg en ny av samme type ved å spørre noen jeg egentlig ikke kjente så veldig godt om å kjøpe en til meg da hun tilfeldigvis skulle til London. I ettertid kan jeg ikke se hvorfor jeg ikke bare bestilte den på internett, det må da ha vært mye enklere, men i 2003 var jeg kanskje ikke helt der ennå. Hvem vet.

Uansett, i 2003 fikk jeg min andre Hémisphère fra Waterman, og den har jeg greid å beholde helt siden da. Et par ganger har den vært borte, i kortere eller lengre perioder, men den har ...

Som jeg har vært inne på tidligere har jeg begynt å interessere meg så smått for digital humanities, og i slutten av juni bestemte jeg meg for å gå «all in» som man sier i hasard-miljøet. Eller, all in ville kanskje være å si opp jobben for å ta en ubetalt internship-stilling på et humaniora-institutt med digitale interesser. Å si at jeg ser og høyner med $20 ville kanskje være en bedre metafor. Og kanskje poker-metaforer ikke er helt min ting uansett.

Poenget er i alle fall at Camilla og jeg sendte et abstract til en Dickens-konferanse, og vi ble antatt, så 20. september skal Camilla og jeg sammen holde et innlegg på The Mystery of Edwin Drood: Solutions and Resolutions. Min del av arbeidet består i å programmere litt, og kjøre noen analyser for å sammenligne Dickens tekster med de som har forsøkt å koke opp en avslutning til Dickens halvferdige bok, The Mystery of Edwin Drood. Målet er å forsøke å si noe om hvilke strategier de har valgt for å førske å etterligne Dickens stil, samt å sammenligne dette med kjente teknikker for å forsøke å bestemme forfatteren til en tekst. Eller noe i den dur.

Som seg hør og bør var ikke arbeidet ferdig da vi sendte abstractet, men jeg regner med det ordner seg. (Camilla har jo dessuten skrevet doktorgrad om Edwin Drood, så hun finner nok på noe lurt å si uansett.) For øyeblikket er arbeidet i sin spede begynnelse, men fordi jeg er ...

Jeg fikk nylig enda en anledning til å reise til Cambridge med jobb, fra fredag til tirsdag for et par uker siden. Observante lesere vil huske at jeg var der i mars og konkluderte med at det var et fint sted, som var noe av grunnen til at jeg grep sjansen til å reise igjen, og denne gangen var det i grunnen enda bedre. Ikke bare var været kjempefint, og Camilla var med, som naturligvis er trivelig, men vi traff også venner av oss, som i kraft av sine respektive forbindelser til universitetet tok oss med på to slike latterlige Harry Potter-middager, med kapper og bordbønn på latin og full pakke.

På søndagen, etter å ha spasert rundt i byen og vært turister mesteparten av dagen, spiste vi middag på St. John's College. St. John's ble grunnlagt i 1511, og er et gammelt og ærverdig college med mange gamle og ærverdige bygninger, og en lang og ærverdig historie. Jeg sakser fra wikipedia:

The college's alumni include nine Nobel Prize winners, six prime ministers of various countries, three archbishops, at least two princes, and three Saints.

Colleget, som har ca 800 studenter, har dessuten respektable £600.000.000 i «fixed assets», noe som gjør det til det nest rikeste colleget ved universitetet i Cambridge.

Jeg trodde egentlig at alle måtte ha kappe under en slik middag, og hadde i grunnen forberedt meg både på å låne en kappe samt på å skrive et sint brev til styret ved ...

Jeg har merket meg at flere avis-lignende tidsskrifter, Dagbladet for eksempel, opererer med et par anonyme resturant-anmeldere med festlige navn fra litteraturen, og som skriver i tredjeperson. Formålet med anonymiteten er formodentlig at det ikke skal bli kjent i resturant-miljøet at man er anmelder, slik at man dermed får kunstig god mat og service. Jeg mener forsåvidt også å huske at jeg leste en bitter kommentar fra en ikke-anonym resturantanmelder, som mente det var bedre å skrive under fullt navn, ettersom leserne på den måten kan vite at de får konsistente vurderinger fra samme person. Nuvel. Jeg lanserer herved calcuttaguttas resturantanmelderteam, Karius og Baktus. Som den bitre, ikke-anonyme anmelderen påpekte har du ingen garanti for at det er de samme personene fra gang til gang, men det får vi bare leve med.

Karius var en tur i Molde i helgen, og bestemte seg for å benytte anledningen til å besøke Lille lounge & bar. Lille har vært i Molde noen år nå, vanskelig å si akkurat hvor lenge. Karius oppdaget for eksempel nettopp at det er 7 år siden han flyttet inn i Skansegata sammen med Baktus og Jørgen, selv om det føles som toppen to-tre år siden, så han har åpenbart ingen tidssans. Om han skulle gjette ville han nok tippet forsiktig på to år. Eller kanskje sju. Hvem vet.

Karius er i prinsippet tilhenger av at det finnes en cocktailbar i Molde, men har ikke vært inne ...

Jeg var ute og spiste i går, vi hadde alle bestemt oss for grillet kalvebryst, og spurte kelneren om en vinanbefaling.

«Liker dere rød eller hvit vin?»

Jeg er ingen stor kjenner eller snobb, og jeg kunne forsåvidt vært åpen for å prøve en hvitvin til grillet kjøtt om noen hadde fortalt meg, med overbevisning, at det var en bra kombinasjon, men rød virket likevel som et åpenbart valg, så vi sa rødvin.

«Hvis dere liker vin som er kraftig og god på smak, har vi en veldig god en som heter Saint-Émilion.»

Jeg har ingenting imot viner som er gode på smak. Jeg vil faktisk si at god smak, etterfulgt av god lukt, er de to viktigste egenskapene ved en vin, et godt stykke foran for eksempel fin farge og kul etikett, så den hørtes umiddelbart ut som et godt valg. Vi spurte hvor den kom fra.

«Den kommer fra Frankrike.»

Igjen, ingen stor kjenner, men basert på navnet hadde jeg nok veddet på at den kom fra Frankrike. I ettertid har jeg sjekket, og funnet ut at Saint-Émilion er, i følge wikipedia, «one of the principal red wine areas of Bordeaux», så det burde jeg kanskje ha visst. Jeg innser dessuten nå at Saint-Émilion er svaret på hvor vinen kommer fra, mens den antagelig heter noe helt annet, sikkert Château-etellerannet.

Vi utvekslet blikk, og jeg håper vi ikke var for åpenbart overrasket, men vi sa i allefall at vinen sikkert var bra, og den viste seg å være veldig god, og passet, så vidt jeg kan bedømme, godt til maten.

Way back when, when I started my Master's thesis, I felt quite daring in choosing to focus on books that I thought of as not really literary. I knew the theory, had read up on all sorts of people who would seem to suggest (if not stating outright) that the study of popular culture was a valid academic field, maybe even an interesting one. Even so, I clung closely to Bakhtin, shouting "carnivalesque!" and "post-modern parody!" at anyone who got close. Figuratively, of course. Mostly. And I sprinkled my thesis liberally with references to Deleuze, Derrida and other Greats. To make sure it was serious enough (in its treatment of a literature founded on laughter).

This urge to justify my focus was based in the impression, which I know I am not alone in having, that a scholarly approach to literature means studying either the very old or the very high. And that anything that smells of genre isn't far above knee height, all the more convenient for kicking.

Being an academic, for me, is to a large extent about trying to get to grips with my own preconceptions, the dissonance between theory that makes sense and the unquestioned "truths" that surround me (and which I have internalised). My PhD was an attempt to make sense of my revulsion at the thought of fan fiction in a post-Benjamin and post-Barthes world; my Master's argued for the creative potential in a parodic treatment of pop culture, but the ...

I min stadige jakt på nye prosjekter legge til på den voksende listen av halvferdige ting jeg har prøvd meg på har jeg begynt å kikke på digital humanities, eller digital humaniora som det sikkert heter på norsk. Mitt utgangspunkt er at jeg har hørt mange historier om hvordan metoder fra matematikk og programmering kan lede til ære, berømmelse og lettvinte publikasjoner når det anvendes på nye områder, så jeg har lest litt rundtomkring og snakket litt med venner av oss med interesser i den retningen, og i løpet av en interessant diskusjon på et cocktailparty nå nylig bestemte jeg meg for at et bra sted å begynne kanskje er å prøve å lage et XKCD Movie Narrative Chart fra en bok, via et script.

Jeg begynte med å lage et såkalt lexical dispersion plot, som essensielt viser hvor et ord er brukt i en tekst, som viser de mest nevnte personene i Ringenes Herre. (Merk at jeg har lagt sammen Strider og Aragorn til én person.) Når man har teksten og en liste over personer er dette bortimot en triviell oppgave, men jeg synes likevel det var en morsom ting å gjøre.

Den store forskjellen på et dispersjonsplott og et XKCD Movie Narrative Chart (heretter kalt XKCD-plott) er at for å lage et XKCD-plott må man finne ut om to personer opptrer i samme scene eller ikke. En første tilnærming er naturligvis å se på de som ofte dukker ...

Jeg registrerer at det er veldig moderne å blogge om mat og slikt, og spesielt om hvordan man slenger sammen fancy mat fra grunnen av, samtidig som man oppdrar barn og går på pilates eller crossfit eller hva det nå er som er moderne nå. Jeg tenkte derfor å fleske til med en liten matspalte, og for å demonstrere hvor hipp og sunn og ikke minst vellykket jeg er tenkte jeg å lage sushi, nærmere bestemt nigiri sushi med laks. Bakgrunnen for dette er at jeg var på butikken her en dag, da jeg så en laksefilet som var merket «Sashimi Quality», og jeg tenkte at what the hell, kanskje det er på tide å teste den fancy sashimi-kniven jeg kjøpte i Japan i 2012.

Å lage sushi viste seg å være superduperenkelt, i allefall hvis man tar til takke med et helt middelmådig resultat. Kok risen etter anvisning, rør inn litt eddik, skjær fisken i passe tynne skiver, dandér og spis. Fordelen med sushi er at det er ikke så mye du kan gjøre galt med fisken. Du kan selvfølgelig kutte den i rare fasonger og slikt, men så lenge du ikke gjør noe helt idiotisk er ferskhet og smak og alt det der bestemt av hva som har skjedd med den før den havner i din hender. Ulempen med sushi er at det er litt prakk med risen. Etter å ha prøvd ca ti ganger hadde jeg fortsatt ikke mestret kunsten å lage en elegant liten klatt med ...