My home town, Molde, is currently in the middle of an annual celebration of literature (which follows a few weeks after an annual celebration of jazz -- once we get to setting up an annual celebration of chocolate all will be perfect, and the ugly post-war architecture will be forgotten). The name of the event is Bjørnsonfestivalen, and as a literary festival it includes segments on the failure of the justice system, the political situation in Burma, Turkey and Ukraine, and a panel on Norway at war in Afghanistan, alongside a discussion of literature and the environment, interviews with authors, readings of poetry and discussions of books. This festival is not one that believes in art for art's sake alone, nor the separation of art and politics. Quite naturally, I'd say, since the eponymous author, Bjørnstjerne Bjørnson (one of the four¹ greats of Norwegian literature and a Nobel Prize winner in literature, who went to school here), was for much of his life a strong, radical political voice in both Norwegian and the wider European society.

After a lovely breakfast lecture about the importance of Gabriel García Márquez to the author Pedro Carmona-Alvarez, who came to Norway from Chile as a young boy, I therefore went directly to a panel called "Norway at War", which opened with a clip of wonderfully frank documentary footage created by young Afghani women, trying to show the real Afghanistan. Unfortunately it was cut short, and I never found out what the documentary ...

Camilla og jeg var en tur i Molde nylig, og siden vi skulle ha med oss litt ekstra bagasje både oppover og nedover lånte vi en bil i Trondheim Bilkollektiv og kjørte nedover. Vi kjørte ytre, altså E39 om Orkanger, Hemnekjølen, Vinjeøra, Halsa og Krifast for lesere som ikke er kjent med de ulike rutene mellom Molde og Trondheim. Jeg har ikke kjørt ytre så ofte, mest fordi jeg ikke kjører så ofte mellom Molde og Trondheim, spesielt ikke de siste årene, og tidligere kjørte jeg nesten alltid om Oppdal. For lesere fra andre kanter av landet kan det nevnes at å kjøre om Oppdal er lengre, men man slipper å ta ferge. Å kjøre ytre tar i underkant av fire timer med litt flaks med fergetimingen, mens å kjøre om Oppdal tar i overkant av fire og en halv, i allefall for meg. Skjønt jeg har det fra sikre kilder, hvis navn skal forbli unevnt, at det skal være mulig å kjøre de 275 kilometerne via Oppdal på 2.75 timer.

Uansett, vi kjørte over Hemnekjølen og greier, og det er egentlig en del ting man kan se på når man kjører rundtomkring i Distrikts-Norge*. Vanlige ting som landskap og kulturlandskap og slikt, men også severdiheter som Keikos gravrøys. Jepp, det viser seg at Keiko, hvalen som spilte Willy i Free Willy, døde i en fjord i Halsa kommune og ble hauglagt deromkring. Jeg sakser fra engelsk wikipedia, siden beskrivelsen på norsk wikipedia ...

Exactly two thousand years ago, on August 19th 14 AD, the first Roman emperor, Augustus, died.

He was born Gaius Octavius, a son of the Roman family Octavii, who were plebeians (not of the Roman elite). However, he was adopted by Gaius Julius Caesar, his patrician great uncle; and when Caesar on the Ides of March in 44 BC was stabbed repeatedly and died, Octavian became his heir.

Augustus, like Princeps, was a title he gained in 27 BC, after he defeated Cleopatra and Mark Anthony (see Shakespeare for proper historical treatment of that topic), and after a century of unrest established the Pax Romana, which lasted over 200 years, and provided the framework for literary greats like Vergil, Ovid and Horace. And he did it with a political skill that leaves me a little weak in the knees. With a propagandistic fervour which is indistinguishable from the greatest works of the period, from Vergil's Aeneid to Livy's Ab Urbe Condita, he established Rome. And even literally, it was to a large extent in his reign that Rome as a city of marble was built.

I won't pretend the man was a saint, and dismantling the republic may have seemed like less of a good idea once Caligula, Nero and later (my favourite) Heliogabalus made their appearance; but Augustus' legacy is still worth a moment of your time. Take an hour to read up on it.

His final words, according to Suetonius, who (granted) wrote more than ...

I forrige uke var det studiestart, og i den anledning ble jeg spurt om jeg kunne holde et såkalt motivasjonsforedrag for de ferske studentene på Bachelor i fysikk. Jeg åpnet med å snakke litt om dannelse, og anbefalte dem å ta ex.phil. seriøst samtidig som jeg understreket at den naturvitenskaplige tenkemåten også burde være en del av dannelse, og at også personer med realfagsutdannelse burde kunne tilføre det offentlige ordskiftet noe bra. Videre tok jeg med noen erfaringer fra min egen studietid, spesifikt at de burde lære seg å programmere, og at de ikke burde slurve med lineær algebra, noe jeg underbygget ved å si at jeg tror livet mitt hadde vært 5-10% enklere om jeg hadde vært flinkere i lineær algebra.

Til slutt planla jeg å snakke om hvordan det er å jobbe som fysiker, og da satte jeg meg like godt fore å lære dem litt fysikk og litt programmering. Jeg begynte med å gjøre muffinsform-eksperimentet, som går omtrent slik:

En muffinsform er såpass lett, og har såpass stor overflate, at det er rimelig å si at den faller med konstant fart. Siden tyngekraften er konstant, og luftmotstanden er proporsjonal med kvadratet av farten, kan man lett vise at denne konstante farten vil være proporsjonal med kvadratroten av massen. Dermed er det slik at to muffinsformer inni hverandre, som altså har temmelig nøyaktig samme fasong, men dobbelt masse, av én muffinsform, vil falle roten av to ganger så fort. Dermed, om du slipper en muffinsform fra 1 ...

"Sett at du har lyst til å ta et bad, som mange har på denne årstiden. (Jeg kan faktisk anbefale det selv, jeg badet i havet både i går og i dag og fant det meget forfriskende.) Da lurer du kanskje på hva badetemperaturen er, og det er det heldigvis meget enkelt å finne ut av. La meg forklare.

Vi er så heldige å bo i Norge, der vi har et ypperlig Metrologisk institutt som gjør en rekke nyttige ting, som for eksempel å kjøre havmodeller som blant annet forutsier temperatur, og som i tillegg er ganske gode til å legge ut data fritt tilgjengelig på internett. Derfor kan man, om man vil, laste ned havdata for hele norskekysten (strøm, potensialtemperatur, saltholdighet og tidevann) fra thredds.met.no, som digre NetCDF-filer med data for hver time i 800 meter vertikal oppløsning. Slett ikke verst, må jeg si. Potensialtemperatur er førvrig, om jeg ikke husker feil, temperaturen vann på en gitt dybde ville fått, om den ble transportert adiabatisk til overflaten. Jammen flaks at jeg tok det oseanografikurset, ellers hadde jeg ikke greid å sjekke badetemperaturen.

Det som er enda kulere er imidlertid at Meteorologisk institutt, eller met.no som de ofte kalles (av en eller annen grunn er det ganske vanlig å referere til ulike lands offentlige metrologiske institusjoner med adressen til hjemmesiden deres), legger ut disse filene ved hjelp av en THREDDS-server (derav thredds.met.no/), som gjør at man kan gjøre kule ting som å åpne datasettene som ...

Som tidligere nevnt badet jeg i sjøen i Trondheim i forrige uke, og fulgte opp med å sende epost til alle på kontoret om at vi burde gå og bade hver fredag, og se hvor lenge utover høsten vi holder ut. Sjøbadet, tidligere kjent som Aktieselskabet «Søbadeindretningen i Trondhjem anno 1858», ligger bare et steinkast fra kontoret og har garderober og dusj, så forholdene ligger absolutt til rette for en dukkert i lunsjen.

Vi var fire stykker som tok en forfriskende dukkert før lunsj fredag i forrige uke. Ettersom jeg ikke har vært en bader før inntil nylig var det egentlig ganske spennende. Jeg tror for eksempel jeg aldri før har stått på en flåte i sjøen, og det var litt bølger og greier så det var ganske morsomt. Jeg har heller aldri hoppet fra noe høyt og ned i vannet, men denne gangen lot jeg meg gruppepresse til å hoppe fra det nederste nivået i stupetårnet, som jeg tipper var rundt 3 meter.

Det var overraskende ubehagelig å hoppe, men helt greit å lande. Grunnen til at jeg finner det overraskende at det var ubehagelig å hoppe er at da jeg var mindre, den gangen det var skikkelig vinter, digget jeg å hoppe fra store høyder og lande i snøen. Vi hoppet for eksempel salto fra verandaen til Anders, og ved minst én anledning hoppet vi også fra taket, og da snakker vi om et hus på to hele etasjer og loft med ...

Været var egentlig ikke så verst under årets Moldejazz, men det var litt lunefullt. Helgen før jazzen indikerte langtidsvarselet at det skulle være fint hele uken, med litt regn på tirsdag. Etterhvert som uken gikk ble imidlertid værmeldingen stadig oppdatert til «litt regn akkurat nå, fint om to dager». Jeg hadde først planer om å gå en fjelltur på torsdag, men av hensyn til været ble det til slutt utsatt til fredag. Torsdag ble dermed en ganske lat dag, med kafébesøk, litt dataspillprogrammering, en liten svømmetur i Øverlandsvannet i regnvær, og til slutt en konsert.

Vi gikk på Ellen Andrea Wang, en konsert jeg primært valgte ut på fordi hun var avbildet med en kontrabass i programmet. Jeg kan dessverre ikke si så veldig mye fornuftig om konserten. Jeg likte den ganske godt, musikken var kul, syngingen var litt i overkant pop-aktig for min smak, og neste år skal jeg ta notater, samt prøve å blogge underveis i festivalen i større grad.

Fredag startet dagen klokken åtte, da Trond og jeg satte kursen for Ystetind. I følge en tilfeldig nettside jeg fant skal turen ta totalt fem timer, og så kommer ferge og litt kjøring i tillegg, så vi regnet med å være hjemme rundt tre-fire. Vi brukte imidlertid noe lengre tid enn planlagt på ymse innkjøp, så vi begynte ikke å gå før halv elleve, og vi brukte noe lengre tid enn beregnet på turen, så vi var ikke hjemme før litt over seks. Turen var ...

Mea culpa.

I really cannot blame anyone else. Which is a horrible feeling. I blush at regular intervals thinking about this. Here is my confession:

I created a course from scratch. It was all my doing (well, except for the part where I didn't make my students read 50 novels in one semester): I constructed a syllabus which included ten different authors, all but one of which were white, male, Western and heterosexual (to the best of my knowledge). That's right. I did the thing.

I have no excuse. There are reasons of course. Aplenty: It was a tricky syllabus to construct, as it had to consist of a very few books (only 1/4 of the semester's course load), and these books had to be written in English and be particularly useful for the discussion of science fiction in relation to their historical contexts. In addition, I wanted it to serve as an introduction to the field of science fiction studies, which means a sort of "greatest hits" -- because while science fiction is becoming increasingly mainstream I was not at all confident that my students were already science fiction readers², and I wanted to show how later books build on earlier ones.

This double aim of the course probably contributed to the lack of diversity. First, because I was so focused on getting the right range in period, focus, reading load and so on, that the question ...

Onsdagen ble en jazzfylt dag for min del, med stor grad av funksjonærkortutnyttelse. Jeg startet dagen rolig på Fole godt, Moldes (etter min mening) beste kafé, som ble enda bedre av at jeg i løpet av jazzen lærte flere av de som jobber der å lage en kul cortado.

En liten digresjon: Dromedar i Trondheim pleier å ha en sommermeny, som varierer fra år til år. I 2005 hadde de en drikk som het kul cortado, som bestod av dobbel espresso (gjerne kald, men forhåpentlig fersk, fra en flaske i kjøleskapet), fløtemelk og isbiter. Forholdet mellom melk og kaffe er omtrent som i en vanlig cortado, så dette er essensielt en sterk iskaffe uten sukker eller sirup eller noe annet tull. Dette fremstår for meg som den perfekte iskaffe, så jeg har fortsatt å bestille denne siden 2005, med varierende hell. Noen ganger må jeg forklare hva jeg mener, og en gang endte jeg opp med et vulgært tårn av sjokoladekrem, men stort sett får jeg en velsmakende kald kaffe. Digresjon slutt.

Etter å ha chillet på Fole godt med Trond og Eivind spaserte jeg bort på Plassen, og kortet meg inn på Susanna og Ensemble neoN. Jørgen anbefalte denne, og jeg ble ikke skuffet, men jeg lurer om jeg gikk glipp av noe. Jørgen sa det kunne være en utfordrende konsert, og med utfordrende tenker jeg på at konserten kan være ubehagelig å høre på med mindre man anstrenger seg for å finne ting i den. Denne konserten var ...

Som i fjor, planla jeg i år å gå for den komplette jazzopplevelsen. Jeg har ferie hele uken, og etterspurte som vanlig konsertanbefalinger fra Jørgen, tok en kikk på Budstikkas jazzløypekart, samt at jeg kikket i programmet og vurderte de som hadde kule bilder, eller beskrivelser som «überfunky dansk trio» og denslags. Etter å ha kjøpt noen biletter lot jeg meg dessuten overtale av Ulf til å bli funksjonær, i bytte mot et slikt hendig kort som gir tilgang til det meste, noe som senket terskelen for å gå på enda flere konserter. Riktig praktisk.

Mandagen startet klokken elleve med kaffe på Fole godt, og så en kort spasertur ned til Aleksandraparken for å overvære åpningen. Ordføreren og festivalsjefen snakket som vanlig, og årets minister var fiskeriminister Elisabet Aspaker. Vi antar det betyr at statsministeren, kulturministeren og eventuelle andre mer naturlige ministere takket nei. Ministeren snakket naturligvis en del om fisk, ordføreren snakket som vanlig om næringsliv og denslags, og om hvordan jazzfestivalen gjør oss til en mer utadvent by ved å utsette oss for kulturelle utrykk som utfordrer og forarger. Talen lignet egentlig ganske mye på den fra i fjor, skjønt poengene er fortsatt gyldige, så det er kanskje greit nok. Festivalsjefen, som er ny av året, snakket om hvordan det er trivelig å ringe til folk som sier ja til å komme og spille.

Når det gjelder festivalsjef må jeg si at ...