Om hundre år er språket vårt dødt. Våre barnebarn kommer til å snakke flytende ferieengelsk til hverandre, og de vil ikke være i stand til å verken snakke med oss, eller forholde seg til de historiske kildene vi nå jobber hardt for å produsere for dem. Norge som språklig enhet vil opphøre å eksistere.

Det mener i alle fall enkelte av de mest fanatiske her til lands, blant dem en mann med rart navn og rar dialekt, som får ei årslønn for å være redd for slike ting. Kanskje nettopp derfor påstår han dette så ofte han kan. Men er det nå så ille? Folk sier riktignok keyboard og fast food midt i ellers norske setninger, men det er da fortsatt en norsk setning? Nordmenn jobber som market consultants og research project assistant managers, men vi har fremdeles både trikkekonduktører og daglige ledere. Jeg tror egentlig ikke noe språk har dødd av at det kom nye ord inn i det. Spesielt ikke hvis dette sammenfalt med at det kom en masse nye ting å snakke om. Da skulle det ikke vært mye igjen av norsk fra før den gangen kaklende katolikker kom dundrende etter 1030, tyskerne inntok Bryggen i Bergen på 1300-tallet og danskene kom gurglende etter hvert, med den bieffekt at stumme konsonanter og fransk flottenfeieri ble hipt. Selv om vi har mange nye oppfinnelser å forholde oss til siden dengang, står fortsatt – tro det eller ei – en betydelig stamme av språket igjen fra før noe av dette skjedde. Bare så det er klart: Det skal en del til. Språkkjerner er seiglivede greier.

Så selv om amerikanerne har mer avanserte våpen enn religion og kongemakt, nemlig fjernsyn, må de nok jobbe hardere for å ta knekken på et helt språksamfunn. Jeg er mer bekymret for dem som går rundt og sier «snøggfôr» og «tangentfjøl», eller skriver «e-mæil»¹ så ofte de kan. Dem blir det fort vanskelig å drive meningsfylt kommunikasjon med.

Jeg har lagt merke til at ungdommen har begynt å si «paye» om å betale, og det høres jo unektelig teit ut. Men, i motsetning til snøggfôr-folket, tror jeg disse kidsa vet hva de kan si på streeten, og hva de kan si i et jobbintervju. Og da ser jeg ikke helt problemet. Jeg synes nemlig man har lov til å bruke engelsk, så lenge man fortsatt vet forskjellen på dét og norsk. Da kan man bli man forstått når man vil, og høres teit ut når man vil dét.

Så er alt i orden med det norske språket? Nei, det er dessverre ikke det. Det finnes en trussel, selv om den går mer ut over utøverne enn den norske kulturarven. Det dreier seg om det lille, men latterlige segmentet jeg vil kalle teite, eller unødvendige, anglisismer: Det å låne uten vett, og i stedet for å supplere norsk med fremmedord der noe mangler, konstruere bleke kopier av engelsk i sin slurvete dagligtale – rett og slett å ukritisk bruke norsk som om det var engelsk. Altså å ikke helt vite forskjellen.

Her følger noen eksempler på anglisismer som aldri vil dukke opp i ordbøkene, fordi de er klossete hybrider. Rekk opp hånden den som aldri har sagt noe av dette i et ubetenksomt øyeblikk på vei ut fra kinomørket:

Prisvinnende
Dette er et skandaleeksempel. «Prisvinnende» er presens partisipp av «å vinne en pris», og viser altså at det er en handling som foregår akkurat nå. Dersom du skriver det på et DVD-omslag i samme sekund som prisen deles ut, vil det uansett være usant noen minutter senere. Award-winning har nemlig ikke samme funksjon på engelsk, hvor man til og med kan si winning ticket lenge etter at premien er avhentet og oppbrukt. Ja, jeg flisespikker, men det er da ikke så mye å forlange at folk prøver å huske hva «prisbelønnet» innebærer.

(Jeg vet ikke hva som gjør dette ordet så vanskelig, men før den engelske varianten kom, kunne man ofte høre folk si «prisberømt». Det var riktignok litt sjarmerende.)

Karakter
Inntil nylig, og ifølge språkrådet fremdeles, betød «karakter» enten noe man fikk på skolen, eller av å være seg selv. Har man karakter, er det snakk om summen av ens karaktertrekk (noe som iblant ikke er så ulikt en karikatur). Men kort tid etter at egne filmanmeldelsesblader kom til landet, ble «karakter» et tverrspråklig synonym til det engelske character. Hva skjedde med «figur», eller i verste fall «rollefigur»?

Forlangende
Det norske ordet «forlangende» er et substantiv, og er egentlig en gammelmodig versjon av ordet «krav». Et eksempel: Han fremsatte et forlangende til dampskipsrederen. Å si at en person er forlangende, er igjen presens partisipp, som på ingen måte automatisk blir det samme som det engelske adjektivet demanding. «Storforlangende» eller helst «kravstor», er mine stalltips her.

Mistenkelig/mistenksom
Når jeg ser mistenkelige personer (for eksempel folk med nummer på brystet og et brekkjern i hånda), blir jeg mistenksom (og kontakter sporenstreks nærmeste politimyndighet). Det blir jeg også når jeg legger merke til at mange bare driver og blir det ene eller det andre i hytt og pine: «Jeg så en mistenksom person, så nå er jeg mistenkelig.» Dette skjer, i vårt samfunn, i dag. Er det fordi suspicious betyr begge deler?

Det samme gjelder for så vidt det ganske logiske skillet mellom bekymringsverdig og bekymringsfull. En avis hevdet nylig at en gal og utagerende popstjerne hadde «bekymringsfull» oppførsel. Nei, du er ikke mye bekymringsfull når du går fra ungene dine for å drikke og dope. Flaut for journalisten, som ikke bare oversatte en utenlandsk artikkel i stedet for å skrive en selv, men i tillegg trodde at han ikke trengte å tenke over ordet worrying, fordi han var så flink i engelsk.

Overse
Det samme skjer her: «Jeg overså hele prosessen fra A til Å», sa en sikkerhetsrådgiver i den irakiske rgjeringen, ifølge Aftenposten. Denne sikkerhetssjefen burde miste jobben, og det burde Aftenpostens journalistoversetter også. To oversee betyr å overvåke, kontrollere eller følge med på. Å overse betyr det stikk motsatte, nemlig å ikke legge merke til. Slurvete omgang med språket har sneket seg inn i Aftenposten også, blant annet i herværende overskrift, hvor seks knivstikk blir til en lemlestelse. Men det burde likevel være av høyeste prioritet, både for journalister og andre, å ikke skrive det motsatte av det man mener.

Neger
En kruttønne av et latinsk ord, som har blitt brukt temmelig forskjellig i Norge og i Amerika. Vi har for eksempel aldri skrevet det på egne parkbenker, busseter og offentlige toaletter, slik amerikanerne fortsatte med i tjue år etter at de bekjempet nazismen. Jeg vil si at ordene «neger» og negro bærer på beslektet, men vesensforskjellig, kulturelt arvegods. Sistnevnte har beklageligvis, med sin langt mer uspiselige ballast, dratt sin lille norske motpart med seg ned i søla og banet veien for et realt minefelt av rundt-den-brente-grøten-terminologi².

Encyklopedi
Wikipedia er kjent som den frie encyklopedi. Og fri er den. Men når en encyklopedi er akkurat det samme som et leksikon, hvorfor velge den varianten folk må tenke seg litt om før de skjønner? Det minner meg om den gangen næringslivet konkurrerte med seg selv i å si «proaktivt dynamisk» flest ganger etter hverandre.

Urban legende
Etter filmatisering og oppmerksomhet rundt amerikanske vandrehistorier, ble våre varianter til urbane legender. På norsk høres dette ut som veldig smal folklorist-fagterminologi.

Mint
Flere og flere stiller seg uforstående til ordet mynte, som er det norske navnet på den velduftende urteslekten mentha. Selv norskprodusert tyggis eller tannkrem skriver nå «mintsmak» på emballasjen. Beklageligvis blir den herlige myntesmaken også ofte kalt «sånn tannkremsmak». Kanskje burde folk pusse tennene litt mindre, og dyrke sin egen te litt oftere.

Scampi
Scampi er et låneord vi har fra italiensk. Det er en flertallsform av scampo, som betyr sjøkreps. Innen matlaging brukes ordet om de fleste typer større reker, som kongereker og tigerreker. Slik sett er den kulinariske og den biologiske betydningen litt forskjellig, men én ting er likt uansett: Det uttales ikke på amerkansk: [scæmpi]. Det er ganske vanlig å tro at alt som ikke er norsk må være engelsk, men det er ikke sant. Jeg har også hørt folk si [cræps] om crêpes, og jeg skulle ønske jeg var til stede når de prøver å si crêperie.

Enkelte stedsnavn byr på problemer over samme lest. Det blir litt vel pretensiøst å gå rundt og si Ciudad de México og Thành phố Hồ Chí Minh, men det er også litt vel teit å gå rundt og si Mexico City eller Ho Chi Minh City på norsk. Det er byer, ikke kjøpesentre.

Overflodet
Dette ordet ser man ikke så ofte, men under tsunami- og New-Orleans-katatrofene forekom det. La oss håpe noe slikt ikke skjer igjen. «Overflod» betyr at det finner sted et veldig overskudd av noe, fortrinnsvis verdisaker og/eller levnetsmidler, men dette er et substantiv, og ikke et transitivt verb. Områder kan ikke bli overflodede. De blir oversvømte, mens de på engelsk blir overflooded. La meg også legge til at «flod» betyr elv, mens flood betyr flom.

Gravgård
Mine kilder kan fortelle at dette ordet brer om seg, til tross for at det ubestridelig heter «gravplass». Kan det være at graveyard parres med det mer vante «kirkegård»?

Øyeball
Når noen sier «øyeball», tenker jeg på en testikkel som ligger og ser på meg. Kall meg skitten, kall meg barnslig, men jeg er innerst inne mer vant til ordet «øyeeple». Epler i kroppen er ikke noe uvanlig, vi har også adamsepler.

Lyrikker
Lyrikk er noe i nærheten av det samme som poesi, og slik sett er sangtekster ofte lyrikk. Men sier man «lyrikkene» i stedet for «sangteksten», hopper man bukk over språkets intrikate nyanser, og det er dumt. Husk gjerne i samme slengen at novel ikke betyr novelle.

Spotpris
Priser er ikke enkle å forholde seg til. I hvert fall ikke spotpriser, som de fleste nok har møtt på i forbindelse med enten strømregninger eller børstransaksjoner. Spotpris betyr dagsprisen på ting med flytende verdi, spesielt energi som strøm og olje. Dette må ikke, som avisene ofte gjør, forvekslet med «spottpris». Spottpris er på mange måter det motsatte: En pris som er så latterlig lav av den nærmest håner produktet. Så når Elkjøp annonserer sine produkter til spotpris, ligger denne antageligvis et par hakk over tilbudsprisen man kan få andre steder.

Gå
Å gå betyr å bruke beina. En gang hørte jeg noen si at «han ville ikke gå» om en som ikke ville bli med på biltur til nabofylket. Det måtte sies flere ganger før jeg inni hodet mitt gjenkjente He wouldn't go, bare slurvete oversatt til norsk. Muligens, og forhåpentligvis, var dette et utslag av individuelt slurv, og ikke en kollektiv tendens. Så denne innførselen representerer alle de enkelttilfellene som ikke har festet seg, men som jeg har hørt ved enkelttilfeller. De viser også, kanskje mer enn de faste begrepene, at folk tenker mindre og mindre på norsk.

Flere eksempler er «Jeg hadde ingen idé om det», i stedet for «jeg visste/ante det ikke». «Vet du det for sikkert?» (Do you know for sure?) i stedet for bare «Vet du det sikkert?», og til og med «Jeg blir ikke for lenge», som betyr noe annet enn I won't stay for long.

Det finnes et utall å ta av: «Hvem er jeg til å snakke?» (i stedet for «Jeg skal ikke snakke»), «Jeg tar deg herfra» (i stedet for «Jeg følger deg herfra») og – kronen på verket – denne premie-klønete oversettelsen fra Dagbladet:

«– Hver gang jeg hører ham snakke, så vil jeg rope ut til verden at, Gud, han er så full av det (he is so full of it, red anm), sier Rosaleen Tallon.» (Dagbladets egen redaksjonelle anmerkning.)

Det borgermester Giuliani egentlig blir beskyldt for her, er å være full av drit. Og det kan man godt skrive. Eller bare at han lyver/ljuger så det renner, eller lignende. Full of himself betyr mer eller mindre det samme som «selvgod», som tar mindre tid å både si og skrive, og forstås også av pensjonister. Dersom du synes det er viktig.

En Gang's Kamera
Ja, du ser riktig. Ortografi-virusene særskriving, genitivsapostrof og frenetisk majuskelbruk er alle hjemmehørende i engelsk rettskriving, men brukes likevel flittig på norsk.

Valentine's og halloween
Nå er dette riktignok ikke helt feilaktig, for valentinsdagen og allehelgensaften har ikke fått særlig oppmerksomhet her til lands siden reformasjonen. Det som dukket opp på 1990-tallet, er jo som kjent de amerikanske versjonene, med sitt plastglor og sine spesialtilbud. Så, ja, ok, kjør på, den som vil. Jeg gleder meg litt til man går rundt i desember og sier «glad sesong» til hverandre.

Man kan altså konkludere med at de forringer folks språkføring, men også at de mangler en del på å kunne forskyve de rundt 18 millionene av ord man regner med at norsk språk består av. Faren for at norsk språk dør ut med det første, er altså ikke særlig større enn den også ofte påståtte faren for at Norge er en islamsk stat om femti år. Utrydningsdøden er herved avblåst, og man kan i stedet begynne å bekymre seg over at amerikanerne oppfordrer norsk ungdom til å delta i en okkupasjonskrig.

Avslutningsvis må jeg si at jeg vet vi språkpedanter er en utskjelt gruppe, og ofte er det med god grunn. Språket skal som nevnt forandre seg, som en klukkende elv som sildrer forbi og graver nye løp, og så videre. Det mange tror er språkrøkt – å preservere sin samtids versjon som den beste – er helt usaklig med mindre man gjør det fra dag én. Og da vil man gå tom for byggeklosser etter hvert som ens verden vokser. Det handler nemlig ikke om hva som er mest norsk, mest ekte eller mest opprinnelig. Det handler ikke en gang om hva som er mest rett. Det handler om at hvis alle er enige om hva ordene skal bety, vil språket fungere slik det skal.

Det hviler derfor et ansvar på den som vil blande to språk: Det finnes gode supplementer, og det finnes påfunn som rett og slett er lite nyttige lån, fordi de forskyver og forkludrer eksisterende betydninger i stedet for å skape nye. Dette forårsaker forvirring, tvetydighet og rot. Og der ligger forskjellen mellom det som legger til og det som tar vekk; det berikende og det forflatende.

¹«Lønsj» og «sørvis» synes jeg folk kan få lov til om de vil, men ingen har noen gang uttalt ordet «e-mæil» på den måten. Da er det bedre å skrive «mejl» (eller «e-post»), hvis man da klarer å gi slipp på den demonstrativt norske æ-en.

² Jeg anerkjenner fullstendig at vi som bryr oss om språk, og ikke om rase, ugjenkallelig har tapt debatten omkring dette begrepet, og må betale prisen for det, med enten stiv språkføring eller gjentatte rasismebeskyldninger. Min erfaring er at slike angrep ikke stilner, eventuelt går over i stum forvirring, før jeg bruker det nødtvungne og (for meg) intetsigende virkemiddelet å nevne at min livsledsagende kvinne er mørkhudet (riktignok ikke neger). Jeg kan dermed, rent logisk og under forutsetning av at jeg elsker min kvinne, ikke være en rasist – på tross av at jeg aldri har ment noe nedsettende med ordet «neger». Dette til etterretning, og for å redde kommentarforumet fra sinte feiltagelser. Jeg beklager at det er nødvendig.