Artikkelforfatteren på dugnad
Livet som selveier er ganske greit, spesielt når man, som i mitt tilfelle, eier innsiden av leiligheten (pluss verandagulvet, tror jeg), og bare en andel i utsiden. Det fine med dette er at jeg for eksempel slipper å måke snø, slå plenen eller male, fordi dette er slike ting som styret hyrer et firma til å fikse. Det betyr at mitt ansvar, utenom å ikke lage vannlekaser og slikt, er begrenset til å vedlikeholde verandagulvet, som
tidligere beskrevet, som å stille opp på dugnad en gang i året.
Strengt tatt er jeg vel ikke forpliktet til å stille opp på dugnad, men jeg føler naturligvis at dugnad er en bra institusjon som man bør være med å støtte oppunder. Det er dessuten en grei og uforpliktende anledning til å sosialisere litt med naboene, og det er alltid fint å ha et godt forhold til naboene sine.
Årets dugnad fant sted i forrige uke, og var ganske raskt unnagjort. Vaktmesterfirmaet vi bruker ser ut til å gjøre en god jobb, så det eneste som trengtes var egentlig å plukke litt rusk og rask her og der, pluss kaste ting som folk har satt igjen i fellesarealene. Det siste halve året har det bare blitt stadig vanskeligere å komme frem til boden min, ettersom mengden med gammeldagse bilderør-TVer og ødelagte IKEA-hyller og jeg vet ikke hva folk setter igjen har økt, men nå fikk vi altså kastet alt sammen. Hadde det ikke vært for at jeg ser for meg at eierne av disse tingene har flyttet herfra, og bare satte igjen tingene fordi de ikke ville ta seg bryet med å kaste dem, hadde jeg godtet meg. Jeg synes faktisk det er sjokkerende hva folk får seg til å sette igjen.
Uansett, dugnad, bra saker. Det føles veldig norsk, og veldig sosialdemokratisk og denslags. Likhet, og slikt. Jeg snakket litt med en av naboene mine, som er fra Sveits, og han sa han synes dugnad er fascinerende greier. Sveitsere er kjent for å være renslige sa han, men der er det visstnok slik at man tar litt initiativ selv, i ny og ne, mens i Norge kommer vi sammen en gang i året og fikser alt, og så spiser vi pizza og har det gøy. Og så snakker vi knapt sammen resten av året.