På fredag antydet Frode på jobb at jeg var dårlig til å bake boller. Jeg husker ikke akkurat hva han sa, men jeg tok det i alle fall såpass ille opp at jeg umiddelbart erklærte at jeg skulle stå opp klokken seks på lørdag og bake boller og ta med på jobb, så han kunne se at han tok skammelig feil. Og som sagt, så gjort. Jeg tok bollene ut av ovnen omtrent klokken kvart over ni, så de var fortsatt rimelig ferske da vi begynte på jobb klokken ti.

Frode innrømte naturligvis at bollene var gode, og det skulle da også bare mangle, men han la så til at det måtte være fordi de var bakt på floing. «Unnskyld?» sa jeg naturligvis til dette, og Frode forklarte så at det var allment kjent at det er best å bake på floing, for akkurat som at havet stiger, vil deigen heve veldig fint. Jeg utbrøt at det bare er bullshit, fordi det er det det er, og kastet hendene oppgitt i været og begynte å si noe om hvor latterlig små tidevannskreftene på en 20 cm høy deig er, men vi ble avbrutt av kunder som ville betale for materialene sine. Tullinger.

Flere ganger i løpet av dagen kom vi tilbake til dette temaet, og til tross for iherdige forsøk greide jeg ikke å få Frode til å gi meg uforbeholden cred for kvaliteten på bollene. Han stod på sitt, og mente at floing måtte være involvert, og det ble ...

Altså. Du sier i et valgkamputspill at ingen skal behøve å dø på grunn av dårlige veier i Norge. Spesifikt (i følge Dagbladet):

-Vår fokus er å få bedre vei. Holdningsskapende arbeid er en del av pakka, men å forbedre veiene er viktigere. Vi vil ha null drepte på grunn av dårlig vei.

Bare for å klargjøre:

Hvis du kjører intedanende bortover, og så kollapser veien og du faller i døden, da har du dødd på grunn av dårlige veier.

Hvis du kjører i hundre og helvete gjennom en tunnel, mister kontrollen og dundrer i veggen, da har du dødd fordi du er en idiot.

Hvis du kjører fredelig avgårde, og så blir du most av noen som prøver seg på en tvilsom forbikjøring, da har du dødd fordi noen andre er en idiot.

Ok?

-Tor Nordam

Før jeg slutter på lageret, antgagelig for godt denne gangen, tenkte jeg å ta noen bilder av folk og fe. Spesifikt har vi snakket i et år eller to om at vi burde ta bilder og lage en kalender, som en motvekt til de stereotype damekalenderne som henger overalt på et slikt sted. Vi begynte så smått i går, og her er et par eksempler. Flere bilder følger forhåpentligvis.





Foto: Tor
Modell: Thor

Jeg satser på å få til noen flere i dag, og utover uken. Spesielt kunne jeg tenke meg noen frekke poseringer med truck, og kanskje tilogmed med en lastebilkran. Spennende, spennende.

-Tor Nordam

Turen er nå kommet til KrFs politiske program 2009-2013. Eller egentlig var vel turen kommet dit allerede forrige søndag, men bedre sent enn aldri. Det er fortsatt lenge til valget.

Jeg har egentlig aldri satt meg noe særlig inn i KrFs politikk, utover at jeg har registrert at K står for Kristelig. Partiprogrammet åpner da også med at

KrF bygger sin politikk på et kristent verdigrunnlag og en kristendemokratisk ideologi. Vårt verdigrunnlag har sin forankring i det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret.

Akkurat hva kristendemokrati er for noe er jeg litt usikker på, og det kristne menneskesynet kan jo være så mangt, avhengig av hvor man bor, hvilken tid man lever i, og hvilke deler av bibelen man legger vekt på. Det er i alle fall ikke umiddelbart åpenbart at dette er en bra ting, og på meg virker det ganske tullete å legge vekt på religion når man skal ta avgjørelser angår andre enn seg selv. Så fra mitt synspunkt begynner ikke dette så bra.

Det er forøvrig ganske tydelig at KrF er et svært ideologisk parti. Programmet begynner med et lite introduksjonskapittel til KrFs verdigrunnlag og ideologi. De påfølgende kapitlene er sortert på en litt annen måte enn hos de fleste andre partiene, og er dessuten samlet under verdiladede hovedoverskrifter. Utenrikspolitikk sorterer for eksempel under hovedoverskriften «Nestekjærlighet uten grenser». Dokumentet ser forøvrig ganske pent ut, og det eneste jeg egentlig har å utsette er at man ikke kan se forskjell på de to størte overskriftstypene i innholdsfortegnelsen. Pluss ...

Det høres kanskje pretensiøst ut å i det hele tatt komme på tanken å skrive en bok utelukkende bestående av fotnoter. Og det høres kanskje ut som om resultatet uunngåelig ville måtte bli noe langtekkelig. Så feil kan man ta.

Jeg kjøpte Mark Dunns Ibid: A Life for lenge siden etter at en veninne av meg hadde anbefalt den i varme ordelag; men jeg kom aldri så langt at jeg fikk åpnet den. Jeg hadde mine tvil. Og jeg liker fotnoter. Fotnoter er en av livets store jegvetikkehva. Det er der alt det spennende dukker opp når man skal lese noe som vel kanskje er interessant nok, men som man egentlig helst vil legge fra seg for å gå hjem og se Doctor Who om igjen. Og fotnoter i fiksjon er jevnt over åsted for de mest absurde absurditeter (skjønt det har kanskje noe å gjøre med den typen fiksjon jeg velger å lese).

Jeg burde derfor ha kastet meg over denne boken den dagen den dumpet ned i postkassen. Men, sa en slik liten stemme i et hjørne av hodet mitt, som vanligvis er mer opptatt av at man ikke bør snakke med fremmede eller ta imot godterier fra ukjente menn, kanskje kan det bli for mye av en god ting. Er ikke tross alt fotnoter først og fremst sjarmerende fordi de dukker opp bare av og til, og fordi du kan velge om du vil lese dem; og høres ikke dette prosjektet egentlig ut som hardt arbeid i ...

Såh, hvorfor sluver jeg så voldsomt med å skrive artikler egentlig? Jo, nå skal dere høre.

Jeg har jo nå blitt voksen, med jobb og egen leilighet og gode greier, og min tid som ferievikar på lageret burde dermed være over. Men, siden jeg begynte å jobbe på NTNU i desember hadde jeg noe sånt som 2,14 oppsparte feriedager med lønn, og kombinasjonen av dette og at jeg faktisk trives veldig godt på lageret førte til at jeg bestemte meg for å legge inn noen få uker som lagerarbeider også i år.

I tillegg til at det er trivelig å treffe igjen gamle kjente får jeg nå også testet ut det nye datasystemet jeg brukte høsten på å forberede, og det er jo ganske spennende. Jeg var sant å si litt bitter for at jeg sluttet akkurat da det skulle tas i bruk. Så det vil altså si at jeg nå tilbringer dagene mine med å traske rundt på lageret med en liten datamaskin i lommen. Og jeg må vel si at jeg er både positivt og negativt overrasket. Når systemet funker er det veldig bra, men terminalene henger overraskende ofte synes jeg, selv til Windows å være. Dessverre ser de ut til at de er inkompatible med linux. Men spennende er det i alle fall, og jeg anbefaler alle som måtte være interesserte i denslags å droppe innom for å kjøpe en planke eller noe, så kan jeg demonstrere og forklare. (Jeg skal bare jobbe denne uken og ...

I have to say that being able to enjoy Tor's bodily heat in such an uncontroversial manner is really satisfying.


Having learnt a valuable lesson last year, we got up very early this morning. At twenty to six, we had already made the coffee. Mary and Tor, both of whom, may I add, were not there last year, thought I was crazy for insisting on dragging them out of bed before six. I knew I was right, though. I was not sitting on a wasp's nest this year. Hell, no.

When we arrived at the park, their hesitation did seem justified. There were two other people there. Apart from the people trying to give me coffee. I explained I had brought my own. They asked whether there was anything good in it. I said it contained coffee. We went off to find our seats.
We were there early, as I said. Are was not. Still, good people that we are, we kept a seat for him (we did not keep a seat for Silje, as we had it on good authority that she had no intention of getting out of bed before half past six). Even Are was there before the ...

J'adore.

Earlier this year there were rumours that Leonard Cohen would come. I was excited.
Then, there was a confirmation. When they finally got round to putting the tickets up for sale, I made damn sure my mothers procured tickets for both Tor and me. Needless to say, I have been looking forward to tonight for a while. I never thought I would get to see Cohen live. I would not have been terribly surprised if an asteroid had crashed into the Earth last night.

I was worried that it would be a bad idea to have this concert in Romsdalsmuseet. It is a lovely, lovely venue, but again I have preconceptions; and I was fairly convinced Leonard Cohen should be absorbed in some smaller, more intimate venue. Not in a massive open air place with thousands of people.

And they had overdone it a bit. I have been to sold out concerts there before, but it has never been that full. Expecting to be able to leisurely sit and listen, as we always have before, we were forced to stand, packed like small fish in metal containers, because when it looked full there were still people waiting to get in. This was unpleasant. Otnæs keeps talking about trying to make the best possible festival, rather than the largest possible. It is sad that this does not apply to the attitude at the concerts themselves. I have observed this problem before. I realise that these big name-concerts are supposed ...

I am prejudiced. I am.

I looked at the presentation of Melody Gardot in the festival program. I looked at the picture, noted that she looks sad; and then I read the description:

Melody Gardot må fortsatt bruke stokk og solbriller etter at hun 19 år gammel ble kjørt ned av en SUV mens hun var på sykkeltur. Hun ble liggende på sjukehus i mer enn ett år, med flere brudd i bekkenpartiet, hjerneskade med hukommelsestap og overfølsomhet for lys og lyd. Som alternativ til de mange smertestillende medisiner legene forordnet, forsøkte Gardot musikkterapi. "Jeg var oppbrakt og frustrert, fordi jeg ble veldig sjuk av de store dosene medisiner de ga meg. Jeg bestemte meg for å heller føle meg sunn og ha vondt enn være sjuk og ikke ha vondt" forteller hun. Legen hennes anbefalte å engasjere seg i noe hun likte og som kunne gi henne noe, og hun valgte å bruke musikk som terapi. Musikk påvirker generelt organismen på cellenivå, og kan dessuten bidra til å fremme kognitive funksjoner gjennom sin innflytelse på nevrale nettverk i hjernen. Fire år senere hadde Gardot utgitt et kritikerrost album på Verve Records og turnert verden rundt med stor suksess. I år kommer hennes andre for Verve "My one and only Thrill". Hun er fortsatt handicappet etter ulykken, men girer seg opp til å gjennomføre konserter og turneer og klare hverdagen. Det er en tøff ung dame Moldejazz nå presenterer for et norsk publikum. Musikalsk befinner Gardot seg i et landskap ...

Marlene fra Oslo har ikke forsøkt seg på den økologiske jazzmaten:

Det er sikkert smart med økologisk mat, men jeg blir så dårlig av det.

Istedet har hun spist godteri og drukket rødvin.

Marlene trenger et balansert inntak av sprøytemidler og kunstgjødsel-grodd mat for at fordøyelsen skal fungere skikkelig. Det slår meg at Fire Flate her kanskje burde kastet et blikk på Vær Varsom-plakaten og innsett at her var noen de burde beskytte mot seg selv og ikke sitere med fullt navn og bilde.

Det er selvsagt også mulig at stakkars Marlene bare er offer for en eller annen inkompetent journalistspire som har feilsitert henne fullstendig. Kanskje sa hun noe riktig innsiktsfullt som inkluderte referanser til Heidegger og Wittgenstein. Den slags kan rote det fullstendig til for trøtte sitatsamlere.