I dag, sånn omtrent, er det 20 år siden jeg, og mange andre av oss, begynte på skolen. Det kom et brev i posten, antagelig i mai eller juni i 1989, der det stod at jeg skulle begynner på i klasse 1C på Nordbyen skole i august, og jeg husker at jeg ikke var spesielt begeistret, men mamma sa jeg måtte, så da var det ingen vei utenom. Jeg husker ikke så mye fra første skoledag, utenom at vi stilte opp utenfor skolen i tre klasser, og at rektoren, som var en dame jeg ikke husker navnet på, snakket om nye ting. Vi var jo nye elever, og hun sa noe om klasseforstanderne våre, og hun nevnte at hun hadde nye lakksko. Jeg mener dessuten å huske at det var fint vær, eller antagelig husker jeg bare at det ikke var stygt vær.

Dette var forøvrig den dagen jeg møtte Anders R. for første gang, hvis jeg ikke tar helt feil. De andre guttene som bodde i nærheten hadde jeg allerede møtt, men Anders m/fam kom flyttende dagen før skolen skulle begynne, og våre foreldre hadde dermed ikke hatt tid til å forsøke å få oss til å bli venner, slik foreldre ofte gjør. Men det viste seg jo å være helt unødvendig.

Jeg husker at jeg i begynnelsen ikke var spesielt imponert over skolen. Vi hadde det jo gøy, men jeg prøvde på et eller flere tidspunkt å overbevise mamma om at det hele bare var bortkastet tid ...

OpenCourseWare er, som navnet tilsier, åpent tilgjengelig undervisningsmateriale. MIT lanserte begrepet i 2002, og begynte å legge ut på nettet materiell fra sine fag på lavere grad, slik at hvem som helst kan lese det uten innlogging. Nå vet ikke jeg hvordan det var på MIT tidligere, men akkurat dette er ikke så fryktelig revolusjonerende. Det var jo slik det pleide å være på NTNU før noen kom på at det ville være en god idé å betale mer for mindre og kjøpte (eller rettere sagt kjøpte lisens til) it's learning, og fortsatt er det mange fag der alt legges ut på en åpen nettside.

Men jo. MIT OpenCourseWare har vokst seg ganske stort, og nå finner man materiell fra 1900 fag på hjemmesidene. Hvor mye som er lagt ut varierer en del, fra leselister og oppgaver, til fullstendige løsningsforslag, kompendier, i noen tilfeller lærebøker og etterhvert også hele forelesninger på video. Man kan for eksempel finne alle forelesningene fra Physics I: Classical Mechanics gitt av professor Walter Lewin. Disse videoene kan man også finne gratis tilgjengelig på iTunes U, en avdeling av iTunes Store, der flere universiteter legger ut videoer fra forelesninger.

Her i forrige uke (som første i Norden, må vite) lanserte også NTNU sin deltagelse i OpenCourseWare, og foreløpig finnes det ca 90 videofilmede foredrag og forelesninger på NTNUs iTunes U-sider. Noen foredrag finnes også på NTNUs hjemmesider, inkludert ett av post.doc. Finn Arne Jørgensen som forteller om den norske hyttedrømmen.

I alle fall. Dette ...

More frolicksome fun at the Free Fringe today.

I mentioned in an earlier article that Cool fun would seem to have potential (solely judged on the antics of one Jez Scharf. Based on this assumption, I dragged Ben (who normally has a real job, but who is currently on vacation and can therefore quite easily be persuaded to partake in entertainment of this sort) with me to an early morning (12.30 is rather ungodly when you are a student going to see standup) show in a pub in Canongate.

It has been my experience that pub-owners are friendly an nice (a stereotype I believe television also supports), but upon our arrival I came across a very scary pub-lady who seemed to resent the fact that her pub has become a Venue. I am not sure why. One would think she had been consulted on the matter. Maybe she had just realised that people are reluctant to put away massive amounts of alcohol in the early hours of the day (well, some ... there was a surprising number of people having beer for breakfast). Either way, I assume her resentment will only increase with time, so it would probably be better to catch this act early in the festival (I assume you have all already booked tickets and are now only frantically looking for somewhere to stay), as she may progress to full-blown axe-murdering before too long.

That last sentence did implicitly endorse the show, but let me make it official ...

The Fringe is still on (to be fair, it will be on till the 30th of August, so I could open an article with those words every day for three weeks or so... but I won't).

Today, Ben and I went to sample other oddities of the Free Fringe. There is a pub in Hanover Street called the Jekyll and Hyde. This is culturally significant because Robert Louis Stevenson was from Scotland, and so the Jekyll and Hyde makes more sense in Edinburgh than the identical Dr Jekyll does in Oslo. But I digress.

The first act we caught was an old favourite of mine: Rob Deb. I enjoyed his act immensely last year (although his views on Watchmen were rather untenable), and this year was unlikely to be any different.

I will say this, though. Rob Deb would appear to fluctuate quality-wise depending on his audience. The best option would seem to be to enlist various geeky friends, scatter them throughout the audience, and make sure they make the appropriate sounds at the right time. See, he tests his audience, and two geeks would appear to not be enough for a thoroughly geeky night. And so Ben and I were treated to something that was at best semi-geeky, and at worst not even half that. I fully intend to give him more opportunities later in the festival, though. Any geeky friends want to join? I am sure if we wait for Mary, we can get a proper ...

Det siste året, eller så, har jeg hørt fra flere kilder at jeg burde se The Big Bang Theory. Hva er det for noe, har jeg gjerne sagt, og fått til svar at det er en komiserie om en gjeng fysikere, og at det er masse «sånn fysikkhumor», og at jeg som er fysiker sikkert vil synes det er fantastisk. Når noen sier noe slikt tenker jeg gjerne på den triste behandlingen fysikk får i tv-serier som Star Trek, og jeg kan naturligvis styre min begeistring.

Nå i sommer ble jeg imidlertid utsatt for litt mer masing fra andre ferievikarer, inkludert en som har vist seg å ha veldig god smak i humor, så jeg ga etter for press og begynte å se. Og det viste seg faktisk å være riktig så festlig. Serien handler om fire unge fysikere ved CalTech, og deres generelle geekyness og sosiale inepthet i møte med kvinner og andre skumle vesener, og ikke egentlig så fryktelig mye om fysikk. Litt fysikk er det naturligvis, men det håndteres faktisk på en veldig bra måte. Jeg fryktet naturligvis at man bare hadde fylt serien med science-mumbo-jumbo, i den tro at de færreste ville skjønne at det var tøys, men det er altså ikke tilfelle. Tror jeg, i alle fall. De gangene karakterene snakker om hva de jobber med er det nemlig såpass barsk fysikk at jeg ikke greier å avgjøre om det de sier stemmer eller ikke, men det høres fornuftig ut, og det fremføres på en ...

The Fringe, which is a fringe festival originally created around the Edinburgh International Festival (which is rather more posh/high brow/full of itself), but which has completely outgrown its older sibling, and is now (according to the all-encompassing knowledge of Wikipedia, anyway) the world's largest arts' festival, (and I realise this sentence had altogether too many sub-clauses) has begun!

I know this, in part because the Edinburgh Tattoo (which is part of the Edinburgh International Festival bit) means F-somethingorothers are flying over my flat, and various fireworks display explode in the same location. And, of course, I know this because the town is full. There is nowhere to run. Or walk. Mostly you will just be stuck behind some idiot who thinks sheep dolls or recreations of the Loch Ness monster with a tartan hat are much too fascinating to leave any brain power for moving out of the way for a student hunting for a bottle of milk in the corner shop.

It started on the 7th (the Fringe, not the invasion of idiot tourists). So why is it I don't write about it till today? The truth is, I have been hiding in my room, sticking fingers in my ear, turning the volume of iTunes up and pretending the world is a nice place without quite so many people. But today I finally ventured out of my flat and faced the world of stand-up comedy that is the Free Fringe.

I wrote an article about ...

I partiprogram-serien er turen nå kommet til Venstre. Eller, turen kom vel egentlig til Venstre for minst ti dager siden, men la oss ikke henge oss opp i detaljer. Med Venstre er vi nå i ferd med å bevege oss over i gruppen av partier som du kan fortelle meg at du har stemt på, uten at jeg vil lure på hva som er galt med deg. Faktisk, da jeg forsøkte meg på Aftenpostens valgomat her en morgen, fikk jeg vite at jeg er omtrent like enig med Venstre som med SV. Jeg tror nok ikke det stemmer helt, men i dag får vi i alle fall halvparten av svaret. Hittil har jeg brukt en del energi på å prøve å finne ting partiene sier som jeg er uenig i, og trekke frem dette. Det vil naturligvis bli vanskeligere når vi nå beveger oss over mot de mer fornuftige partiene, eller mer objektivt sagt de partiene jeg er mer enig med, men jeg skal i alle fall gjøre et hederlig forsøk på å gjøre litt gravende lesing og se om jeg finner noen svin i skapet eller noen lik på skogen.

I denne artikkelen er det altså Venstres stortingsvalgprogram 2009-2013. Førsteinntrykket mitt er at programmet minner mer om en brosjyre enn et dokument, med kvadratiske ark og mange fine bilder, dog noe færre enn FrP, om jeg ikke husker feil. Med sine 104 sider er det imidlertid en ganske heftig brosjyre vi snakker om, og når man begynner å bla ...

Det later til at jeg på et eller annet tidspunkt i sommer har vært en idiot. Det er imidlertid ikke det denne artikkelen kommer til å handle om. Intensjonen er å peke på en absurditet i Lånekassens system.

Jeg husker meget klart at jeg åpnet brevet fra Lånekassen, signerte gjeldsbrevet og sendte det avgårde. Eller i alle fall at jeg puttet det i konvolutten. Jeg har visst ikke klart å sende det. Uvisst av hvilken grunn. Grunnen til at jeg er sikker på at jeg signerte det er at jeg helt tydelig kan huske hvor fornøyd jeg var med å ha vært i Molde akkurat da gjeldsbrevet kom, slik at jeg kunne være effektiv og få det av gårde. Tidligere år (jeg har studert i utlandet en stund nå...) har jeg måttet stresse og styre for å få mamma til å sende det til meg, noe som forlenger alt med en uke.

Vel. Brevet har altså aldri nådd Lånekassen (og jeg har ingen tvil om at det er fullt og helt min feil -- det er sånt jeg gjør), noe som fører til at Lånekassen (idet den egentlig skulle ha utbetalt lånet) sender meg en mail og en melding på mobilen for å fortelle meg at de har sendt meg nok et gjeldsbrev som jeg må signere. Akk o ve. Men greit nok. Jeg har vært dum.

Men.

Det slår meg at dette systemet med signatur på gjeldsbrev er tull. For mange år tilbake introduserte Lånekassen et system hvor man kunne ...

I have lately (for perfectly valid work reasons) been reading a collection of the letters of Arthur Conan Doyle. Now, as I said, this is important study stuff, not at all due to the endorsement by Stephen Fry, who wrote that

Personally, I would walk a mile in tight boots to read his letters to the milkman.

Now, I tend to agree; although my propensity for close footwear may be less than his, and I don't know any milkmen. You will have to do. They are an amusing and interesting read, not only because of the valuable insight into his literary creations and suchlike, but also for his at times odd focus and weird wordings. The majority of the letters in this collection are those from Arthur Conan Doyle to his mother, Mary Doyle. They had a very close relationship (I'll get back to that) and corresponded regularly throughout his life. The editors have, however, also included letters both to other important people in his life, as well as some from his mother and others that provide a context for his own.

I have read my share of letters by men of letters (sorry), and there is something appealing about it which I cannot put my finger on. Perhaps it is just my version of Big Brother. You get a foot inside what is really a private world. What struck me about the early letters, however, was how odd it was to come across an Arthur Conan Doyle ...

I sommerens andre, og litt mindre, sykkelstunt akter jeg i dag å sykle til bestemor og bestefar, som bor på Sunnmøre. Det er ca 6 eller 7 mil, så det er ikke så fryktelig langt, og jeg regner med å greie det på under fire timer. Det er i alle fall målet mitt. Jeg har ikke tid til å skrive så fryktelig mye, for jeg må hive meg rundt for å rekke en ferge over fjorden som går om 20 minutter.

Været er ikke så verst akkurat nå, med behagelig temperatur og ingen vind, men det er overskyet så langt øyet kan se, og sikkert enda lengre. I følge yr.no skal det imidlertid ikke regne i dag, så jeg satser på det. Rapport følger antagelig senere, når jeg er tilbake i internett-land.

-Tor Nordam