Som jeg har vært inne på før, mange ganger, trives jeg såpass godt på universitetet at jeg egentlig kunne tenke meg å bli her for alltid. Ikke spesifikt på NTNU, selv om jeg trives veldig godt der også, men på et eller annet universitet. Jeg vet man kan tjene mer hvis man er villig til å selge sjelen sin, men penger er ikke alt. Hvis MasterCard hadde laget en reklame rettet spesifikt mot akademikere, ville de nok gjort et slags poeng ut av at friheten til å gjøre akkurat hva du vil er priceless.

Sånn som nå, for eksempel. Veilederen min på NTNU er i Napa Valley og drikker vin (og jobber, vil jeg tro) frem til jul, så jeg kommer ikke til å se så mye til ham. Så da kan vel like godt jeg stikke til Edinburgh og treffe Camilla? Naturligvis. Det er bare å finne noen som jobber med omtrent det samme som meg, sende en epost og spørre om jeg kan komme dit og jobbe, og det var sånn omtrent det hele. Så nå sitter jeg her, på et svært kontor som står tomt etter en pensjonert professor, med utsikt over en Windswept Heath og gode greier.

Jeg har også sittet et par dager på et kontor sammen med tre andre doktorgradstudenter, og jeg regner egentlig med at jeg skal flytte tilbake dit når en av dem er ferdig nå straks. Og det er egentlig triveligere enn å sitte alene, men jeg klager egentlig ikke nå ...

Jeg fikk en mail fra Paul Anton i dag. Vi skal på en konferanse i Italia, som av alle ting finner sted på en øy utenfor Napoli. Og det er sikkert både fint og flott, men det er ikke bare bare å komme seg dit. Først må vi komme oss til Napoli, og det er lett. Det er bare å bestille flybillett. Deretter må vi komme oss fra flyplassen til havnen, formodentlig med taxi. Jeg sakser fra arrangørenes hjemmeside:

Although Naples is a fascinating and vibrant city, it has unfortunately gained a reputation for its unscrupulous targeting of tourists! Pickpockets, in particular, are well trained and rife. Hence, we advise non-italian travellers to take a taxi rather than the bus. If you insist on taking the bus, keep your bags close to you, keep your hand on your wallet, and be especially careful when entering and leaving the bus.

Men så må vi altså ta båt fra Napoli til denne øya vi skal på. Og problemet er at det finnes tre havner i Napoli, tre havner på øya, fire ulike båtselskaper, og alle de relevante nettsidene er på italiensk. Og mens vi antagelig bare kunne dukket opp på kaia og kjøpt billetter når vi skal reise, insisterer arrangørene på å få vite hvilen havn vi anløper, og når, slik at de kan sende noen for å plukke oss opp. Så der har vi litt hodebry.

Ikke at det spiller noen rolle, vi kommer sikkert til å bli drept av mafiaen ...

Såh. Da er vi altså kommet til Arbeiderpartiet, og deres partiprogram med det fengende navnet Skape og dele. Arbeiderpartiet er jo et parti de fleste har en oppfatning av, vil jeg tro, tatt i betraktning at det stort sett er Norges største parti, og at de dessuten har regjert i store deler av etterkrigstiden. Det er dermed ikke helt urimelig å si at vi lever i et Arbeiderpartisamfunn, og slikt sett er det jo lett å ha en mening om Arbeiderpartiet.

Man kan imidlertid innvende at vi har hatt en og annen høyreregjering de siste 20 årene, og at noen andre dermed har tuklet litt med Arbeiderpartimodellen, men enda viktigere er det nok at Arbeiderpartiet selv har snudd mot høyre. Det er jo ikke akkurat som at arbeiderpartiet er noe arbeiderparti lenger. I alle fall, det holder nok ikke å se ut vinduet for å gjøre seg opp en mening om Arbeiderpartiet, så det er best vi tar en kikk på partiprogrammet.

Noe av det første som slår meg når jeg leser dette partiprogrammet, rett etter at det er et ganske kjedelig og ordinært utseende dokument vi har med å gjøre, er at det virker ganske tynt på en del områder. Jeg er ikke helt sikker på hva dette skyldes. Dokumentet er på 64 sider, mens de fleste andre jeg har vært gjennom så langt har vært på rundt 100, men jeg føler også at Arbeiderpartiet er veldig vage i formuleringene sine, og bruker litt vel mye tid på å ...

Nå sitter vi på en av Edinburghs hippe kaffe-steder (Espresso Mondo, men selvsagt skrevet med små bokstaver, for store bokstaver er ikke hippe nok), og har akkurat forklart damen i baren hvordan man lager en cortado.

(Digresjon:
Tor: "We'd like a cortado each."
Damen: "A what?"
Tor: "A cortado."
Damen: "?"
Tor: "Equal amounts of espresso and warm milk."
Damen: "So you want a big cappuccino?"
Camilla: "No! No foam. Think of it as a latte with LOTS of coffee."
Damen: "So you want three shots of espresso?" (hun så litt redd ut på dette tidspunktet)
Camilla: "Yes."
Tor: "And equal amounts of milk.")

Når hun kommer med den skal vi be om et par scones til, og så skal vi feire behørlig at vi har gjort vår borgerplikt i år også.

Vi troppet opp bright and early (halv elleve) og forsøkte å åpne den låste døren inn til det norske konsulatet i Ruthland Square. Vi var for ivrige til å ta oss tid til å lese små skilt som sier at man skal ringe på dørklokken. Det kom imidlertid en dame som åpnet døren og spurte på engelsk hva vi ville. Tor, alltid beredt (gammel speider og denslags) sa "We are Norwegian Citizens and we would like to Vote", rak i ryggen og med klar røst. Damn slapp oss så inn og spurte på norsk om vi hadde tatt med pass. Det jobber altså nordmenn på det norske konsulatet her.

(Tilbake til kaffen et øyeblikk:
Vi fikk den akkurat ...

Jeg reiste tirsdag den 11.august til Trondheim, for å tilbringe en dag i min gamle hjemby før turen gikk videre til Røros for å delta på Norsk Fysikermøte 12-14.august. Siden jeg var på gamle trakter var det naturlig å finne ut om det fremdeles var noen gamle kjente jeg kunne henge litt med. Og det var det: Tor møtte meg på jernbanestasjonen kl.09.30 om morgenen og vi gikk for å ta en kopp kaffe på dromedar. Etterpå tok vi turen opp på gode, gamle Gløshaugen der Tor viste frem det flotte kontoret sitt og vi spiste lunsj med Sigbjørn. Jeg tenkte å ta bilder underveis, men det viste seg at jeg hadde tatt med et kamera uten batteri. Derfor blir det dessverre ingen ekte bilder tatt av meg i denne rapporten. Men jeg lovet Tor å skrive en rapport om turen, så det skal det bli!


Den flotte hovedbygningen på Gløshaugen.

Mange gode minner dukket opp da jeg var i Trondheim. Jeg tok til og med en tur til sjakklubben på kvelden, og deltok i en hurtigsjakkturnering, uten å imponere nevneverdig. Turneringslederen, Tore Løvås, hadde jeg tidligere kommentert til Tor at gikk forbi oss i gangen på realfagbygget, hvorpå Tor svarte 'han lille tjukke med bart?'.


Tore Løvås.

Jeg tok tog til Røros onsdag morgen, og traff et par andre fysikere fra Bergen. Hotell Røros var et usedvanlig flott hotell, med flere store konferansesaler. Alle rommene hadde til og med eget navn, etter lokale geografiske steder ...

About a week ago, I watched the first episode of Mad Men. After picking up on Battlestar Galactica when it was well into its third season and suffering terribly after following Jericho from episode 1 on to its cancellation after just one season, I've learnt that the only sensible way to watch TV is to let a 1-2 season buffer accumulate. You can watch the episodes at leisure, others have performed quality control and you are somewhat insulated against stupid networks cancelling fantastic shows (The Sarah Connor Chronicles being one example).

Thus, Mad Men has now become a prime TV dish for me - there are two seasons out there, it is critically acclaimed and they have more of the good stuff on the way. And having watched just one episode, I can say I was not disappointed.

This will read like a re-telling of the Wikipedia article and the praise the series has received from most quarters - sorry! - but hopefully some of you have watched more of the series and can provide genuniely insightful commentary in, you guessed it, the comment section.

The set designs - fabulous. Characters - quite interesting. The drama - nice. Time epoch capture grade: 10/10. It's almost like a cultural version of going with the "white buses" to the Nazi death camps - "genocide was happening here just sixty years ago!". Only Mad Men relates how much smoking was going on and how ridiculous the treatment of women (sorry, "girls") was in the US in the ...

Some of you will remember the trouble we had with our flat the first year I lived in Edinburgh. If you don't, you can refresh your memory here and here (both in Norwegian, I am sorry to say; but there are rather eloquent pictures in the first one).

Allow me to recap a little. We rented the flat from Grant Management (GM). This we were later to regret. And I am never touching anything of theirs ever again. See, after a while it turned out that not only was the whole flat rather shoddily done up, my room turned out to be a mould colony (refer to pictures linked above). I am asthmatic and had a very strong reaction to this mould, and armed myself with a letter from my doctor which very clearly stated that it was dangerous for me (as I maintain it would have been for anyone) to live there. I assumed they would fix it. They did not.

We went through some excruciating months of having long debates with them in the hall, trying to explain that the flat was not fit for human habitation. The only thing they consented to do about it was to paint over the mould, which meant it came back every two weeks or so, leading to new rounds with the evil corporate people at their office. The victory declared in the second article linked above was therefore far from complete. We worked very hard to get released from our ...

At Tollcross there is an excellent little café or restaurant or watchamacallit. Bistro, according to the door. It is rather unobtrusive, announcing its presence in the corner of a building opening onto a square with important bank people and some less well dressed ones looking for a pub. The only other indication is a (granted, very yellow) sign on the side of the wall (as seen to the left). I felt very clever when I first found it. Nobody had pointed it out to me. It looked like someone had tried to hide it. And I was hungry. I was fairly sure I was in heaven. Since then I have tried, every now and again, to bring other people in on the secret. But the secret resists revelation. Not only do people seem to have less than full confidence in my ability to pick a good lunch place, whenever I suggest to someone we go there for dinner they invariably stop serving food just as we enter.
When, after a fruitless trip to the Consulate, we agreed that lunch should be had before going to the library for a tough bout of productivity, Tor laughed at me when I tried the ploy of suggesting that Tollcross was practically on the way and that this would be a good chance to sample the delights of this wondrous place. I know it sounds shocking, but Tor sometimes doesn't believe that all my ideas are good ones.

I batted my eyelashes, however ...

I denne delen av denne stadig mer forsinkede artikkelserien skal jeg ta for meg Senterpartiets prinsipprogram. Senterpartiet er et av de partiene jeg aldri egentlig har tenkt så mye på, da de ikke har stukket seg ut noe særlig, utenom at de snakker mye om distriktene og landbruket, som aldri har vært en av mine hjertesaker. Og førsteinntrykket mitt når jeg skummer partiprogrammet er da også at her er den en hel del som ligner på det Venstre sa, og sikkert mye som minner om SV, bare at de til stadighet trekker frem distriktene og landbruket og dessuten skriver sånn omtrent annethvert kapittel på nynorsk. Kapitlene 1,3,5,7,9,12,14,16,18 og 20 er skrevet på nynorsk, de andre på bokmål med ivrig, men inkonsekvent, bruk av a-endinger og hunnkjønnspronomen. Dette er vel forsåvidt greit nok, men det gjør det litt vanskeligere å søke etter ord i dokumentet.

Jeg vil tro årsaken til den noe rotete språkføringen er at Senterpartiets program primært er publisert som en hjemmeside med sub-hjemmesider for hvert tema, og så er disse blitt rasket sammen til et dokument med en salig blanding an bokmål og nynorsk, og uten noen ordentlig forside. Det er i alle fall min teori.

I likhet med KrF åpner Senterpartiet programet sitt med et lite kapittel om sitt verdigrunnlag, noe jeg liker godt. Hvis man følger opp dette med en rød tråd i politikken fremstår man som et solid og ikke-populistisk parti. Gode greier.

Neste kapittel heter «Det ...

Jeg har ofte ergret meg litt over at jeg bare har 1 stemme å bruke i valg. Jeg er sjelden helt enig med et parti, samtidig som jeg sympatiserer sterkt med ett eller flere andre partier. Den politiske maktfordelingen blir rett og slett ikke riktig i forhold til mine meninger.

Nå vil man neppe noengang ha muligheten til å stemme slik at min mening uttrykt ved valg harmonerer 100% med min personlige oppfatning - men kanskje går det an å gjøre det litt mer riktig enn det er i dag.

Hva om vi fikk 5 stemmer hver, istedetfor 1? Da ville jeg kunne uttrykt min sympati for Venstre og SV, ved å gi 3 stemmer til Arbeiderpartiet, 1 til Venstre og 1 til SV. Hvordan ville den politiske makten bli fordelt hvis vi alle hadde 5 stemmer å fordele, istedetfor den ene?

Dette kan vi kanskje gi et halvgodt svar på, hvis dere vil være med på et lite eksperiment. Jeg foreslår at de som er interessert i å delta enten poster en kommentar her eller sender meg en mail (med kjent eller ukjent adresse for meg, om du vil være anonym - her er din mulighet til å lage deg en diskret Hotmailadresse), hvor man skriver a) Hvem man vil gi 1 stemme til, gitt at man bare har 1 stemme, og b) Hvordan man ville fordelt 5 stemmer.

Om noen dager vil jeg regne litt på det og presentere valgresultatet med ny og gammel modell.

Godt valg ;)