I tredje del i denne serien akter jeg altså å lese og kommentere Høyres stortingsvalgprogram 2009-2013, som foreligger i en pdf med det noe merkelige navnet "20091305_stortingsvalgrprogram_endelig-1.pdf. Førsteinntrykket er at denne versjonen ikke er spesielt endelig, da den har linjenummerering, hver side begynner med et forbehold om rettelser og korrektur, og på forsiden står det at det er en foreløpig utgave, men det får så være. Den var sist oppdatert 13. mai, så de har hatt god tid til å komme med endringer. Jeg vil forøvrig innvende at programmet ville sett bedre ut med blokkjustering og en mer normal linjeavstand, og jeg tror egentlig flere partier ville fått penere utseende på dokumentene sine om de hadde tatt i bruk LaTeX. Skjønt, i Høyres tilfelle tror de tydeligvis på individets rett til å velge å lage et middelmådig produkt, og er de antagelig ikke enige i Donald Knuths filosofi om at brukeren skal slippe å ta typografiske valg.

Når man begynner å lese er det ganske tydelig at det finnes en rød tråd i dette programmet. Overskriften er "Muligheter til alle", og dokumentet åpner med Høyres formålsparagraf:

Høyre vil føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.

Høyre har naturligvis en sterk tro på markedets fortreffelighet i de fleste ting, og denne troen later til å være noe mer realistisk enn den man finner hos FrP og Demokratene ...

Det er mulig jeg er litt lite villig til å tilpasse meg endringer generelt, men denne gangen mener jeg at misnøyen er velfundert.

Jeg var ikke helt fornøyd da gratiskonsertene flyttet fra Rådhusplassen, heller; men jeg innså raskt at det bare var fordi jeg ikke likte å måtte dele gratis-konsertene med alle de som ikke var villige til å sitte på hellene i sol og regn og høre på musikk. Det var noe bourgeois ved å skulle ha benker og parasoller.

I ettertid ser jeg altså at Alexandra-parken var en god idé. Selv om det av og til kan være en kamp å få sitte i det hele tatt; og selv om de fører til at bergenske fotballfans sitter og diskuterer sporten høylytt mens musikken spiller, fordi de tror parken bare er enda et sted å kjøpe og drikke øl; og selv om altså alle plutselig sitter og hører på musikerne -- men jeg innser at det siste faktisk kan ansees som en bra ting. Som regel.

Så til poenget:
I år har de flyttet scenen i parken. Jeg tror jeg tidligere har antydet at det kanskje ville være en god idé, eller i alle fall at det hadde vært fint om man viklet den slik at man kunne se musikerne fra overalt i parken.

Men!
I år har de altså flyttet scenen slik at den står med ryggen mot vannet. Dette er nok en del av denne nye strategien med å ta penger for konsertene i parken om kvelden. Å ...

Kan folk stemme på noen andre enn Jan Petter Hammerø som ordfører fremover? Jeg sier ikke dette først og fremst med utgangspunkt i de helt sikkert mange politiske problemene ved å ha en Høyre-ordfører. Jeg ser for meg at det er opptil flere av dem, men de påvirker meg minimalt siden jeg bare bor i Molde et par uker i året.

Grunnen til at jeg helst ser at man kvitter seg med ordføreren er at jeg ikke er sikker på hvor mange flere år jeg kan takle å høre om penger og atter penger under åpningen av jazzfestivalen. Det har slått meg tidligere år også: Otnæs og åpningstaleren holder følelsesladede taler med stjerner i øynene, beskriver stemningen da Miles Davies spilte, eller forteller anekdoter om den gangen de satt oppe hele natten på varden mens Karin Krogh jammet med både den ene og den andre.

Og Hammerø, Hammerø snakker om penger. I 1968 gikk festivalen med så og så mye i overskudd; i 1989 så og så mye; og i 1999 så mye. Det er tragisk. Løsningen, mistenker jeg, er å stemme på noen som ikke tilhører Høyre. Det burde jo ikke overraske at Høyre knapt er i stand til å engasjere seg i noe annet enn penger, men det passer altså rimelig dårlig ved åpningen av jazzfestivalen. Det eneste tilløpet til noe interessant i talen var da han snakket om en gammel meny på Alexandra (Mary gjenkjente ordet "jordbær"). Men selv der klarte Hammerø å trekke inn prisene (jeg tror jordbær-kaken eller hva det var kostet 37 kroner).

Nok er nok. Stem på en SV-kandidat neste gang. Randi Fiksdal kan helt sikkert snakke fornuftig om jazz.

Såh? Hva skjedde egentlig med de to artiklene som skulle dukket opp i helgen? Vel, saken er rett og slett den at jeg aldri lærer.

Jeg befinner meg for tiden i Molde, hvor jeg planlegger å oppholde meg frem til jeg drar til Edinburgh den 16. august. I helgen måtte jeg imidlertid en tur til Trondheim, for å rydde ut resten av sakene mine fra leiligheten min, som jeg altså skal leie ut fra nå ganske snart og frem til jul. I tillegg måtte jeg sette på igjen noe listverk og slikt, som jeg naturligvis egentlig burde gjort i mars når jeg var ferdig å legge gulv. Jeg nevnte vel i forbifarten at jeg var opptatt med dette også forrige helg, og det er her det kommer inn i bildet dette med at jeg aldri lærer.

Da jeg kjørte til Trondheim forrige fredag var jeg rimelig overbevist om at jeg kunne returnere med god samvittighet og full måloppnåelse ganske tidlig på søndag. I løpet av søndagen ble det imidlertid klart at jeg ikke kom til å rekke alt, så det endte med at jeg kom frem til Molde klokken halv ett natt til mandag, vel vitende om at jeg ikke hadde noe annet valg enn å returnere for å fikse reste den påfølgende helgen.

Denne helgen greide jeg å lure med meg Agnar, som jeg kjenner fra lageret. Jeg sa, og jeg trodde tilogmed det var sant, at det ville bli en avslappende tur, og at jeg skulle ha med ...

Det er et par ting jeg har lurt litt på, i forbindelse med valget i Iran. For det første lurer jeg på hvordan Ahmadinejad og Ayatollah Khamenei får seg til å si ting som at dette var det frieste valget som noen gang er avholdt i hele verden, eller at det iranske systemet gjør det umulig å trikse med resultatet. Det er liksom greit nok om de sier at det var et fritt valg, det er slikt man forventer fra tvilsomme diktatorer, men at de smører på tjukt med kommentarer som absolutt alle i hele verden vet er blank løgn, det skjønner jeg ikke helt. Hvordan greier de å holde seg alvorlige? Kanskje de tror på det de sier selv? Det hadde i såfall vært litt skummelt.

Det andre jeg lurer på er hvorfor man i det hele tatt gidder å trikse med valget. Opplysningskontoret skriver at Mousavi skiller seg fra Ahmadinejad ved at han mener at jødene ikke er skitne hunder, men bare helt vanlige hunder. Nå er vel det å sette ting litt på spissen, men poenget er i alle fall at Mousavi også var godkjent som kandidat av Vokterrådet, og dermed kan han vel ikke ha så voldsomt radikale meninger.

Det jeg lurer på er altså hvorfor man egentlig gidder å trikse med valget. Tatt i betraktning at alle kandidatene var godkjente på forhånd, pluss at presidenten ikke egentlig har så voldsomt stor makt, ville det ikke vært enklere å bare la det hele gå sin gang? I stedet har man skapt masse bråk og opptøyer og internasjonal oppmerksomhet og hele pakka. Virker som et dårlig valg (ordspill tilsiktet), spør du meg.

-Tor Nordam

I del to av serien «Tor leser partipogram» har jeg tenkt å ta for meg Demokratenes partiprogram for perioden 2009-2013. Det er kanskje litt billig av meg å skrive om dem, da de er kjempelette å le av, og det dessuten er helt usannsynlig (håper jeg) at de får noen inn på Stortinget til høsten. Men, jeg har litt dårlig tid i dag, og da er det mye lettere å skrive om et useriøst tøyseparti enn Høyre, som var det logiske alternativet. Så: I dag: Demokratene. Neste lørdag: Høyre.

Demokratene får plusspoeng for at de har greid å lage en pdf av programmet sitt, men det er også det eneste plusspoenget de får. Førsteinntrykket er at dette dokumentet er skrevet i Word, med litt for stor skriftstørrelse, av noen som har et under middels godt øye for typografi. Man ser også en del slurvete språk, pluss at innholdet er litt rotete. Det virker mer som et parti med masse urelaterte meninger om ting & tang enn et parti som har en filosofi de anvender på ulike saker. Akkurat som var tilfelle med FrP, innrømmer jeg glatt at jeg er enige i en del av det de sier, for eksempel:

Den videregående skolen må legges bedre til rette for elever som er svake teoretisk, men sterke i praktiske fag.

Jeg sier altså ikke at absolutt alt Demokratene sier er sprøtt, men partiprogrammet har et visst preg av å være et notat fra en brainstorming med Jan Simonsen og Vidar Kleppe, heller enn ...

Tour de France, which is one of those things that I really miss when I have no television in the summer, starts again today. This may strike some people as odd (that it is my favourite television event, not that it starts today), as I am widely known for shunning all forms of sport-endeavours. The truth is more complex, you see. I like some sports. Rugby is entertaining; chess is nice; curling is amusing; and cycling, when in the shape and form of le Tour de France, is very relaxing.

And it all starts today. In Monaco. "Monaco", you say, looking at me quizzically and murmuring under your breath "this Camilla person may be nuts, best call the people in white coats with the nice medicine", "but Monaco isn't in France". And you are quite right (possibly on both counts): Monaco is its own principality, but Tour de France doesn't care about that sort of thing. Last year they started in England, and this year they are covering all of six countries in all (Monaco, Spain, Andorra, Italy and Switzerland, in addition to France itself).

Why am I willing to temper my abhorrence of all things sport-like with this seemingly random acceptance of a sport known mostly for its dope use? It is certainly not because it is quickly over and done with. I like it because it has a touch of the gentlemanly. I seem to remember the first year I watched it, one of the leading ...

`In those days spirits were brave, the stakes were high, men were REAL men, women were REAL women, and small furry creatures from Alpha Centauri were REAL small furry creatures from Alpha Centauri'.

22:04: Da er jeg hentet. Ser frem til dusj og middag.

21:53 (205 km): Batnfjord sentrum


21:34 (200 km!): Nå gidder jeg snart ikke mer, så jeg sykler til jeg finner et busstopp eller noe, så setter jeg meg og venter.

21:19 (195 km): Pappa kjørte fra byen for litt siden. Sykler mot Batnfjord for å se om jeg rekker 200 km i dag.

21:07 (192 km): Gjemnessundbru a viser seg å være både lang og bratt.

20:31 (179 km): Krysser Straumsundbrua.


20:18 (176 km): Det begynner å gå tregt i motbakkene. Har bestilt henting på andre siden av Krifast. Har også bestilt middag hjemme, bestående av grove pølser og øl.

19:51 (169 km + ferge): Sykler videre. Begynner å bli lei, og vurderer muligheter for henting.

19:27 (169 km): Det er forøvrig skammelig at man ikke finner telefonkiosker lenger. I Norge i 2009, etc.

19:25 (169 km): Fikk låne lader på ferga av en ung mann som sa "fy faen" mins tre ganger da han hørte hvor jeg kom fra.

??:?? (162 km): Jeg har sjelden vært så glad for å komme til Betna. Bare 6 km til ferga.

??:?? (152 km): Jeg begynner å tvile på om gravitasjon egentlig er et konservativt felt. Det virker i alle fall ...

Såh. I morgen er den store dagen, da jeg endelig skal gjøre et hederlig forsøk på å sykle til Molde, sammen med min venn og kollega Sigbjørn. Det viser seg at E39, som vi egentlig hadde tenkt å sykle, er stengt ved Engdal eller noe slikt, på grunn av ras eller noe i den dur, så vi må sykle den noe lengre veien om Surnadal. I følge Gule Sider er ruten vi skal sykle på 231,8 km, men den blir antagelig noe lengre da vi ikke kan følge E39 til Orkanger, men må sykle den noe mer svingete, men mindre traffikerte, gamleveien.

Jeg er litt bitter, da jeg hadde sett frem til å sykle den planlagte ruten, som har mye fin utsikt, pluss at den er kortere, men den andre er vel ikke så verst den heller. Dessuten slipper vi den lange, og forholdsvis bratte oppstigningen fra Orkdal til Knyken, skjønt det er en og annen bratt oppstigning den andre veien også. Det er antagelig nesten hipp som happ, og i følge Gule Sider er den planlagte veien bare 16,8 km kortere, så det er ikke så veldig stor forskjell.

I alle fall, vi starter fra Tyholt-området klokken 7 i morgen tidlig, og satser på å være fremme før midnatt. I løpet av turen kommer jeg til å sende tekstmeldinger til Camilla, som poster oppdateringer til en artikkel her, så man kan følge med på progresjonen vår og slikt. Jeg vet sant å si ikke hvor ofte det er naturlig å stoppe for å sende en melding, så vi får vel bare vente å se.

Nå: Ut for å kjøpe energy bars og sportsdrikk.

-Tor Nordam

In the first part of this series, I will write a short summary of the prequel Novel New Spring, because it comes first in the internal chronology. I think that will make most sense to old readers of Wheel of Time, though I am not sure I would recommend starting with it if one is new to the series. Oh, and I'll be writing in English for the benefit of our international friends who also has stopped reading Wheel of Time, but maybe wants to read the last book.

New Spring was first released in 1999, as part of a collection of novellas by established fantasy authors, entitled Legends: Short Novels by the Masters of Modern Fantasy. It was later expanded significantly, and published as a standalone novel in 2004, between the publications of books 10 and 11. It tells the story of things that happend around 20 years before the first events of book 1, beginning with the end of the Aiel War in the Battle of Tar Valon.

The most interesting bit in the first part is perhaps that we witness the scene where Gitara Moroso, the Keeper of the Chronicles, foretells the rebirth of the Dragon, and that he is just now drawing his first breath upon the slopes of Dragonmount, whereupon she promptly falls forward and dies in Moirane's arms. Moirane and Siuan, who were both present, are sworn to secrecy by the Amyrlin. The very next morning, it is declared that the White ...