Denne artikkelen, der jeg leser og kommenterer partiprogrammet til FrP, er den første i en serie som vil gå fremover mot valget. Ved å poste en artikkel hver lørdag kommer jeg sånn omtrent akkurat til å rekke over alle partiene som faktisk har en sjanse til å få noen inn på Stortinget, og på den måten kan både jeg og mine lesere gjøre en informert beslutning når valgdagen kommer. Når det er sagt kan jeg vel også nevne at jeg nesten helt sikkert kommer til å stemme SV, og at dette sikkert vil farge mine kommentarer, men la meg samtidig understreke at jeg også har problemer med enkelte av SVs saker, så jeg skal i alle fall gjøre en slags innsats for å være fair and balanced, som man sier. We report, you decide.

Jeg har valgt å begynne nesten helt til høyre når jeg tar for meg partiprogrammene, og dagens tema er altså FrPs handlingsprogram for perioden 2009-2013, som kan lastes ned i pdf, eller leses på nett. For å ha et visst sammenligningsgrunnlag har jeg allerede sett kjapt over programmene til de fleste partiene, og jeg kan med en gang si at dette ser ganske bra ut rent utseendemessig, med god layout og mange fine bilder. Over gjennomsnittlig mange bilder, vil jeg si. Og jeg tenker naturligvis mitt.

Førsteinntrykkene når jeg leser dette programmet er at vi her har å gjøre med et parti som har en blind, eller i alle fall sterkt myopisk, tro på markedets fortreffelighet ...

I forbindelse med den planlagte, og egentlig ganske nært forestående, sykkelturen til Molde tok Sigbjørn og jeg en liten treningstur i dag. I forbindelse med treningsturen tok jeg en liten tur på en sportsbutikk, og gikk til innkjøp av passende benklær. Jeg aner ikke hvor den forrige joggebuksen min tok veien, men den er i alle fall ikke her, så jeg kjøpte en ny. I tillegg kjøpte jeg en av disse pinlig trange sykkelshortsene med polstring i baken. Jeg tror det kan være en god idé når man skal sykle såpass langt.

I år ble det satt ny rekord på Den Store Styrkeprøven. 12 timer og 38 minutter på 540 km. Det er en gjennomsnittshastighet på 42,74 km/t. Da vi syklet bortover på flata forbi Moholt greide vi, med temmelig intens tråkking, å komme opp i en hastighet på kanskje 32 km/t. På turen som helhet, 40 minutter med litt opp og litt ned uten noen dramatiske bakker, holdt vi gjennomsnittlig 22 km/t. Så hvordan i alle dager det er mulig å sykle gjennomsnittlig nesten 43 km/t i nærmere 13 timer, det er utenfor min fatteevne. Det er rett og slett fuckings imponerende.

Jeg ser for meg at det antagelig også vil være en god idé at jeg tar noen flere treningsturer før jeg legger ut langtur, som fjellvettregelen tilsier. Det er naturligvis ganske begrenset hvor god man kan bli på en uke, men jeg kan i alle fall bli litt med vant til å sitte på sykkelen i mer enn de fem minuttene det tar meg å sykle til jobb. Rapport følger antagelig.

-Tor Nordam

Her en dag var det noen som spurte meg om jeg planlegger å ta med kamera når vi skal sykle til Molde. Det gjør jeg. Dette fikk meg til å tenke på det å skrive en artikkel om turen, og det fikk meg videre til å innse at jeg egenhendig fant opp twitter den 4. mai 2007, da jeg med Are som mellomledd skrev en artikkel via sms. Riktignok ble orginalutgaven av twitter startet allerede i 2006, men i tidlig 2007 hadde det ennå ikke tatt helt av; Stephen Fry hadde ikke konvertert, og jeg hadde ikke hørt om fenomenet. Tror jeg i alle fall.

Uansett, poenget er at jeg satser på å gjenta suksessen når vi legger ut på sykkeltur, men mens meldingene i den forrige artikkelen ble samlet opp og lagt ut som en artikkel på slutten av dagen, vil jeg denne gangen satse på løpende oppdatering. Jeg vet ikke om noen faktisk er interessert nok til å følge med på noe slikt, men man kan jo håpe.

Rent teknisk kan dette løses på to måter. Den enkleste, i et engangsperspektiv, er nok at jeg får noen som tilbringer mesteparten av dagen foran en datamaskin til å ta seg av oppdateringene. Det vil imidlertid være langt kulere å sette opp et automatisk system, som vi diskuterte så vidt i fjor, da jeg lanserte idéen om SMS-til-lynforum.

Jeg innbiller meg at et slikt oppsett ikke skal være umulig å gjennomføre med mine nåværende skillz, men jeg mangler en telefon ...

Forleden gikk jeg til innkjøp av (*host* egentlig fikk jeg vel Tor til å gå til innkjøp av) Leopard -- Apples nye operativsystem. Det var utelukkende av én grunn (jeg er rimelig fornøyd med Tiger, så jeg følte ikke egentlig noe stort behov for å oppdatere meg): Vi hadde kjøpt Delicious Library 2 og følte at vi burde ta det i bruk i løpet av sommeren -- og Delicious Library 2 nekter å funke på en Tiger-mac. Så da...

Vi kjøpte i alle fall dette vidunder-programmet som lar deg holde styr på alle bøkene dine selv om de er på vidt forskjellige steder, og som til og med lar deg lage utlånskontoer til folk, slik at du kan se hvem som har lånt bøkene dine og hvor lenge de har hatt dem. Dette var selvsagt hovedgrunnen til at vi følte vi trengte programmet. Som tidligere nevnt har jeg det med å glemme hvem som har lånt ting, og dermed hvordan jeg kan få det tilbake. Det hjelper selvsagt ikke at bøkene våre er spredt utover sju forskjellige steder (hvis man regner med kontorer og ikke venner), av og til i kasser.

Noen av dere vil kanskje lure på om ikke Tor og jeg har forsøkt oss på noe lignende tidligere. Og det gjorde vi. Vi hadde nemlig forrige utgave av Delicious Library med full oversikt ganske lenge. Og så slettet jeg library-filen på mac'en min da jeg formaterte (for Tor hadde sagt at det "bare" var backing-filer for programmer der), og alt gikk tapt.

Her er imidlertid poenget med dagens artikkel:
Har du lånt noe av meg eller Tor (bøker, først og fremst)? Kan jeg få vite hva? Da blir jeg veldig glad.

Som mange sikkert har fått med seg, er det ikke så lenge igjen til den siste boken i Wheel of Time kommer ut. Som vi vet døde forfatteren selv for snart to år siden, hvorpå det ble bestemt at serien skulle avsluttes av Brandon Sanderson, forfatteren av blant annet Mistborn-serien og Elantris (som jeg ikke har lest). Han har stått på ganske hardt, og har nå skrevet noe i overkant av 400.000 ord, som tilsvarer litt over 1000 sider i en vanlig pocketbok. Han er imidlertid ikke halvveis i handlingen ennå, så det har videre blitt bestemt at den siste boken skal utgis i tre deler, selv om man velger å hevde at det fortsatt er én bok. Den første delen av denne boken kommer ut 3. november i år, og planen er at del to og tre skal komme ut omtrent på samme tid i 2010 og 2011.

Det begynner jo nå å bli en god stund siden bok 11, Knife of Dreams, kom ut, og mange har sikkert glemt mye. For ikke å snakke om at mange begynte å hate serien for lenge siden, og antagelig ikke har lest flere av de siste bøkene. For å gjøre denne forhåpentligvis episke avslutningen på en episk serie tilgjengelig for flest mulig akter jeg derfor å publisere kommenterte sammendrag av hver bok frem mot utgivelsen i november. Jeg satser på å gjøre dette til en bi-ukentlig greie, og første del vil dukke opp neste søndag.

Forøvrig, jeg er klar over ...

Jeg er ikke sikker på hvor mange av dere som går inn for å holde dere oppdatert på britisk innenrikspolitikk. Den siste tiden har denne i alle fall vært preget av én sentral sak: Expenses.

"Expenses" refererer til parlament-medlemmenes mulighet til å få tilbake penger de må legge ut for å kunne gjøre jobben som parlamentsmedlem. Det er i grunnen problemet i et nøtteskall: Hva er nødvendig?

Er det for eksempel nødvendig å få £44.000 i året (til å betale avdrag på huslånet med) fordi man hevder å ha som sitt "second home" et stort hus (til £655.000) i den bedre delen av London, slik Ed Balls og Yvette Cooper (begge i regjeringen) gjorde? Og hva med å få penger til å betale renten på huslånet når man allerede har betalt ned lånet, slik Sir Nicholas og Lady Ann Winterton (fra Conservative party) gjorde (eller å få penger til å betale husleie i den samme leiligheten)?

Begge disse kom opp før skandalen virkelig tok av idet Daily Telegraph fikk tak i hemmelige dokumenter, og ingen av dem måtte betale det tilbake. Slik skiller det seg markant fra avsløringene som begynte bare et par måneder senere, idet Jacqui Smiths expenses claims plutselig viste seg å være snuskete nok til at alle (og altså ikke bare Private Eye) fattet interesse.

Jacqui Smith var Home Secretary, og altså en av Gordon Browns ministre. Allerede i februar var det meldinger om at hun hadde registrert huset i velgerkretsen som sin "second home ...

I dag gikk jeg til det drastiske skritt å reinstallere OS X på Macen min. Hvorfor, spør du kanskje, den er jo bare ett år gammel, og den forrige hadde du jo i tre år uten å reinstallere. Det er jo tross alt OS X vi snakker om, operativsystemet som uten problemer håndterer en oppetid på ganske betydelige fraksjoner av et år. Det burde ikke være nødvendig å reinstallere alt i hytt & pine.

Vel, svaret er at jeg manglet omtrent 75 gigabyte. Jeg har ofte sagt at det ikke spiller noen rolle hvor stor harddisk jeg har, for jeg har uansett alltid omtrent 2 gigabyte ledig. Her en dag hadde jeg imidlertid sett meg lei på dette, så jeg begynte å undersøke hva det egentlig var som fylte opp disken min. Jeg sjekket bildene mine, og den virtuelle Windows XP-maskinen min, som er de to største enkeltbidragene, og jeg kunne ikke skjønne hva som skulle fylle 150 gigabyte. Jeg gikk deretter videre og la sammen størrelsen på alle de synlige filene på maskinen min, og jeg kom frem til 75 gigabyte. Så hva skjedde med den andre halvparten av harddisken?

Ikke vet jeg. Jeg bestemte meg i alle fall for å kopiere ut alt jeg ville ta vare på, som viste seg å være rundt 60 gigabyte, og deretter reinstallerte jeg operativsystemet. Forøvrig har jeg nå gått til det skritt å kjøpe en Mac Mini til kontoret mitt, for å slippe å sitte med Fedora til daglig. Dermed fikk jeg ...

For å fortsette der jeg slapp forrige helg, har jeg nå tenkt å irritere meg over mine medpassasjerer på flybussen i dag morges. Bak meg satt to damer fra Norge, og like etter avgang fra Reykjavik sentrum fikk den ene en melding fra en kollega, som lurte på om hun kunne gjøre et eller annet, fordi hun hadde gjort det sist. Dette skapte stor irritasjon, for det gikk da ikke an å holde på slik, og hun kunne da vel gjøre det selv, og dessuten er det jo ferie, og da skal ikke jeg holde på å ta stilling til jobb-relaterte problemer, og jeg har da ikke betalt for dette ogsåvidere.

Etter å ha uttrykt ganske mye indignasjon bestemte denne damen seg for å forfatte en melding tilbake, for øyeblikkelig å avklare at hun slett ikke aktet å gjøre dette et eller annet, og for å gi personen i andre enden tid til å forberede seg på å gjøre det selv. Det er tydeligvis ikke bare bare å forfatte en slik melding, men den ble omsider sendt, og damen erklærte at dette gadd hun ikke tenke mer på, hun var tross alt på ferie. Likevel forble dette et samtaletema resten av bussturen, som forøvrig tok 50 minutter.

Ellers er jeg imidlertid svært fornøyd med reiseopplevelsen på Island, og jeg tror faktisk jeg ville svart avkreftende om noen hadde møtt meg på trappen hjemme og spurt «Did you have a horrid journey?». For eksempel har jeg i dag, for første gang ...

Det viser seg at det er lyst veldig lenge på Island. Faktisk ser det ikke ut til at det kommer til å bli skikkelig mørkt før utpå høsten en gang. Og selv om det ikke akkurat blir bekmørkt i Trondheim nå for tiden, er jeg likevel vant til at det er en viss forskjell på natt og dag, og det at det er lyst så lenge har ført til at jeg hver kveld plutselig har oppdaget at klokken er altfor mye, uten at jeg egentlig er trøtt.

Og slik skjedde det også i dag. Nå er klokken ett, og selv om arrangementet var over i dag må jeg opp ganske tidlig i morgen for å ta flybussen som går med store og ujevne mellomrom. Derfor blir det ingen god og dyp artikkel i dag. Jeg har imidlertid vært på hval-kikking i dag, og vi så en og annen hvalen, i tillegg til ganske mange lundefugler og en liten delfin-famile. Dette har jeg naturligvis bilder av, pluss ganske mange andre bilder fra Reykjavik, så det kommer nok en fyldigere rapport senere.

I andre nyheter kan jeg melde at jeg, antagelig i likhet med Ahmadinejad, har tapt et valg. Jeg stilte nemlig som kandidat til instituttstyret, som representant for de midlertidig ansatte. Nå er valget over, og jeg kan melde at jeg fikk to stemmer, mens han jeg deler kontor med vant en knusende seier med hele tre stemmer. Så nå kan jeg angre på at jeg ikke drev mer aktiv valgkamp.

-Tor Nordam

Jeg må medgi at dette kanskje er å strekke matspalte-konseptet over grensen, men rare ting skjer når man tilbringer lengre tid i Molde. Jeg drikker jo ytterst sjelden noe annet alkoholholdig enn vin, og i det store og det hele er jeg ytterst skeptisk til drinker. Av en eller annen grunn har jeg gjort et unntak for et par i skikkelse av gimlet og mojito. Tor skrev nesten en artikkel om den første av disse en gang, og i går kveld fikk jeg anledning til å ta noen bilder av tilbredelsen av den andre av disse, så da er det vel på tide å skrive om den.

Navnet indikerer vel noe smått og vått, om jeg tolker det riktig, men det er jo forhåpentligvis slikt man kan si om de fleste drinker (muligens med unntak av enkelte typer kaffe). Om en vil ha noe mer spesifikt kan en lese videre.

Man tager et glass (eller to -- konvensjonell visdom sier at man ikke bør drikke alene, uten at det er helt klart hvorfor). Og så fyller man det med is, limebåter (mmm, lime), mynteblader (det er ikke så lett å få tak i i Molde som man kanskje skulle tro: Kiwis mynte var full av bladlus, og den fra Mega var halvdød -- vi måtte jobbe hardt for den mynten vi brukte) og rørsukker (lånt av tante etter forsiktig banking på et vindu sent på natt):
Og så setter man noen som liker å knuse ting løs på det hele med en ...