En av de morsomme tingene med å dra på konferanser og møte andre fysikere, er at det er veldig internasjonale greier. Ikke bare er det mange folk fra mange land, men ovveraskende mange kommer fra et annet sted enn der de jobber eller studerer. Jeg pleier for eksempel å introdusere meg ved å si at jeg heter Tor og er fra Trondheim, selv om jeg slett ikke er fra Trondheim. To andre jeg har snakket en del med er henholdsvis fra Stockholm/Islamabad, og Stockholm/Sør-Korea (jeg husker ikke hvilken by), og det er egentlig ganske interessant å diskutere saker og ting med noen som ikke er oppvokst i Vest-Europa eller USA.

En annen morsom ting er at man får hørt en del gode foredrag. I utgangspunktet var jeg litt bekymret for at det skulle bli for vanskelig for meg, ettersom jeg ikke har satt mine ben i en lab etter at jeg begynte på mastergraden. Jeg har imidlertid innsett at de fleste som er her er eksperimentalister, som ikke alltid er så harde på teori. Og siden ikke alle eksperimentalister er eksperter i alt har de fleste foredragsholderne tilpasset foredragene sine til de av eksperimentalistene som driver med noe annet, noe som passer meg utmerket. Det eneste som er litt problematisk er disse helvetes forkortelsene eksperimentalister er så glade i, men jeg begynner å kjenne igjen en del gjengangere etterhvert. Det er nesten så jeg vurderer å skrive en artikkel om spektroskopi bare for å imponere med alle de ...

I dag har jeg tilbragt første del av dagen med Karoline. Hun har eksamen i morgen (la meg høre "lykke til, Karoline"), og jeg meldte meg frivillig til å høre henne i faget. Det var musikk-perspektiver eller noe i den dur (jeg har aldri helt klart å få oversikt over hva disse musikk-fagene heter), noe som går ut på å kunne fortelle spennende ting om 23 forskjellige stykker fra Debussy, via Bob Dylan og progrock, til Penderecki.

Nå nådde vi ikke over alt, men jeg tenkte jeg skulle lage en kort liste over hva jeg har lært i dag. Her følger altså ting jeg ikke visste, mens om Karoline tar det for gitt at alle vet (et bidrag til allmendannelsen vi snakker så mye om):

*Stravinskij, som jeg bare kjenner som klassisk komponist, var senere i livet innblandet i jazz-musikk i USA.

*Miles Davies var med på å starte neste alle variantene av jazz (jeg medgir at dette nok kanskje er Camillas tolkning av ting heller enn klare, kalde fakta).

*Ravel sto henført og genierklærte Stravinskij mens publikum sloss rundt ham over hvorvidt "Vårofferet" var forferdelig eller briljant.

*The Byrds stjal "Mr Tambourine Man" etter å ha hørt demoen til Bob Dylan. Jeg er sjokkert.

*Debussy baserte "Faunens ettermiddag" på et dikt av Mallarmé --- jeg er dypt sjokkert over at noen kan basere noe som helst på et Mallarmé-dikt.

*Schönberg baserte sin "Pierrot Lunaire" på en samling Giraud-dikt, og det later til å være allment anerkjent i musikkviter-kretser at den ...

Nå er jeg, for første gang, i Reykjavik, som viser seg å være en mindre by enn jeg trodde, og den virker også sånn passe oversiktlig. Jeg har fått tak i et kart, og rustet med dette og litt over en time til disposisjon akter jeg nå å ta meg fra Hverfisgata til universitetet, der sommerskolen skal finne sted. Først skal jeg bare drikke en kaffe og spise en bagel, som jeg kjøpte på en kafé som, etter at jeg hadde satt meg ned, viste seg å ha et svært godt utvalg i bøker om diverse kristendom-relaterte emner. Men det er vel greit nok. Jeg er egentlig mer skeptisk til boken The Wal-Mart Way, som de også har her. Undertittelen er «The Inside Story of the Success of the World's Largest Company», og jeg føler på meg at den kanskje er litt lite kritisk til det som tross alt er et nokså snuskete selskap.

Men jo, kaffe. Og bagel. Damen på kaféen snakket, i likhet med alle islendinger jeg har møtt så langt, helt utmerket engelsk. Jeg vet ikke helt hvorfor, men dette overrasket meg en smule. Jeg hadde sett for meg noe mer som Finnland, eller jeg bør kanskje si noe mer som mine fordommer om Finnland, siden jeg ikke har vært der heller. Nuvel. Jeg har i alle fall revidert min oppfatning av Island.

...

Sett slikt. Damen på kaféen så at jeg satt med laptop, og kom helt uoppfordret bort og spurte om jeg ville ha passordet ...

Mange vil sikkert huske mine store ord fra 2005 om hvordan jeg planla å sykle til Molde etter siste eksamen. Mange husker sikkert også at jeg stod over, da værmeldingen var særs dårlig. Jeg har imidlertid alltid hatt dette nederlaget i bakhodet, og nå ser det ut til at jeg endelig kan få closure, som man sier. I går fikk jeg nemlig en slik SMS fra Sigbjørn, som spurte om jeg skulle være med å sykle til Molde før ferien, og jeg svarte umiddelbart at ja, det skal vi. Den 3. juli. Eventuelt den 2., om det passer bedre.

I og med at planen min nå involverer en ekstra person føler jeg at terskelen for å gi seg på grunn av været vil være (oioioi, tonem-forskjell) en anelse høyere, pluss at det er mye triveligere å tråkke avgårde i regnet når man har noen å ironisere over tingenes tilstand med. Dessuten fikk jeg akkurat høre at Øyvind Jo forlot Blåveisberget i går morges klokken sju, til fots, med destinasjon Molde, så det er nok på tide å gjennomføre denne planen hvis jeg ikke vil risikere å ende opp som den eneste i omgangskretsen som ikke har traversert strekningen Molde-Trondeim per pedes.

Men først skal jeg til Island en tur. I morgen den dag setter jeg meg på flyet til Reykjavik for å delta på en sommerskole om halvledere og denslags, og det blir jo spennende. Det er antagelig en god idé, ettersom det jeg driver med er ment å kunne ...

Jørgen ga meg denne boken for et år siden, og til min evige skam brukte jeg altså et år på å begynne å lese den. Dette bunnet ikke i manglende tiltro til Jørgens bokvelge-evner, men kan spores tilbake til en serie uheldige sammentreff som jeg ikke skal gå inn på her. Jeg fant den i alle fall da jeg var i Trondheim rundt påsketider, og vel tilbake i Edinburgh plukket jeg den opp mellom alle mine "for syk til å lese"- og "for opptatt til å lese"-perioder. Og når jeg først hadde plukket den opp la jeg den ikke fra meg med lett hjerte. For jeg måtte legge den fra meg. I hele to dager. Det er slikt som skjer når man begynner å lese en bok rett før en skal legge seg dagen før veilederne sier at man må jobbe kjempehardt i en uke. Og jeg jobbert kjempehardt den uken. Og hele uken fantaserte jeg om hvor deilig det skulle bli å kunne sette seg ned i hjørnet av Black Medicine Coffe Co. og lese ferdig denne boken.

Massiv cred til Jørgen.

Jeg vet ikke hvor han fant den. Unspeakable Desolation Pouring Down From the Stars and other tragedies av Frank Key er nemlig ikke en av disse bøkene man lett kan finne i en butikk. Eller i en internet-bokhandel, for den saks skyld. Jeg trodde tidligere at det ikke var den bok av nyere dato Amazon ikke kunne oppdrive, men denne har de ikke. Ikke en gang ...

I helgen har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før. Jeg har vært på ballett.

Som faste lesere fikk med seg tok jeg toget til østlandet på fredag. Anledningen var at Camilla og jeg, og et lite knippe fysikere, skulle i operaen for å bivåne Svanesjøen. Som nevnt har jeg aldri vært på en ballett før, og jeg var litt usikker på hvor enkelt det ville være å følge med på handlingen, og egentlig var jeg ikke helt sikker på i hvor stor grad det ville være noen handling. Det viste seg imidlertid å være en svært dramatisk sådan, og den var overraskende lett å henge med på.

Når man for eksempel er på teater er det gjerne veldig greit å vite hvem man skal følge med på. Det er typisk den som snakker, og heldigvis pleier det bare å være en om gangen som snakker. På ballett, derimot, er det ikke noen snakking, bare dansing. Og atpåtil er det gjerne 30 stykker som danser på en gang, og samtidig står det kanskje to fyrer i et hjørne og vifter med noen glass og en armbrøst. Så hvem skal man egentlig se på da? En regel Camilla tipset meg om, er at hvis alle har på seg identiske klær og danser i en stor formasjon er de antagelig ikke viktige. Når det derimot kommer en fyr som stikker seg ut med svarte tights og slangeaktige bevegelser, da vet du at du har gjøre med den onde trollmannen Rothbart.

Handlingen ...

Om litt i overkant av fem uker er det igjen duket for Molde International Jazz Festival, og i den anledning tenkte jeg å ta en rask gjennomgang av programmet slik jeg ser det og peke ut noen av mine personlige favoritter og anbefalinger. Hvorfor? Fordi jeg er arrogant nok til å tro at noen har interesse av lese det. Dessverre for meg har jeg ikke selv mulighet til å besøke Molde når den 49ende jazzfestivalen går av stabelen og får dermed ikke utprøvd mine egne anbefalinger og testet om det er hold i de, men nok om det. La oss gå til programmet for festivalen, og i år som de fleste år etter 2001 er det ikke snakk om spesielt kontroversiell booking. Ja, mange vil kanskje omtale årets program som nokså uspennende, lite utforskende og ikke så rent lite traust. Nå snakker jeg kun om jazzprogrammet, og har helt og fullstendig valgt å overse publikumsmagneten Leonard Cohen (som helt sikkert kommer til å levere en knakelibraktastisk konsert som det blir snakket om noen år fram i tid) og de andre konsertene på den ubegripelig populære scenen som er Romsdalsmuseet.

Artist in Residence: Se bunnen.

Mandag, 13/07: En skumlesing avslører kjapt mine mistanker om at Moldejazz ikke i år heller våger å gi festivalens gjester nye utfordringer. Både Bugge Wesseltoft og Arve Henriksen er satt opp med konserter på åpningsdagen. Ingen av de har vel funnet opp kruttet siden sist, og når det er n-te gang de opptrer på festivalen ...

Jeg merker at jeg blir et dårlig og mer aggressivt menneske av offentlig transport. For eksmpel sitter jeg akkurat nå på toget, og jeg merker meg at jeg irriterer meg ganske mye oven er dør som knirker i takt med togets risting. Videre irriterer jeg meg ikke så rent lite over bråk fra medpassasjerer. Bak meg sitter det for eksempel en person som antagelig ser på en tv-serie på laptopen sin. Han ler høyt og støyende med ujevne mellomrom, og lager skrapelyder i vinduskarmen som han antagelig ikke hører selv, siden han har headset. Men, han bruker i det minste headset, og det er det slett ikke alle som gjør. Jeg kan i alle fall høre techno-musikk, og hvis det kommer fra et headset må det være alvorlig høyt for han som har det på.

Litt lenger frem i toget sitter det en dame som ganske lenge hørte på musikk uten å merke at headsettet ikke var plugget skikkelig i, slik at musikken kom fra hayttalerne på maskinen. Og akkuran nå snakker hun i telefonen, og gjentar for tredje gang «Høre du mæ ikke? E det nå galt med telefonen din?». Jeg blir fristet til å bryte inn og nevne at vi sitter på et tog midt i ødemarka, men jeg har fortsatt et anstrøk av sosial angst. Pluss at jeg egentlig mistenker at det er dekning langs hele ruten.

En annen ting som irriterer meg er mennesker som sitter i spisevognen i toget selv om de åpenbart ikke spiser ...

Som mange sikkert veit vart streiken i offentleg sektor avverga i natt, då partane blei samde om lønsoppgjeret. Det som har fått mest dekning i avisene er jo pensonsordninga, men også lønsauka er ein del av oppgjeret, og som ein ung mann med stort lån er eg naturligvis mest oppteken av denne delen av oppgjeret. Pensjonsavtala er også viktig, men ho blir sikkert endra både ein og to gonger før mi tid i alle høve.

Då avisene meldte at oppgjeret var slutt, såg det ut til at alle hadde saksa frå den same pressemeldinga. Eg saksar frå heimesidene til Unio:

Resultatet av det økonomiske oppgjøret i staten ble på cirka 4,4 prosent. Profilen er i samsvar med kravet. Det gis et tillegg på 2400 kroner fram til og med lønnstrinn 45, og et prosentvis tillegg på 0,68 prosent for lønnstrinnene 46 – 80. Fra lønnstrinn 81 til 95 gis et tillegg på 4800 kroner.

Det som ikkje stod nokon stad, er eksakt kva dette tyder. Eg er nemlig ein tanke forvirra. Først kan ein lese at resulatet blei 4,4%. Kva tyder så det? Ei lønsauke på 4,4%? Vidare les ein at lønstrinna 0 til 45 gis eit tillegg på 2400 kroner, og det er her er byrjer stusse. 2400 kroner er nemlig ikkje 4,4%, men til dømes 0,68% av lønstrinn 45, og naturlegvis noko meir av dei lavare lønstrinna. Så kva har vi eigentleg å forhalde oss til? Det er ikkje det at eg er ...

I dag hadde jeg egentlig tenkt å skrive en hyggelig og morsom artikkel om noe vittig og lett, men jeg føler at Calcuttagutta ikke bør la David Carradines død gå ubemerket. Man kan gå til ens foretrukne nyhetsformidler om en er ute etter detaljer om hvordan han døde og hva han er mest kjent for. Jeg vil bare konstatere at det er trist at han er død.

Sjarmerende som mannen var i Kill Bill (og han var virkelig veldig sjarmerende) tenkte jeg at jeg skulle linke til noe ikke absolutt alle har sett. Det naturlige valget, føler jeg, er Kung Fu -- jeg klarer aldri helt å motstå Shaolin.

Her følger del 2, 3, 4, 5, 6, 7 og 8 av filmen. Den ble fulgt av en serie som jeg bare har sett deler av, men som man kan finne glimrende utdrag av her og her.