I dag har eg programmert. Men i motsetjing til vanlegvis har eg ikkje programmert i Python, men i Fortran. Fortran er eit fælt programmeringspråk, som vart funne opp på den tida ein framleis nytta holkort, ei arv Fortran ikkje byrja å kvitte seg med før for få år sia. Til dømes må ein deklarere alle variablane før ein tek inn noko input. Kva tid virka det som ein god idé? spør eg berre.

I alle høve, eg greidde, trass motgang, å skrive to program. Det eine rekna ut det 10000000de Fibonacci-talet, som ser ut til å verte -22184, stikk i strid med det ein skulle vente. Men dei var kanskje ikkje så nøyne på det på femtitalet. Det andre progammet mitt simulerte eit skrått kast, og det såg ut til å fungere greitt. Ballen datt i alle høve nedover, som var det eg venta. I morgon skal eg prøve meg på noko meir avansert som innebær å definere nokre funksjonar eller noko i den dur. Det blir framifrå.

Òg: I morgon: Ein ekte artikkel på nynorsk.

-Tor Nordam

Nå er jeg omsider ferdig med årets eksamener, både som student og som foreleser. Jeg har fått karakter i begge fagene jeg har tatt, og jeg er ferdig å sette karakter i faget jeg har undervist. Alt som gjenstår nå er å sjekke med en annen foreleser, slik at jeg får forsikret meg om at sensuren min ikke er helt på viddene, og deretter å innrapportere resultatene.

Det som er spennende og annerledes i år, i forhold til andre år, er at jeg slett ikke har sommerferie eller noe bare fordi eksamen er ferdig. Nånei. Nå skal jeg begynne å gjøre alt det jeg egentlig skulle gjort i hele år, som vil si å lære meg Fortran, og å lære meg om overflateoptikk, som er det doktorgraden min skal handle om. 16. august drar jeg dessuten til Edinburgh for et semester, og da bør jeg sikkert ha lest meg opp på det jeg skal drive med der, som er relatert, men ikke det samme.

I andre nyheter kan jeg nevne at jeg har gjort som en god kommunist, og fagorganisert meg. Jeg har jo tidligere vært studentmedlem av Tekna, men der meldte jeg meg ut i fjor. Eneste grunnen til å være med i Tekna er at man får en gratis forsikring, og medlemskapet koster bare 200 eller noe slikt når man er student. Straks man slutter å studere er imidlertid ulempene med medlemskap mye større en fordelene. Jeg sikter her til at man får det skrot-magasinet Teknisk Ukeblad i ...

I dag hadde studentene mine eksamen, noe som er ganske spennende for meg som foreleser. Ikke bare fordi jeg er spent på hvordan det går, men også fordi det er første gang jeg er tilstede som kontakt under eksamen. Lesere med god hukommelse husker sikkert at jeg lagde eksamen i Matte for Nybegynnere ved Høgskolen i Molde i høst, men på eksamensdagen var jeg i London, så det var ikke jeg som var kontaktperson.

En annen ting er at den gangen var det åpen-bok-eksamen, som innebærer betydelig lavere press på mine evner til å lage et godt formelvedlegg. Det måtte jeg derimot gjøre denne gangen, og jeg innså på spørretimen på mandag at jeg hadde blingset litt der. Jeg bestemte meg derfor for å dele ut en oppdatert utgave på eksamen.

Da jeg ankom eksamenslokalet klokken fem over ni, med en tykk bunke formelark i hendene, ble jeg først forsøkt loset på plass på en ledig pult. Jeg fikk imidlertid fortalt, etter et par forsøk, at jeg var faglæreren, og at jeg skulle dele ut en korreksjon, og da gikk det veldig greit. Jeg møtte ingen mistenksomme blikk, og måtte ikke vise legitimasjon eller noe slikt. Så det er tydeligvis mer eller mindre fritt frem for en langhåret slask i hettegenser, som ser ut som om han godt kunne vært student, å spasere inn under eksamen og dele ut jukselapper til alle. Nuvel.

Det der med å svare på spørsmål under eksamen er faktisk ganske vanskelig. Det er jo gjerne ...

Det hender jeg innser at jeg tar ting for gitt som jeg egentlig burde stoppe og beundre regelmessig. Det er mye slikt i Edinburgh. Scott Monument, for eksempel, er egentlig veldig imponerende; Edinburgh Castle er også egentlig iøyenfallende når man ikke er vant til det. Men det er som om hjernen slutter å registrere slike ting etter en stund, og det er egentlig ganske trist.

Det som ga meg denne åpenbaringen i dag var imidlertid hverken Scott Monument eller slottet, ikke engang den generelt imponerende georgianske arkitekturen som omgir meg. I dag var det stedet hvor jeg daglig kjøper kaffe.

Kontoret mitt ligger et sted som heter Buccleuch Place, like bak George Square i Edinburgh. Det er en rekke stenbygninger, fulle av trapper og små kontorer som huser doktorgradsstudenter og professorer av diverse slag. Like utenfor døren inn til kontoret mitt står det daglig en liten rød boks, og det er fra den jeg får kaffen min.

Her kan dere se bygningen min til venstre, og boksen til høyre. Når jeg tenker meg om er det kanskje merkverdig nok å selge kaffe fra en rød "Police Box" -- jeg kan ikke huske å ha sett det noe annet sted enn her i Edinburgh. De er imidlertid spredt rundt omkring i byen, stort sett rundt universitetet, men ikke utelukkende (tror jeg -- det er ikke så godt å si, for universitetet selv er ganske spredt). Inne i disse boksene står så noen stakkarer og hutrer om vinteren og svetter om sommeren og lager ...

Jeg har aldri egentlig likt søkefeltet i Firefox. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, da det antagelig er raskere å navigere dit og søke der, heller enn å faktisk gå til google.com og søke. Mange har irritert seg over dette, ikke minst Camilla og min kontor-kollega, og nettopp det har kanskje gjort meg litt ekstra sta.

Det jeg derimot liker, er den frekke muligheten i firefox for å gjøre google-søk etter ting ved å bare skrive dem i adressefeltet. Problemet er at denne funksjonen ikke er forutsigbar. Noen ganger, for eksempel hvis du bare skriver ett ord, går den heller til www.ord.com. Og selv om den søker er det litt hipp som happ om den gjør et standard google-søk, eller trykker I feel lucky.

I dag sa jeg til min kollega at det ville vært fett om man kunne kontrollere dette bedre, hvorpå han nevnte en slik funksjon i Opera. Jeg gjorde noen undersøkelser, og det viser seg at man også kan gjøre dette i Firefox.

Sett at du for eksempel vil lage en snarvei til google-søk. Da går du til google.com, høyreklikker i søkefeltet, og velger "Add a keyword for this search". Da får du en dialog som minner om den for å lagre bokmerker. Jeg foreslår at du lagrer google med navn google, og keyword g. Det gjorde i alle fall jeg, og resultatet er at nå kan jeg gjøre google-søk ved å skrive g og det jeg vil søke på i adressefeltet i Firefox. Helt genialt.

Så langt har jeg lagt til google, google scholar, arXiv.org, youtube og wikipedia, og jeg ser for meg at jeg kommer til å bli uhørt effektiv ganske snart, når jeg bare er ferdig å lage snarveier. Det tror jeg blir fett.

-Tor Nordam

På institutt for fysikk har vi en linux-mann som hjelper oss med å sette opp maskiner på klyngen og drifte og slikt. Jeg har aldri møtt ham, men bare kommunisert med ham på mail. Den ene gangen han var på kontoret mitt og satte opp maskinen min kom han om natten, og da jeg kom på jobb neste morgen stod maskinen og gikk.

Her et utdrag fra en en mailveksling jeg hadde med ham nylig. Den er redigert litt, for å virke som en samtale, men jeg har ikke endret på noen av setningene.


Tor:
Når jeg skrev ting i terminalen, enkle ting som for eksempel top eller ls fikk jeg en feilmelding som var noe slikt som "fork: resource temporarily unavailable". Av en eller annen grunn forsvant dette problemet for en stund når jeg byttet til gnome, men etterhvert skjedde det samme her.

Linux-mann:
Spennende, sjelden eller aldri sett den.

Tor:
I tillegg ble det problemer hver gang Evolution ble startet.

Lm:
Evolution er satans verk og bør i grunn bare fjernes fra maskina.

Tor:
Jeg mistenkte egentlig dette, og jeg tror faktisk jeg gikk til det skritt å avinstallere skiten, men jeg er ikke helt sikker.

Lm:
Mulig den har sneket seg inn i igjen, det er tross alt satan vi snakker om her.

Tor:
Jeg har prøvd å tenke etter hva som kan ha forårsaket dette, og det eneste jeg kan komme på er at før jeg fikk problemer første gang installerte jeg noe som heter beagle ...

Jeg må bare skrive opp dette mens jeg husker det, så jeg slipper å bruke to timer på å google etter obskure ting jeg ikke husker hva heter neste gang jeg trenger å gjøre dette. Og med det samme jeg er i gang kan jeg alltids publisere det på nett. I tilfelle det, mot formodning, skulle være noen andre som ønsker å benytte norsk dvorak-layout på Mac OS 10.5.

Trinn 1:
Last ned tastaturoppsettet herfra, og pakk ut. Du får da en fil som heter 'Norsk Dvorak'. Bytt navnet til 'Norsk Dvorak.rsrc'.

Problemet med denne filen er at den er i et gammeldags format, og hvis man tar den i bruk direkte vil tastaturet funke fint til skriving, men alle tastatursnarveier vil oppføre seg som om du fremdeles hadde qwerty-layout. Derfor må vi konvertere til xml, som er det som benyttes i nye, moderne layout-filer.

Trinn 2:
Last ned og installer Apple Font Tool Suite. Jeg aner ikke egentlig hva denne er ment for, men den inneholder et kommandolinjeverktøy vi trenger.

Trinn 3:
Åpne Terminal, og naviger til den katalogen der du la 'Norsk Dvorak.rsrc'. Skriv

klkchrtoxml Norsk Dvorak.rsrc

Hvis alt funket har du nå fått en fil til, som heter 'Norsk Dvorak.keylayout'. Flytt denne filen til mappen /Library/Keyboard Layouts/ og alt skulle være klart for dvorak-himmelen.

-Tor Nordam

I dag leverte jeg inn macen min til fiksing på Eplehuset. Toppdekselet hadde begynt å sprekke rundt kanten, og selv om det kanskje ikke er et veldig stort problem føler jeg likevel at det er mitt ansvar som forbruker å tvinge Apple til å bruke penger på å fikse dette, slik at de innser at de må lage mer solide maskiner. Nå har de vel forsåvidt allerede innsett dette, ettersom den nye modellen av MacBook er freset ut av ett stykke aluminium, men jeg leverte den inn likevel, så får de svi litt ekstra. Kanskje de tenker seg om to ganger før de lager et crappy design ved en senere anledning.

I alle fall, når jeg leverte inn denne ble jeg jo nødt til å finne fram min gamle iBook G4, som jeg fortsatt har liggende. Med unntak av en batterilevetid på ca 30 sekunder er det ikke egentlig noe som feiler den, og jeg merker at jeg blir litt overrasket over hvor kjapp og god den egentlig er. Og det fikk meg til å begynne å tenke litt på hvorfor dagens maskiner ikke er kjappere enn de er.

Den første datamaskinen min var en Pentium 150 fra IBM med 16 MB RAM. Nå var riktignok denne maskinen et kapittel for seg, ettersom den begynte å gå tregere når jeg satte i mer RAM, men i opprinnelig tilstand var dette en helt grei maskin. Maskinen jeg har på jobb nå, er en Core 2 Quad, 2,83 GHz, med 8 ...

Jeg bruker Firefox. Det har jeg gjort nesten så lenge jeg kan huske. Jeg vet at jeg brukte Netscape og Internet Explorer en periode, men de siste ti årene omtrent har jeg brukt Firefox både da jeg hadde pc, og etter at jeg byttet til Mac i 2005. Det hender noen spør meg hvorfor jeg ikke bruker Opera eller Safari, og ofte har jeg ikke egentlig noe godt svar, så jeg bytter, og innen fem minutter husker jeg hvorfor jeg bruker Firefox, og bytter tilbake. Eller rettere sagt, jeg husker hvorfor jeg ikke bruker Opera eller Safari.

Grunnen til at jeg ikke bruker Opera har lenge vært at den ikke samarbeidet bra med dvorak-layout. Jeg tror dette er fikset nå, men jeg kan fremdeles ikke se at Opera har noen fordeler over Firefox, og Firefox føles mer som hjemme, så da ser jeg ingen grunn til å bytte. Safari, derimot, har en stor fordel over Firefox, nemlig at bilder ser ut slik de er ment å se ut, i alle fall til en viss grad. At bilder skal se ut slik de er ment krever vel at man har en velkalibrert kvalitetsmonitor, noe jeg ikke har, men det er i alle fall ganske typisk at bilder som ser fine ut i Aperture eller Photoshop ser blasse og kjipe ut i Firefox, men ikke i Safari.

Problemet med Safari er at det mangler den brilliante funksjonen "Search for text as I begin typing", som finnes i Firefox. Den lar deg rett ...

Flere komikere. Jeg vet. Jeg er ikke sikker på om det bør bli en vane å skrive artikler om morsomme menn -- men på den annen side er jeg slett ikke sikker på hvorfor det ikke bør bli en vane. Jeg risikerer én artikkel til om dette temaet (vel, jeg sier én, men dere vet bedre enn å tro på denslags).

Det er fint å bo i Storbritannia. Man blir daglig utsatt for små drypp av low level brilliance som ikke nødvendigvis slipper gjennom med én gang, men som man etter hvert forsterkes og bekreftes i en self-feeding loop. En av grunnene til dette er at det er en serie underholdningsprogrammer av typen Q.I., Have I Got News for You, Mock the Week, Would I Lie to You, Best of the Worst og 8 Out Of 10 Cats, hvor gjestene stort sett er mennesker som lever av å være morsomme. Og fordi de er gjester, og derfor naturlig varierer fra uke til uke, er det ikke alltid jeg plukker opp akkurat hvor briljante de er før etter en stund. Men da har det en tendens til å slå meg med full kraft.

Case in point: David Mitchell.
Han er enda en av disse Footlights-utvekstene (det hender at jeg gjør meg tanker om at britisk komedie ville dødd en stille død om det ikke hadde vært for Cambridge), og der med i godt selskap med Douglas Adams, Alexander Armstrong, Ben Miller, Hugh Dennis, John Cleese, Eric Idle, Stephen Fry, Hugh Laurie ...