Siden jeg kom til Trondheim har jeg, så vidt jeg kan huske, gått til byen og sett folketoget hver eneste 17. mai. I år, derimot, gjorde jeg noe nytt og spennende. Jeg gikk nemlig i toget selv.

Det stod på Trondheim kommunes hjemmesider at man burde møte opp en halvtime før toget skulle starte, og omtrent en halvtime etter at toget skulle starte startet det faktisk. Litt haltende først, da det lot til å være et mål å få korpsene spredt jevnt utover innimellom alle idrettslagene. Forståelig nok, forsåvidt. Det hadde neppe vært særlig morsom om alle korpsene gikk etter hverandre. Eller kanskje det hadde vært morsomt? Nuvel.

Jeg gikk med NTNUI Aikido, selv om det ikke så sånn ut. Vi hadde ikke med oss fane, men Trondheim Aikidoklubb, som stilte med to medlemmer og diger fane, hadde ingenting imot å la oss få dem til å se ut som en mye større klubb.

Her er det muligens på plass med en liten digresjon om akidoklubber i Trondheim. Det finnes nemlig tre stykker, som kanskje er litt i overkant av det man skulle tro var nødvendig for en by som Trondheim. Det viser seg imidlertid at hver klubb stort sett vokser til den har rundt 10 aktive medlemmer, og noen slengere, og deretter stagnerer. Og dessuten, med unntak av studentklubben, later det til at de som trener i en klubb er de som bor i nærheten av treningslokalet. Så det er altså marked for bydelsklubber i aikido i Trondheim. Hvem ...

På lørdag er det, så vidt jeg har forstått, Grand Prix. Og hvordan vet jeg det? Jo, jeg har fått tilbud om å delta på ikke mindre enn to ulike arrangementer der Grand Prix later til å være en del av planen. Jeg er fortsatt rystet og preget av denne opplevelsen. Folk klager over at man blir tilbudt heroin rundtomkring i Oslo sentrum, men det er jo bare småtterier i forhold til at man blir tilbudt Grand Prix, midt på lyse dagen i korridorene på Gløshaugen. Det var ikke engang en bortgjemt korridor nede i U4. Når skal politikerne ta tak i dette problemet, spør jeg bare.

I alle fall, på lørdag er det Grand Prix, og selv om det er en ganske grusom ting i seg selv, fyller det meg likevel med håp. Et lite håp om at jeg snart vil slippe å se denne Alexander på alle aviser hver eneste dag. Ikke at jeg har noe imot ham personlig, men ærlig talt. Har han virkelig gjort noe som er viktigere enn alle de sakene som har fått mindre oppmerksomhet det siste halve året?

-Tor Nordam

Som fysiker slenger jeg rundt meg med rare ord stadig vekk. La meg ta et eksempel:

It is confirmed that the Green’s function reduces to the known result for Dirichlet boundary conditions in the limit where the interaction becomes infinitely strong.

Dette er altså noe jeg kunne kommet på å si, som om det var en helt vanlig setning. Ja, jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg har sagt dette, og at det er en ganske vanlig setning.

Men det er ikke bare rare ord på engelsk vi fysikere benytter oss av. Nå om dagen nærmer det seg jo eksamen, og vi har fått streng beskjed om at i år skal vi ikke ha noe av at instituttet blir klaget inn for Språkrådet på grunn av manglende oppgaver på nynorsk, slik tilfellet har vært de siste to årene. Dermed er det bare å finne frem en kamerat fra Volda pluss Realfags-ordlista fra Nidaros Mållag.

Jeg sendte først oppgavesettet til Sigbjørn for omsetjing, og deretter gikk jeg over selv med tidligere nevnte ordliste. Med fare for å avsløre hva som kommer på eksamen kan jeg nevne at jeg har benyttet meg av formuleringer som "Plassenergi i fast massetildragsfelt" og "Tyngdefartsauka". Jeg burde kanskje vurdere å legge ved ordliste.

En annen morsom ting ved det å være fysiker, er at man kan bruke vanlige ord på nye og spennende måter. Et eksempel jeg har tenkt litt på i det siste er ordet "rom". Et rom er jo ...

Det kom en student bort til meg en dag, og spurte hvorfor det er slik at man bare kan brette et ark sju ganger. Jeg ble litt overrasket, da jeg ikke egentlig har tenkt på dette som et fysikkspørsmål før, men det er det jo naturligvis. Uansett, svaret er åpenbart at det ikke finnes noen slik grense.

Poenget er, i fall noen ikke kjenner problemet, at du tar et ark og bretter det i to på midten flere ganger. Med vanlig tilgjengelige ark vil du typisk bare greie å brette arket sju ganger. Årsaken er naturligvis at arealet halveres hver gang du bretter, mens tykkelsen dobles, eller gjerne mer enn dobles, på grunn av ikke-lineære effekter eller hva man skal kalle den knørvingen som typisk oppstår når du har brettet noen ganger.

Når du har brettet 7 ganger har du økt tykkelsen med en faktor 2⁷=128, mens du har redusert arealet med samme faktor, altså til under en prosent av den opprinnelige størrelsen. For et vanlig ark, som et A4-ark, eller til og med et A3-ark om man skulle ha noe slikt liggende, har du da typisk endt opp med noe som er for lite og for tykt til å kunne brettes.

Det er imidlertid lett å se at dette ikke er en universell regel. Systematiske forsøk, det vil si bretting av gamle forelesningsnotater, indikerer at hvis man bretter et A4 ark 7 ganger ender man opp med noe som er ca 2x3 cm, og 1,5 cm ...

Som Anders påpekte er det lite poeng i en liste med bøker hvis titlene ikke betyr noe (det var muligens ikke Anders' poeng, men et poeng jeg assosierte meg frem til utifra det han skrev). Om man holder seg til klassikerne er dette ikke noe stort problem, men ukjente bøker vil gjerne bli til støy i slike lister -- umulig å vite om de er verdt å ta opp eller ikke. Selv når de dukker opp hyppig (slik The Time Traveler's Wife gjorde for en tid tilbake) er det vanskelig å vite om det er kvalitet eller bare hype.

Det hender, om enn veldig sjelden, at jeg kommer over en bok jeg aldri har hørt om, som når jeg leser den viser seg å være så overraskende god, velskrevet, velkomponert og med det ubeskrivelige lille ekstra som ligger i en spesiell type karakter ... . Resultatet er i alle fall at jeg faller hodestups. Det er ikke noe gøy å lese andre bøker rett etter en slik bok, for alt jeg egentlig vil er å lese den om igjen. Og enda en gang.

Som nevnt er dette en ytterst sjelden hendelse. Jeg kommer over mye dårlig litteratur, og disse bøkene har det med å snike seg innpå en når en minst venter det. The Last Samurai kom dumpende ned i postkassen min den gangen jeg fortsatt var med i Bokklubben. Og jeg plukket opp Jonathan Strange & Mr Norrell fordi jeg ville ha noe uforpliktende å lese på mens jeg ventet på den sjette Harry Potter-boken; jeg endte med å låne bort Half-Blood Prince fordi jeg ikke hadde lyst til å ...

I helgen hadde jeg besøk av min onkel fra Bergen. Eller, han er ikke egentlig fra Bergen, men derimot fra Sunnmøre, men han bor i Bergen. Vi hadde ikke noen spesielle planer for helgen, men han har en kamerat her i Trondheim som han kunne tenke seg å treffe.

Onkelen min er nok en litt impulsiv type, som liker å ikke planlegge ting så fryktelig nøye. Jeg har for eksempel fortalt tidligere om hvordan gjengen hans har en greie der de pleier å møtes på kafé til et passe fast tidspunkt hver helg. Fast tidspunkt impliserer forsåvidt planlegging, men det er i alle fall impulsivt i den forstand at man bare dukker opp uten å vite hvem andre som kommer. Det er jo egentlig en god idé, forresten. Kanskje jeg burde prøve å plukke opp den igjen?

I alle fall. Onkelen min bestemte at vi skulle dra å ringe på med denne kameraten hans, som han ikke hadde snakket med på 12 år, uten å ringe først. Akkurat som i gamle dager. Som sagt, så gjort, og siden kameraten til onkel tydeligvis også er av spontant kaliber endte det med at vi syklet rundtomkring i Trondheim i omtrent ti timer, kun av brutt av hyppige kaffestopp.

Vi syklet blant annet innom Svartlamon, hvor vi drakk kaffe på Ramp. Jeg har egentlig bare vært på Svartlamon tre ganger. Første gang var for omtrent 13 år siden, med min onkel og den samme kameraten. Da synes jeg forsåvidt det virket som et ...

En professor ved NTNU, Iver Brevik, fyller 70 år i år, og i den anledning skal det være et arrangement i morgen, med en serie foredrag fra hans mange samarbeidspartnere opp gjennom årene. Han er professor ved institutt for energi og prosessteknikk, eller noe i den dur, men jeg har inntrykk av at han mest av alt er teoretisk fysiker. Listen over foredragsholdere og tema er i alle fall spekket med teoretiske fysikere som snakker om teoretisk fysikk.

Iver Brevik er nok den på NTNU som har jobbet lengst og mest med Casimir-effekten, og minst to av foredragene i morgen er om dette temaet. Som den observante leser vil huske, skrev jeg mastergraden min om Casimir-effekten, og de to som skal holde foredrag om temaet i morgen er dermed kjente navn for meg. Spesielt den ene, som jeg egentlig var på grensen til å være frekk mot i oppgaven min. Jeg tenkte jeg skulle prøve å ta noen bilder i morgen, og hvis det skjer noe spennende skal jeg skrive om det.

(Dette minner meg forøvrig på at jeg har glemt å legge ut oppgaven min her, noe jeg mener å huske jeg lovte å gjøre. Jeg skal se hva jeg får til.)

Et annet spennende tema det skal snakkes om er "Sodoma and Gomorra, Tunguska, and Dark Matter", av ingen ringere enn Holger Bech Nielsen. Jeg aner ikke hva det kommer til å handle om, men det blir sikkert spennende. Bech Nielsen holdt også teoriseminar om strengteori i dag ...

Som nevnt opptil flere ganger tidligere, har jeg dette semesteret tatt et kurs som heter Sub-symbolske metoder i AI. AI står her for artificial intelligence, men akkurat hva sub-symbolsk betyr er jeg ikke helt skråsikker på. Jeg har imidlertid fått med meg at det sub-symbolsk AI skiller seg fra symbolsk AI, også kjent som Good Old Fashioned AI, eller GOFAI, og at den sub-symbolske varianter er mer bio-inspirert. Bio-Inspired Artificial Intelligence er da også navnet på læreboken i faget, forøvrig en veldig god bok som alle burde ha i bokhyllen på stuen.

Bio-inspired antyder at man forsøker å simulere naturlige prosesser, og dette temaet inkluderer dermed spennende teknikker som evolusjonære algoritmer og kunstige nevrale nettverk. Evolusjonære algoritmer, eller genetiske algoritmer, som jeg tror er sånn ca det samme, er jo et tema jeg har skrevet om før. Jeg brukte nemlig en slik tilnærming til den handelsreisendes problem i fjor, og også nå i år, som en øving i dette faget. I fjor synes jeg det gikk sånn passe greit, men nå vet jeg naturligvis bedre, og jeg har innsett at en annen teknikk, som kalles self-organising maps, er mye bedre. Mens jeg i fjor greide å finne en passe bra løsning med 20 byer, ville jeg i år funnet en rimelig bra løsning for 7900 byer, hvis ikke maskinen min (helvetes linux) hadde hatt en liten glitch som gjorde at simuleringen stoppet like før den var ferdig. (Med like før mener jeg ca en uke. Den hadde da stått og ...

Et kjent uttrykk er at linux er bare gratis hvis tiden din ikke er verdt noe, og en annen velkjent påstand er at linux gir deg frihet til å gjøre hva du vil. De to utsagnene henger tett sammen. Linux er nemlig helt kurant hvis du ikke vil gjøre noe spesielt. Jeg vil faktisk tro at alle som har en pc som de bruker stort sett til surfing og epost, egentlig kunne greid seg helt fint med linux. Det er lett å installere, det ser bra ut, og nå for tiden funker det meste av maskinvare helt av seg selv. For noen år siden var trådløse nettverkskort et notorisk problem, nå tror jeg den biffen er i boks, mens blåtann har tatt over som det store uløste problemet. Men utenom det er det lite å klage på.

Problemene oppstår når du ønsker å modifisere noe som er litt sært. Det har jeg gjort en del av i vår. Jeg kjøpte min første mac over et år før jeg begynte på mastergraden, som betyr at jeg har jobbet ekslusivt med mac så lenge jeg har drevet seriøst med fysikk. Jeg ønsker derfor at linuxboksen på kontoret mitt skal ligne mest mulig på macen min. Og jeg innser at det er mulig å få til det meste, men problemet er at når du skal gjøre noe litt avansert ender det gjerne opp med at du bruker halve dagen på å google og lese forum. Og det er ikke bare enkelt.

Min erfaring ...

Jeg vet dette kanskje ikke er mitt ekspertise-område. Men jeg har vært borti mer enn nok tullinger som tror verden kommer til å gå under med LHC, og Tor og alle de andre som vet hva de snakker om sier at det er helt trygt.

Jeg antar at forskjellen mellom meg og alle de andre tullingene er at jeg stoler på vitenskapen, mens de ikke gjør det; jeg har jo slett ikke noe i nærheten av nok innsikt i fysikk til å vite om det de sier faktisk stemmer. Det gir selvsagt mening når de sier at bakgrunnsstrålingen har truffet atmosfæren med mer energi enn de har tenkt å lage på CERN. Men jeg kan ikke sette meg ned og regne på det. For alt jeg vet burde jeg slutte å være så naiv og få øynene opp for at alle fysikere er onde djeveltilbedere som enten vil utslette alt liv for å få et mer harmonisk og oversiktelig univers, eller som vil ha Satans herskarer hit for å ta livet av rettroende kristne. Kanskje de er bitre fordi kristenfundamentalistene hele tiden driver og saboterer vitenskapsopplæringen. Kanskje er det hele satt igang slik at de etter å ha gjennskapt Big Bang kan snu seg til Bibel-folket og si "tror du på Big Bang NÅ?".

Men jeg tror altså på hva de sier, og jeg har derfor stor moro av slikt som dette når jeg kommer over det. Jeg tror heller ikke jeg er den eneste som vil sette pris på ...