Jeg tok 10.33-toget fra Haymarket. Jeg stod på perrongen og så 10.28 gå forbi. Det stopper i to dusin små landsbyer og bruker mye lengre tid. Jeg var ikke i humør til små landsbyer.

Det viste seg at jeg ikke hadde pugget kartet godt nok. Jeg gikk feil, og tok en omvei fra stasjonen til Apple Store. Gikk sikkert dobbelt så langt som nødvendig, 400 meter i stedet for 200. 200 meter ekstra er ikke så mye, men det betyr dobbelt så stor sjanse for å bli knivstukket. Ikke at jeg ikke setter pris på en god knivstikking. Jeg er vel like glad i litt spenning som alle andre, men i dag hadde jeg et ærend, og jeg var ivrig etter å fullføre det og komme meg bort. Det første jeg så da jeg kom ut av stasjonen var en mann som ropte om Gud. At hvis jeg trodde på ham, og tilba ham, ville han ønske meg velkommen og kalle meg bror. Jeg stiller meg tvilende til den delen med bror. Og forsåvidt den andre delen også. Men jeg skjønte at dette var en by jeg ville tilbringe minst mulig tid i.

Jeg hadde regnet med at den farligste delen av turen ville være å gå fra stasjonen, men jeg innså raskt at jeg hadde regnet feil. Med et par størrelsesordener. Glasgow er en skummel by, javel, men Apple Store Glasgow er en skummel butikk. Fra utsiden så den ut som et tempel, og inne fikk jeg ...

Plutselig døde batteriet mitt. Det var ganske irriterende. Tirsdag i forrige uke brukte jeg laptopen min på kontoret. Jeg brukte den sikkert i et par timer uten å lade, og den hadde enda strøm igjen. Onsdag brukte jeg den ikke så mye. Jeg merket meg imidlertid at den døde mens den lå og sov. Jeg synes det var litt rart.

(Faste lesere vil kanskje merke at jeg prøver meg på en ny og spennende skrivestil, med mange korte setninger i steder for en lang. Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare følte meg i det eksperimentelle hjørnet, eller kanskje litt i krimforfattermodus.)

Jeg tok en whisky. Tenkte ikke mer over saken. Helt til torsdag. Da slo det meg som en knyttneve i mellomgulvet.

Kapittel 2:

Det var torsdag morgen. Jeg slo på laptopen min. Den hadde dødd igjen. I løpet av natten. Irriterende. Jeg er en ivrig dvalemodusbruker. Har ofte en oppetid på et par måneder. Men nå holdt ikke batteriet et par minutter en gang. Jeg kastet et blikk på batteriindikatoren. Den viste 8%. Her var det definitivt uglemos i skapet. Laderen hadde vært koblet til i over en time. Batteriet burde være på minst 50%. Akkurat som whiskyen min. Jeg er en handlingens mann, så jeg bestemte meg for å handle.

Jeg gikk til den lokale eplepusheren. CanCom, eller noe slikt. Tvilsomt sted. Jeg stolte ikke på dem, men jeg forklarte situasjonen. Damen jeg snakket med var uvillig til å gjøre noe. Eller kanskje hun ikke var i stand ...

Det er mange ting som er interessant med å bo i et annet land en stund. Selv i Storbritannia, som er en av våre venner i den eksklusive klubben "vesten", finner man små kulturforskjeller og andre underfundigheter, som jeg var inne på i min forrige artikkel. Ikke så store som hvis man hadde flyttet til Saudi-Arabia, naturligvis, men likevel nok til at det er interessant.

Dette med bruk av gass, er en av de åpenbare forskjellene på Norge og en del andre land. I Storbritannia synes folk synd på deg hvis du bor i en leilighet uten innlagt gass, da det betyr at du må bruke strøm til oppvarming, som blir sett på som grisedyrt, mens i Norge bruker vi strøm og smiler like bredt. Om dette skyldes at vi i Norge tidlig fikk nokså billig tilgang på strøm, eller at vi fyrte med ved til det var for sent å bygge ut gass i stor skala, eller at Storbritannia var mer utviklet den gangen byene ble bygd, slik at de la ned gass med det samme man var i gang, eller kanskje noe helt annet, det aner jeg ikke. Men slik er det i alle fall.

Leiligheten Camilla og jeg bor i nå har ikke innlagt gass. Den har derimot oppvarming inkludert i leien, og dette skjer ved hjelp av noe som heter storage heaters. I Storbritannia er det tydeligvis ganske vanlig (eller kanskje alle har det, jeg er ikke sikker) å ha et strømabonnement som gir deg billigere ...

I admit it was with some trepidation I picked this off the shelf in my local bookstore. I have been waiting for it for a long time, and in such cases there is always the worry that the book will not reach the inflated standard my brain has concocted -- in this case a distilled serum of all previous Discworld books (although, to be fair, if it had turned out to be simply a distilled serum of all previous Discworld books, I would have been terribly disappointed).

I worried some more when I noticed the back proclaimed that

`The thing about football -- the important thing about football -- is that it is not just about football.'

I really dislike football. And somehow I had managed to miss the fact that football played any part in this book. I had terrible visions of Moving Pictures with football substituted for film. I know. The lack of faith is disturbing. I am happy to say I was mistaken. It is tempting to do the trite thing and say something along the lines of "The important thing about Unseen Academicals is, despite the cover and the blurb, that it is really not just about football." (Of course, I wouldn't do that; I am just saying you could…)

It is one of the better Wizards-books, if not the best.

It is Pratchett as I love him. Wizards galore. Chasing the Megapode. Football on the side, yes, but it was football with Wizards (more importantly, Pratchett's ...

I Storbritannia har man, slik jeg ser det med mine norske briller (og kanskje mer relevant, mine norske øyne), er nokså merkelig besettelse med HMS, altså Helse, Miljø og Sikkerhet. For eksempel ser man over alt, på nesten alle dører i offentlige bygg, et lite blått skilt som informerer deg om at denne døren, selv om den kanskje ser ut som en helt ordinær, litt shabby dør, egentlig er en branndør, og at den skal holdes lukket. Bare tenk over det neste gang du ser en tv-serie fra Storbritannia, så vil du sikkert legge merke til tusenvis av slike små skilt.



Mitt andre favoritteksempel på denne trenden i Storbritannia er på flyplasser, når man står og venter på bagasjen. Før båndet begynner å gå, i alle fall her i Edinburgh, er det en blinkende oransje lampe, en sirene, og et slikt LED-skilt som viser teksten "Warning! Carousel about to start!", og dette sirkuset pågår så lenge at man begynner å forvente at noe dramatisk skal skje, hvorpå man blir meget skuffet når det eneste som skjer er at båndet begynner å gå, ganske langsomt. Denne videoen oppsummerer ganske bra det jeg føler her.



Det som virkelig slår meg som merkelig er imidlertid ikke at man har sikkerhetstiltak, men at det virker så lite konsekvent. For eksempel, på undergrunnen i London, som faktisk kan drepe deg ganske brutalt og effektivt, er det mindre sikkerhetstiltak enn på bagasjebåndene på flyplassen. Det er slett ikke uvanlig å se menn som står i gaten ...

I have known this film was coming for a long while. I sat through the agony of Jonathan Ross just to hear Rhys Ifans (who all sensible people love and adore) talk about it; but somehow, unaccountably, I managed to miss it in the cinemas. After much mea culpa I decided, sensibly, that I would not settle for a sub-optimal experience of some nut with a cam-corder in a film theatre-- which meant I was rather thrilled when it turned out it was finally available on dvd.

Duly purchased I bullied Tor into seeing it tonight. Well, I say bullied. What I really did was say

Look! It's Bill Nighy! Bill Nighy being beyond cool. With Rhys Ifans. And about 15 other brilliantly brilliant people. And look! Bill Nighy! In a blue suit! And sunglasses! Running a pirate radio ship!

and that pretty much did the trick. Tor has good taste, and so was easily convinced. Bill Nighy is of course the life and soul of any film, or series, he is in; and this is no exception. You know what I mean. I don't have to fail at describing what makes him Great. He looks stern, then he does that secret smiling-thing, then he twitches a little and [insert illustrative hand gesture that starts abruptly and then moves fluidly to the right (both hands)] flows away. And he dances. And he wears a captain's hat at one point.

The story itself is not historically accurate per ...

Jeg har hatt litt sår hals i det siste. Ikke noe stort, bare litt slik irriterende kløe, stort sett uforandret de siste par dagene, helt til i dag. Rundt lunsjtider begynte halsen å føles litt verre, så jeg bestemte meg for å gå på kiosken som er på universitetet å få tak i remedier av et eller annet slag. En av tingene med å være i et fremmed land er alle småtingene som er forskjellig fra hjemme. En del ting, sånn som tannkrem og shampoo, lages av svære multinasjonale selskaper, og man finner derfor de samme merkene her også, mens mindre ting som halspastiller er det verre med. Jeg regnet imidlertid med at jeg ville finne Fisherman's Friend.

De fleste kjenner sikkert historien bak Fisherman's Friend, men for de som ikke har fått den med seg kan jeg gjengi hovedtrekkene. I en eller annen fiskerlandsby i England bodde det en masse fiskere, og de var stort sett konstant plaget med sår hals. For å ta dette ut på noen plaget de apotekeren sin hele tiden, og spurte om han hadde noe sterkt for halsen. På et eller annet tidspunkt ble apotekeren lei av dette, så han gikk på bakrommet og fant frem kolber og reagensrør, og kom ikke ut igjen før han hadde laget en tabelett som var så sterk at den kunne holde fiskernes konstante halsonde i sjakk.

I lunsjen nevnte jeg så til de andre at jeg hadde sår hals, og at jeg hadde gått til ...

De fleste av våre leser kjenner sikkert til fredagskollokviene ved NTNU, men for å kjapt gjenta hva det dreier seg om er poenget at det hver fredag gis et foredrag om et eller annet fysikkrelatert tema. Foredraget er som regel på et ganske tilgjengelig nivå, og fungerer for mange som en litt avslappende slutt på uken. Foredraget begynner alltid klokken 14.15, og det er derfor tradisjon på fysikk at man ikke kan ha noen for for undervisning etter 14.15 på fredager. Og det er jo fint.

I alle fall, i dag satt jeg på kontoret mitt her i Edinburgh, og følte ikke at jeg jobbet helt optimalt, da min nye kontorkamerat* spurte om jeg ville gå på et General Interest Seminar. Hmm, rakk jeg å tenke før hun la til at man får donuts og kaffe, så da lot jeg meg overtale.

Fra før av har mange kanskje fått med seg at gjengen til Camilla har et lignende opplegg, og, som Camilla aldri blir lei av å mobbe meg for, at det serveres vin på disse tilstelningene. Jeg kan nå konkludere med at foredragene til School of Physics ved UoE, til tross for manglende vin, har vesentlig bedre servering enn fredagskollokviene ved NTNU. Her kan de skilte med et bredt utvalg i usunt bakverk og kjeks, pluss kaffe, flere sorter te, og naturligvis melk og sukker for den som liker denslags. Jeg vil dessuten legge til at disse seminarene er åpne for alle, og at de hadde ganske ...

En av de xkcd stripene som har fått meg til å le høyest det siste året er den om Windows 7. Nå har jeg det fra rimelig pålitelige kilder at Windows 7 ikke er helt som beskrevet i denne stripen, men jeg akter likevel å la dette danne grunnlaget for mine fordommer om Windows 7. Og hvis jeg er heldig slipper jeg kanskje å noen gang oppgradere fordommene mine til erfaring. Jeg innså tidlig at det ville være en god idé å holde seg unna Vista, og jeg estimerer at jeg så langt har tilbrakt mindre enn 15 minutter med dette operativsystemet. Nullvisjonen holdt altså ikke helt, men jeg prøver på nytt med Windows 7, som jeg forstår er i ferd med å bli sluppet i disse dager.



Et annet operativsystem som nettopp har fått en stor oppdatering er Mac OS X. Apple har hatt en besettelse med store katter helt siden de slapp Mac OS 10.0, også kjent som Cheetah. Siden da har du fulgt opp med Puma, Jaguar, Panther, Tiger, Leopard, og nå sist versjon 10.6, Snow Leopard. Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men som navnet tilsier dreier det seg i alle fall ikke om en massiv endring av brukergrensesnittet, men heller noen små oppdateringer her og der, mens det meste foregår under panseret, så hvis du allerede har Leopard vil du neppe merke den store forskjellen i brukeropplevelsen.

Det er fire ting jeg føler for å kommentere etter å ha gjennomført denne oppdateringen ...

Earlier this year, Harmonix announced The Beatles: Rock Band. In short, it is a separate game in the Rock Band series, which lets you "play music" on plastic instruments and sing along in a microphone. I've posted on Rock Band before, here: Calcuttagutta's review of Rock Band. The game was released a few weeks ago; I got it on launch day and I really, really like it.



There are three awesome things about this Beatles game. First, it really is a Beatles game through and through - this isn't just Rock Band with a new logo and new songs. The intro is fabulous (or "fab", as this 60s-oriented game would've described it), reflecting the different phases the group went through and oozing personality. The visual style of the game is very appealing and undeniably characteristic of the 60s, the 70s and the Beatles (to my mind, at least). When loading up new songs, you'll hear real chatter from the studio (they had snippets of old recordings played out inside the Abbey Road studios and re-recorded to give the right sound (free login required)), and when completing songs, you are awarded with photos and videos of the Beatles on tour. As you perform, you read the familiar Rock Band note charts, but with either animated versions of the Beatles in studio or concert or psychedelic dreamscapes in the background - depdending on the song.

Second, the Beatles catalogue of songs is fantastic. There are 45 songs included on ...