Jeg snakket med en professor i dag, som sa at da han var student hadde de gjort det berømte puste-på-sitt-eget-seil-eksperimentet. De hadde en vogn, med et seil og en vifte påmontert. Viften blåste på seilet, og han hevdet at dette fikk båten til å gå fremover. Men vent litt, sa vi som stod rundt, luften presser jo seilet fremover, ok, men luften presser også viften bakover, formodentlig like mye, så totalt sett skulle kraften på vognen bli null.

Denne professoren sa imidlertid at dette ikke var tilfelle, fordi han mente seilet ville få luften til å sprette bakover, slik at resultatet ble at vognen sendte luft bakover, og dermed fikk fart fremover. Vi diskuterte litt mer, uten at jeg ble overbevist om hverken det ene eller det andre, og så gikk jeg, etter å ha sagt «Tusen takk, dette problemet vil nok holde meg våken i natt». I en spøkefull tone, naturligvis.

La oss analysere situsjonen:

Matteus og Jørgen sitter i en båt. Matteus kaster en ball til Jørgen, som tar imot. I det Matteus kaster ballen vil ballen få fart i den ene retningen, og på grunn av impulsbevaring vil båten få fart i motsatt retning. Når Jørgen tar imot ballen vil ballen miste all sin bevegelsesmengde, og hvis vi later som om båten beveger seg friksjonsfritt vil båten også miste all sin fart, og stoppe opp.

Vi tenker oss nå at Matteus føler seg i det spøkefulle lunet. Matteus klinker ballen i hodet på Ulf, og ballen spretter ...

Som mange sikkert vet er tiden snart kommet. Den 27. oktober kommer The Gathering Storm, bok 12 i Wheel of Time. Mens det tidligere har gått i gjennomsnitt 1,4 år mellom bøkene har det denne gangen gått hele 4 år (og 16 dager) siden Knife of Dreams. Som en person som fortsatt liker Wheel of Time begynner jeg derfor å bli ekstrem klar for å lese denne boken nå. Spesielt siden ting virkelig begynte å skje i litt høyere tempo i forrige bok. Tråder ble nøstet opp, spørsmål ble besvart, spennende ting skjedde, og jeg begynte å føle at slutten nærmet seg med stormskritt. Og så er pause på fire år. Bittert.

Jeg annonserte i sommer at jeg hadde tenkt å skrive et sammendrag av hver bok frem mot utgivelsen av The Gathering Storm, slik at man kunne friske opp detaljer fra de tidligere bøkene, og eventuelt slippe å lese noen av de senere bøkene, og likevel nyte denne boken. Nå kom jeg dessverre aldri lengre enn New Spring, primært fordi det viste seg at jeg ikke husker godt nok til å skrive sammendrag uten å lese bøkene på nytt, og det har jeg ikke hatt tid til/fått lov til. Jeg har dessuten bestemt at det er egentlig mye lurere om jeg skrive disse sammendragene slik at de er klare til den siste boken kommer ut, om to år, så kan de som vil lese slutten heller spare opp de tre siste bøkene og lese alle i en ...

Som Camilla så vidt nevnte i sin forrige artikkel finnes det en teori som sier at LHC blir sabortert fra fremtiden, fordi naturen og/eller Gud seriøst ikke liker tanken på at noen skal greie å produsere et Higgs-boson. Jeg ble naturlig nok litt nysgjerrig på dette, og gjorde litt lettvint googling, og jeg må vel nesten kunne si at jeg ikke ble spesielt overrasket da navnet Holger Bech Nielsen dukket opp i forbindelse med denne saken.

Professor Nielsen, også kjent som den ropende dansken (fordi han er dansk, og roper mye), har vært omtalt her flere ganger tidligere, i forbindelse med foredrag han har holdt på NTNU. Sist var i mai i år, da han holdt to foredrag. Dessverre gikk jeg glipp av det siste, som handlet om en teori han har om at Tunguska-meteoren egentlig var laget av superkompakt mørk materie. Eller noe i den dur. Rimelig fargerikt, i alle fall. Jeg hevet derfor ikke øyenbrynene da jeg leste at han nå spekulerer i om LHC, og andre "big Higgs producing machines" kan bli stoppet av uflaks fra fremtiden.

Det finnes en rekke populærvitenskaplige artikler[1, 2,3] som har plukket opp dette. Naturlig nok, forsåvidt, siden LHC er en ganske kjent og ekstremt dyr dings, og det ble jo ikke mindre spennende av at den faktisk ble hindret i å start opp i fjor. På grunn av en dårlig sveis, som noen sikkert vil kalle uflaks. Uansett, kilden til det hele later til å være et par ...

Torsdag i forrige uke fikk jeg nyss om et spennende foredrag som gikk i det spennende nye foredragsrommet i det fancypants nye informatikkbygget her i Edinburgh. (Etter at det forrige informatikkbygget brant opp i 2002 har informatikerne, stakkars folk, måtte holde til i Appleton Tower, helt til de fikk et nytt bygg i år.) Foredraget ble gitt av to fyrer fra Abilene Christian University i Texas, og de fortalte om et prosjekt de har kjørt, som i grove trekk går ut på at de har gitt samtlige nye studenter en iPhone eller en iPod Touch, og så tatt disse dingsene aktivt i bruk i undervisningen.

Dessverre fikk jeg ikke vite om foredraget før det var for sent å gå dit, så jeg fikk ikke vite hva de hadde å si. Jeg er litt bitter, da det hadde vært veldig interessant å høre mer om hva de egentlig bruker disse dingsene til. Jeg har jo tidligere uttalt meg kritisk til å ta i bruk teknologi for teknologiens skyld, slik jeg mistenker at mange gjør med smartboards og it's:learning og denslags overpriset ubrukelig skit, og det er ikke vanskelig å se for seg at «Kom til oss, få en gratis* iPhone» kunne vært et lettvint reklameslagord.

*Gratis som i at du betaler for den, men vi kaller det skolepenger. Litt på samme måte som 500 gratis SMS i måneden, bare 50 kroner, eller hva det nå koster for et slikt abonnement.

Jeg vil imidlertid anta at det må ligge noe ...

Akkurat idet jeg hadde gitt opp alt håp om at undersøkende journalistikk hadde noen tilhørere i Norge, hva annet snublet jeg over enn denne lederen på Wikileaks, som hevdet at The Guardian hadde samarbeidet med ikke bare BBC og The Independent, men vår egen NRK.

During September and the preceding months, investigative reporters from the Guardian, Norway's NRK TV, the Independent, the BBC's Newsnight, the Dutch press, Greenpeace and lawyers for the victims were collaborating to show Trafigura's culpability.

Gode gamle NRK. Jeg må tilstå jeg kjente et stikk av patriotisme, for en gangs skyld. Det viser seg at NRK følte det samme, og trykket historien med den noe selvgratulerende overskriften "The Guardian ble kneblet, mens Brennpunkt publiserte" på torsdag. Det viser seg at Trafiguras advokater av en eller annen grunn har følt at britisk injurielovgivning burde skremme norske journalister. Jeg siterer fra NRKs artikkel:

Trafigura prøvde også å stanse NRK. De sendte oss e-post der de informerte om rettsavgjørelsen i Storbritannia, og la hele kjennelsen med som vedlegg. Vi valgte imidlertid å publisere. NRK laget nyhetssaker på innholdet i Minton-rapporten, og i tillegg la vi rapporten og e-postene på nett. Vi valgte også å publisere kjennelsen mot The Guardian, som vi hadde fått direkte fra Trafiguras advokater.

Er det bare jeg som aner en liten anelse "up yours"-stemning (på engelsk) fra redaksjonen, her? Et lite "hah! Ta den!"? Det er i så fall helt i orden for min del. NRK-artikkelen linker også til denne observasjonen ...

Trafigura er, ifølge Wikipedia

a Swiss-based multinational company founded in 1993 trading in base metals and energy, including oil. As of 2008 it had equity of more than US$2bn and a turnover of US$73bn that generated US$440 million of profit.

Det i seg selv er i min verden et tegn på at de nok ikke bruker tiden sin først og fremst på å pleie syke og svake -- store multinasjonale selskaper har en tendens til å plukke opp ondskap på veien. Jeg hadde imidlertid aldri festet meg ved dem (det er hva jeg får igjen for å ikke holde meg oppdatert på miljøvern) før de forsøkte å hindre The Guardian i å rapportere fra House of Commons. Slik sett, som Alan Rusbridger påpeker, later det til å ha vært en noe ugjennomtenkt strategi. Det har nemlig sikret at alle som vanligvis bare leser overskriftene og tenker "huff" nå gjenkjenner navnet.

Hva er det så de har gjort? Rent bortsett fra å være et oljeselskap som tjener penger, altså.

Vel, i denne sammenhengen er det to ting som stikker seg frem: Først forgiftet de en hel masse mennesker, og så forsøkte de å hindre at noen fikk vite om det. Jeg tar for meg den første av dem her og sparer forsøkene på å hindre pressen i å rapportere til neste, og foreløpig siste, artikkel.

La meg først understreke at dette slett ikke er den eneste skandalen dette selskapet har vært innblandet i. Selv i Norge har de drevet ...

Jeg har latt meg fortelle at veldig lange artikler ikke blir lest. Her følger derfor en serie på tre artikler som dere kan lese hver for seg.

For et par dager siden kom jeg over denne artikkelen i The Guardian. Jeg syntes ikke bare den var interessant fordi den fortalte meg at det var noe jeg ikke kunne få vite (noe man leser alt for sjelden i aviser i disse dager -- de har jo vanligvis overskrifter av typen "Les alt om X her!"), eller fordi jeg været et snev av noe som kanskje kunne være undersøkende journalistikk (noe jeg trodde forlengts hadde gått av ved døden) -- det var også det at noen faktisk forsøkte seg på å hindre offentliggjøring av hva som foregikk i House of Commons. Og trodde de kunne slippe unna med det.

Jeg har jo sett State of Play (den opprinnelige, ikke den stygge Amerikanske remaken), og i den er det en herlig scene hvor Bill Nighy spiller en redaktør som har fått forbud mot å publisere sensitivt materiale, og derfor istedet sender avisen i trykken full av blanke områder hvor historien skulle vært. Det slo meg da som en genistrek, og det gjorde det ikke mindre da Guardian nå altså forsøkte seg på noe av det samme (om enn i noe mindre store gester, tror jeg):

The Guardian has been prevented from reporting parliamentary proceedings on legal grounds which appear to call into question privileges guaranteeing free speech established under the 1688 Bill of Rights.

Today ...

I love Nick Cave for his music. Not his writing.

In fact, I haven't read much of his writing at all. Only enough to note that it is very rythmic, at times carelessly obscene, and really rather dark. None of these necessarily translate as bad. But I am not an obsessive fan of Nick Cave the author. As of yet.

Even so, when it became apparent that the man was coming to Edinburgh to give a reading, I did not hesitate to throw caution to the winds and run around the block to purchase tickets for Tim, Rebekah, Tor and me, at £25 a piece. We got the final four in the shop (which was a rather delicious record store I had never noticed before, but which I vowed to visit again soon).

Today was the day. We arrived in good time, ready for the doors to open at 7. Seats on the balcony, which is never ideal, but what can you do. I was pleasantly surprised by the venue. The last time I had gone to see the man play, the venue had been really rather dingy. This was a clean and friendly location with a modernised feel of an old fashioned movie theatre. We sat on purple cushions, and there was a bar behind and underneath us. I was quite excited at the thought that I might actually see something this time.

Now. Whenever Nick Cave speaks, I am shocked to find that the man is Australian ...

Jeg er egentlig ganske fornøyd med meg selv. Spesielt er jeg veldig fornøyd med at driver med doktorgrad i fysikk, og samtidig kan kjøre truck og se forskjell på 7/8" x 6" og 3/4" x 6". Jeg føler kort sagt at jeg besitter en nokså passe mengde mandighet, og jeg føler meg nokså trygg på hvor jeg står. Jeg er derfor ikke redd for å innrømme at jeg liker å se kostymedrama, og da spesielt slike lange miniserier fra BBC.

Første gang jeg ble introdusert for noe slikt var da vi var 16 år, og Camilla fikk meg til å se Pride and Prejudice, i fem-timers BBC-utgave. Den med Jennifer Ehle og Colin Firth. Jeg innrømmer at jeg var litt skeptisk på forhånd, men jeg ble raskt overbevist om at dette var bra saker, og siden da har jeg sikkert sett den ytterligere åtte til ti ganger. Slekt og venner (pappa og Peter Møller, for å være eksakt) kalte meg en femi-dott, men det gjorde ikke noe. Jeg visste hvem det var som gikk glipp av dette praktverket av en kulturperle, og det var ikke meg.

Grunnen til at jeg skriver om dette nå, er at Camilla og jeg har begynt å se den nye utgaven av Emma som sendes på BBC i disse dager. Fire episoder, hver på en time, som seg hør og bør for et slikt verk. Og som vanlig ble jeg ikke skuffet. Den er riktignok ganske forskjellig i tonen fra filmen fra 1996 ...

I was prepared to like this book. I liked Eats, Shoots and Leaves rather a lot (and not just for the panda joke and the stickers), recognising a kindred spirit. From what I can tell, other people liked it, too; and Ms Truss must have made rather a lot of money out of it. I suspect this is where we find the origin of Talk to the Hand. Where the former was an honest-to-god well-formulated rant by someone who just can't take any more, this book feels forced.

And it really shouldn't. Manners ought to be easy to rant about. She did it rather well in Eats, Shoots and Leaves when she described good punctuation as simply good manners. And yet, when she does turn her attention to manners … .

It could be that she dismisses etiquette as a bad thing. I suspect there are some warped leftist leanings (and this is me saying this) which makes her think that she is duty bound to denounce etiquette as an elitist attempt to make the common man feel out of place. I love having clear rules to rely on in my relation with other people -- social situations are awkward enough without it. It is like dancing. Modern dancing makes me shrink in horror, precisely because you are supposed to make it up as you go along, and there is no objective standard as to what is right and what is wrong -- and so if people laugh at you you cannot ...