Dromedar er Trondheim, Trondheim er Dromedar. I alle fall om du setter pris på kaffe. Historiebøkene kan fortelle oss at de startet opp i 1997, da kaffebarer med sterkt fokus på kvalitetskaffe fortsatt var ganske nytt i Norge. Som det står på Den Gyldne Bønnes hjemmesider: «Den Gyldne Bønne AS ble etablert i 1996 som en av de tre første kaffebarene i Norge.» Det kan nevnes at Kaffa åpnet sin Java Espressobar på St.Hanshaugen i 1997, og jeg mistenker at Wendelboe startet sin geskjeft omtrent samtidig.

Vel. Tilbake til Dromedar. Vi er i alle fall på sent 90-tall, og flere blir interessert i kaffe. Fokus ligger ikke bare på 3cl-kopper med espresso, de som liker dryppkaffe får også sin bit av kaka. Superkaffe importeres til Norge som aldri før, gjerne med bondens signatur på sekkene. I 1999-2000 vokser også Cup of Excellence-programmet fram: En stor konkurranse mellom kaffebøndende hvor den beste kaffen (vinneren) blir auksjonert bort. I bunn og grunn et stort sirkus for å få opp øynene (og prisene) på kvalitetskaffe. Solberg & Hansen har et forholdsvis godt utvalg av espressobrent kaffe, men noen er selvfølgelig ikke fornøyde med dét. Mikrobrenneriene vokser fram, Kaffa og Tim Wendelboe er kanskje mest kjent. Den Gyldne Bønne har skiftet fokus fra å drive kaffebar til å drive med import, foredling og salg av bønner på heltid. Flere mikromikrobrennerier, av typen «to menn med garasjeplass og god tid» har blitt omtalt i D2.

Espressoen, grunnlaget for alt annet enn den trege dryppkaffen ...

Jeg nevnte tidligere at jeg har begynt å hacke litt i django med det mål for øye å lage et opplegg for fag-hjemmesider. I første omgang vil jeg lage noe jeg selv kan bruke til våren, og på litt lengre sikt vil jeg prøve å få til noe som andre kan bruke også. Før jeg kommer så langt må jeg teste litt mer, og tenke litt igjennom hva som kreves. Målet er å få til noe som er enkelt å bruke, som har det man trenger, og som gjør livet lettvint både for foreleser og student. Alt dette trenger imidlertid ikke være på plass for at jeg skal kunne ta systemet i bruk selv, takket være djangos fantastiske innebyggede admin-funksjon.

Det som imidlertid må være i boks er den siden studentene skal bruke. Jeg er ikke ferdig med alt ennå, men jeg har laget en forside og litt annet, og begynt å leke meg med design. Her er et par eksempler ting jeg tenker på:

En kolonne
To kolonner
Info-side

Det jeg ønsker meg nå er innspill. Jeg vil lage en side som er enkel å bruke for studentene. Det betyr at info man trenger ofte må være på forsiden, info man trenger sjelden kan være et klikk eller to unna. Det må være lettvint å laste ned alle øvingene, lettvint å få oversikt oversikt, etc. Hvis det er noen som mener ting om hvilken informasjon som bør være hvor vil jeg gjerne høre dette. Hvis det er noen som har eksempler på gode fag-hjemmesider vil jeg gjerne ha linker. Og sist men ikke minst, selv om funksjonalitet er viktigere enn utséende vil jeg gjerne ha meninger om design, og gjerne eksempler.

-Tor Nordam

I dag dro jeg på Dragvoll for å lese. Jeg liker ikke å ha skoene på meg for lenge om gangen når jeg sitter i ro inne. Heldigvis har jeg et skap med sandaler på lesesal 6B. Siden jeg har vært ute i praksis de siste seks ukene har jeg ikke helt fått med meg beskjedene man vanligvis ikke kan unngå å legge merke til på Dragvoll. Jeg vet at det har vært skapklipping på en bestemt dato de siste årene, så jeg var litt spent på om skapet mitt hadde blitt offer for nevnte behandling.

Det hadde det ikke. Hele skapseksjonen var derimot fysisk fjernet fra rommet, uten noen hint om hvor det hadde tatt veien. Mitt tidligere provisoriske eksamensperiodespiskammer hadde måttet vike for et bord og noen stoler som uansett bare brukes av ekle og brautende samfunnsøkonomistudenter til sosialisering. Jeg gremmes. Dette til ettertanke.

Såh. Nyheter? Nyheter. Siden siste innlegg har jeg bevegd meg tidsmessig målt marginalt nærmere fullendt utdannelse og lektorstatus, men samtidig tatt et ganske langt sprang når det gjelder innsikt i feltet jeg studerer. Å være i praksis var ganske fett. Faglig vekkelse – både pedagogisk og fagdidaktisk – så visst, men langt mer på motivasjonssiden. På høy tid, spør du meg. Møkkasemesteret begynner nesten å få en mening. Og undervisning av femteklassinger er mye morsommere enn fryktet.

Hvor var vi? Jo, nyheter. Jeg har lært meg å knyte skoene på en ny måte. Jeg har lært å lage espresso – takk til (fetter) Olav H. W. Egeberg ...

Forrige helg var Camilla og jeg en tur i London. Det er faktisk ganske hendig å reise fra Edinburgh til London. Det går tog ganske ofte, minst ett i timen store deler av dagen, og det tar ikke spesielt lang tid heller. 4 timer og 15 minutter fra Waverly til King's Cross, hvis man finner et som stopper sjelden. Britene har dessuten greid å få til gratis internett på toget, og det er jo slett ikke verst. Hvis de bare hadde greid å få til noe som lignet på et skikkelig bord foran hver stol ville det vært riktig så bra.



Uansett, vi dro til London. Vi hadde ikke noen spesiell plan, utenom å gå rundt i parker, og kanskje se om vi fant noen kule butikker, noe man vanligvis greier i London. Problemet med store byer i utlandet er at man vanligvis har en plan når man drar dit. Det er vel å bra å ha en plan, men det man ikke får gjort når man har en plan, er å vandre rundt uten noen plan. Eller gå seg vill, som noen kaller det. Det gjorde vi på lørdag, og det var riktig så trivelig. Vi så sjarmerende sider av London vi ikke har sett før, fant trivelige puber og kaféer og krysset et par broer jeg ikke har krysset før.



På søndagen bestemte vi oss for å ta en kikk på Hampstead Heath. Det er et sted jeg har hørt om, uten at jeg kan huske hvor ...

Det føles litt billig å poste en såpass kort artikkel, men jeg føler at jeg må. Jeg har tidligere kommentert britenes noe spesielle forhold til HMS, og hvordan de fleste reglene ser ut til å ha vært laget av noen som aldri har vært utenfor kontoret sitt.

I dag så jeg en fyr som stod på et fortau og kappet stein med vinkelsliper, iført refleksvest og hjelm, men ikke briller og hørselvern.

Han stod bak et gjerde, og det var midt på lyse dagen, så jeg tror ikke refleksvesten var nødvendig, og han la stein på fortauet og det var ingen som jobbet over ham, så jeg vet ikke hva hjelmen skulle beskytte mot, men noen følte sikkert at det var best slik.

-Tor Nordam

I kveld* har Camilla og jeg vært på We Will Rock You, som essensielt er en musikal med bare Queen-låter. Jeg forstår det slik at Camilla også skriver en artikkel om dette nå, så dere får sikkert en mer gjennomtenkt og grundigere anmeldelse derfra, men jeg tenkte jeg skulle skrive jeg også. Det har seg nemlig slik at Camilla er veldig glad i å spørre hva jeg synes om ting. Og jeg pleier ikke å synes så mye om ting. Mitt første svar når hun spurte hva jeg synes om denne musikalen var at den var vel helt grei, men det er naturligvis ikke bra nok. Jeg må da synes noe mer? Jeg må da mene noe?

Antagelig er det bra å mene ting om ting. Mening kommer nemlig fra tenking, og tenking er bra. Det viser seg for eksempel at manglende tenking har ført til at jeg misforstod store deler av The Gone-Away World. Jeg trodde den handlet om noen fyrer som gjorde noe greier, og at man ikke skal leke med masseødeleggelsesvåpen, men det viser seg at den egentlig handler om hvordan ensretting er en dårlig ting, og at det hetrogene er bra. Sett slikt. I alle fall, jeg skriver derfor denne artikkelen, dels for å ta opp et par småting som Camilla neppe vil nevne, dels som skriveterapi for å tvinge meg selv til å tenke.

For å begynne med det som irriterte meg vil jeg først og fremst nevne lyset og lyden. Jeg har aldri skjønt ...

For mange, mange år siden kom Karoline hjem fra korpstur sent en kveld. Hun satte seg til på kjøkkenbenken hos min mor, og der gikk hun igang med en timeslang utlegning om en fantastisk musikal. Hun nektet å gå og legge seg før hun hadde gitt meg og mamma en meget detaljert gjennomgang av plottet, og sang også snutter av sangene. Det var første gang jeg hørte om We Will Rock You.

Sangen med samme tittel husker jeg selvsagt fra barneskolen. Og Queen har jeg støtt borti nå og da så lenge jeg kan huske. Noe oftere etter at Karoline var på korpstur. Soundtracket har nemlig blitt spilt så ofte i heimen at jeg kan det aller meste utenat. Inkludert dialogen som leder inn og ut av sanger.

Da så We Will Rock You nå kom til Edinburgh var det egentlig ikke noe spørsmål om hvorvidt vi skulle gå; bare når. Vi valgte å gå ved første anledning. Tor visste ingenting om det hele utenom hva han har hørt fra meg om hvordan den får ut det monomane i Karoline. Ikke hadde han hørt mye Queen, heller. Jeg har feilet. Han ble i alle fall med, til tross for en hissig forkjølelse.

Vi hadde relativt gode billetter, litt til venstre i stalls, og teateret var vidunderlig (tenk gammel opera, men RØD) selv om det slår meg at de kanskje ikke hadde helt kontroll på lyden i det rommet. Bandet overdøvet til tider sangerne fullstendig, og jeg har fortsatt vondt i ...

Jeg tror jeg var ti år da Silje lånte meg Dumas' Musketér-bøker og dermed beseglet min skjebne som leser og student. Det var en suspekt norsk oversettelse hvor deler av historien var kuttet bort, men jeg var henført. Jeg begynner fortsatt spontant å smile når jeg kommer over referanser som minner meg om disse bøkene, og jeg er overbevist om at jeg kan takke dem for min interesse for historie.

Samtidig har jeg lenge vært fascinert av uavsluttede narrativ, særlig av den typen som opprinnelig ble publisert i føljetong og som aldri ble avsluttet fordi forfatteren døde. Det er det doktorgraden min handler om. Sånn omtrent.

Når jeg så snublet over en nyoppdaget (2005) historisk roman av Dumas, som aldri hadde blitt avsluttet fordi mannen døde fra den … vel. Jeg hadde store forventninger.

Mine krav til Dumas er ikke først og fremst at det skal være historisk korrekt. Selv om jeg har intrykk av at han har jernkontroll på historiske fakta, er tolkningene av hendelser gjerne litt på siden av den generelle oppfatningen. Jeg sliter fortsatt med å insse at Charles I og II kanskje ikke var fullt så edle og vidunderlige som Tjue år etter og Vicomte de Bragelonne fikk meg til å tro. Samtidig er det en av hovedgrunnene til at jeg vet det jeg vet om restoration i England og innføringen av eneveldet i Frankrike.

Men jeg forventer god skrivestil og gode karakterer av Dumas. Det er ikke helt sant. Jeg forventer karakterer man kan løfte ut ...

Går du med en webdesigner i magen? Synes du det er kult med kreativitet og slikt, men synes det virker som stress å lære php og alt det grafset der? Da kan django være noe for deg.

Grunnen til at jeg begynte å kikke på slike ting var at jeg kunne tenke meg å ha et eller annet opplegg for å lage en hjemmeside for faget mitt. Ikke noe fryktelig fancy, men det hadde vært greit å slippe å manuelt redigere en html-fil hver gang jeg må legge opp en beskjed eller en øving. Samtidig er det naturligvis helt uaktuelt å ta i bruk it's:learning. Jeg utførte naturligvis litt googling, for å finne ut hva som finnes av slik web-mekke-greier, og dermed ble jeg oppmerksom på django. Det som fanget min interesse var nok at det er et web framework basert på python, og som en ivrig python-hacker tenkte jeg med en gang at dette måtte det være overkommelig å lære seg. Så installerte jeg de nødvendige bibliotekene, kikket litt på tutorialen og så lot jeg hele greia ligge et halvt års tid.

I vår hadde jeg ikke tid til å se noe særlig på django, da jeg stort sett fylte dagene mine med utdeling og mottak av undervisning, pluss litt parkett. Nå i høst, derimot, har jeg hatt litt bedre tid, i tillegg til at jeg har kunnet slå av en prat med Ben i ny og ne. Ben er en venn av oss som bor her ...

Hvis det er noe som virkelig, virkelig går meg på nervene, utenom folk som svarer når mobilen ringer på kino/teater og denslags, er det denne analogien mellom giftige stoffer og vann.

Det begynte i gode gamle dager da jeg var en hardbarket NUer og midt i en PCB-kampanje. PCB (polyklorerte bifenyler) er et rimelig skummelt stoff fra slutten av 20-tallet (ikke overraskende produsert av Monsanto) som man lenge anså som et briljant altmuligmateriale. Det ble brukt i lysrørarmaturer, hydraulikk, som kjøleveske, i maling, på gulv osv., osv.. PCB er imidlertid også meget, meget farlig. Det er en hormonhermer som har mye samme effekt som østrogen, og fører til manglende formeringsevne hos menn, kreft hos alle og enhver, og generell annen ugagn. Og det går ikke an å bli kvitt det når det først har entret kroppen, for det lagres i fettlagrene, utenom i overføring fra mor til barn. Siden vi er rimelig høyt på næringskjeden får vi i oss en hel del av faenskapen gjennom dyrene vi spiser, men stoffet kan også trenge gjennom hud, eller pasthansker for den del.

Poenget er i alle fall at vi prøvde å finne ut om lysrørarmaturene på Bergmo hadde PCB. Selv om PCB ble forbudt i 1980, var det nemlig fortsatt i bruk i lukkede beholdere mye senere, og lysrørarmaturer er en slik bruk. Jeg fikk faren til Tor, som da jobbet som vaktmester på Bergmo, til å forhøre seg. Da han ringte Glamox fikk han til svar at de ikke var ...