I forbindelse med at jeg i det siste har ønsket meg en litt mer badass datamaskin enn den jeg har, eller egentlig omtrent 128 ganger mer badass, har jeg surfet litt rundt. Jeg har lest meg opp litt på tilgjengelige superdatamaskiner, slik som HECToR, som står i en kjeller nede på universitetet her i Edinburgh, og som man visstnok kan få tilgang til ganske enkelt dersom man er, eller har samarbeid med, en britisk forsker. Jeg leste også litt om å bygge en xbox-cluster, og foreslo til Paul Anton at vi skulle prøve oss på noe slikt, da han gjorde meg oppmerksom på at det nyeste hippe er å bygge cluster av Playstation 3, og sendte meg en link til en artikkel der det står at US Air Force nylig bestilte 2200 PS3er for å utvide sitt eksisterende cluster, som bare har 336. Jeg foreslo videre at vi helle kunne bygge en cluster av Wiier, og Paul Anton sa at det er vel det de kaller "A wee cluster" i Scotland, og så lo vi litt. Men alvorlig talt, en PS3-cluster ser ikke så dumt ut.

Jeg er litt på tynn is her, for jeg kan egentlig ingen verdens ting om prosessorarkitektur, men jeg forstår det slik at forskjelige prosessorer egner seg best til forskjellige oppgaver. For eksempel er skjermkort nå om dagen utstyrt med en spesiell prosessor. Man vet at grafikk-greier stort sett består av samme type beregninger hele tiden, så da lager man en prosessor som er optimalisert ...

Jeg kan huske den gangen jeg kjøpte min andre pc. Det var en Pentium III 450 mhz, med 13 gb harddisk, og jeg husker ikke akkurat hvor mye ram, men antagelig 256 mb eller noe slikt. Jeg var rimelig fornøyd, husker jeg, og tatt i betraktning at min første pc var en Pentium 150 mhz uten cache-minne er det vel ikke så rart. Men etter at jeg kjøpte denne maskinen kan jeg ikke huske at jeg har vært spesielt opptatt av spesifikasjoner på datamaskinene mine. Jeg driver jo ikke med noe spesielt krevende, så jeg har bare antatt at det man får kjøpt er bra nok. Nå befinner jeg meg imidlertid i en situasjon der det man får kjøpt ikke lenger er bra nok, og det er litt irriterende.

Paul Anton og jeg ønsker å regne ut det reflekterte feltet fra en vilkårlig overflate. For å gjøre dette bruker vi en ligning som heter the Reduced Rayleigh Equation, som essensielt gir oss et digert sett med ligninger med et like digert antall ukjente, som vi kan løse for å finne det vi lurer på. Problemet er at dette er en nokså minne-hungrig fremgangsmåte. Sett at vi ønsker å se på en overflate på N x N punkter. Av tekniske årsaker har vi like mange mulige retninger for innkommende bølger som vi har punkter på overflaten, atså N^2. For hver innkommende retning vil vi vite hvor mye av denne bølgen som spres inn i de N^2 mulige retningene ut ...

Ja, nå tenker jeg dere er spente.

Etter ryktene å dømme var Jørgen utvilsomt kongen av Store Porsjoner. Siden juni har han imdlertid fått konkurranse av undertegnede. Omstendighetene er det eneste som skiller oss, da begge er troendes til å spise den andre under bordet med en matløs dag å støtte seg på. Uavgjort, et poeng til alle som gjettet Ulf eller Jørgen.

Eggene går unna, så vi skal delta i neste kretsmesterskap for eggeforbruk i klassen tremannskollektiv. Jeg vinner nok allikevel denne, da en god eggedag gjerne inneholder 3-4 fortærte egg. Et poeng til alle som gjettet Ulf.

Årets utgave av skofighten skulle vise seg å være mer nervepirrende. I det siste har beboerne i Skansegata lagt en innsats av varierende grad for å bli vaskeekte dandyer, og her er sko selvfølgelig en del av pakka. Engelske herremenn har ved flere anledninger sendt både Jørgen og meg sko, og skogarderoben var allerede i utgangslunktet hva man kan kalle velfylt. Uansett: Jørgen har, med sitt gode utvalg i både hipstersko og dandyfotbekledning, et knapt flertall på 12 par sko mot mine 11. Jeg kom nettopp på at vi ikke gadd telle Matteus sine, men jeg tror ikke han synes jeg er slem om jeg skriver at han ikke var særlig til konkurranse på dette punktet. Et poeng til alle som gjettet Jørgen.


Skokaos!

Jørgen eier en sofa på rommet sitt. Kjell eier en sofa på rommet til Ulf. Matteus er ikke sikker på hvem som eier sofaen på rommet sitt ...

Vin og utvalg og priser har vært diskutert mange ganger her på Calcuttagutta, og hver gang har jeg uttrykt at jeg er en varm tilhenger av Vinmonopolet. Med sine trivelige butikker, absolutt enorme utvalg og relativt kompetente betjening synes jeg det er en fantastisk institusjon. Johannes har også trukket frem at Vinmonopolet beskytter oss mot «skunkevin». Jeg sakser fra en kommentar til en tidligere artikkel:

Nordmenn flest aner ikke hva dårlig vin er p.g.a. polets rimelig høye kvalitetskrav. Folk blir ofte svært skuffet om man sammenligner norske priser på gode viner med tilsvarende viner andre steder, da det i svært mange tilfeller viser seg at prisene er forbløffende like. Det som i stor grad er forskjellen på f.eks. Norge og Frankrike er at sistnevnte også selger drittvin til et lite knippe euro. Denne skunkevinen finner du ikke i Norge. Og om noen skulle misforstå og tro at min harde dom over fransk billigvin er et utslag av blærete spesialpreferanser, så kan jeg ikke annet enn å oppfordre folk til å ta turen og smake selv.

Siden jeg har levd i en beskyttet boble hele livet bestemte jeg meg i går for å se hvor crappy vin man egentlig kan få tak i i Storbritannia. Jeg skulle lage lasagne, og tenkte å hive litt vin i kjøttsausen. Sist jeg lagde kjøttsaus brukte jeg en rest som hadde stått et par uker, og det fungerte helt fint, så da tenkte jeg at det går sikkert greit om vinen er ...

Nå er vi nettopp kommet hjem fra Rugbykamp på Murrayfield, hvor vi så Skottland slå Australia 9-8, angivelig Skottlands første seier over Australia på over 30 år. Det var faktisk mye bedre opplevelse enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Jeg var ikke videre involvert i planleggingen, og visste lite om hva som skulle skje. Jeg ble positivt overrasket over at vi hadde fått tak i rimelig gode plasser, og enda mer positivt overrasket over at vi satt under tak. Jeg vil faktisk si at vi hadde perfekte seter, da vi satt akkurat så langt bak at det ikke blåste regn inn på oss.

Menneskene rundt oss var dessuten relativt siviliserte. Det verste var egentlig en fyr som satt bak oss som ropte «Come on Scotland!» mens spillet var stoppet (og spillet stoppet ofte), «Kick it!» hver gang noen nettopp hadde sparket ballen og «Stop him!» hver gang noen netopp hadde gruset en Australier i bakken. Men det gikk greit.

Kampen var imidlertid ikke så fryktelig spennende. 9-8 er visst en relativt lav poengsum for en rugbykamp, og disse poengene ble stort sett hanket inn på kjedelig vis. To straffespark og en drop-kick til Skottland, et straffespark og en try til Australia. Det var litt spennende et par ganger underveis, da noen nesten greide å få til en try, men stort sett var det ganske kjedelig. Enten løp to meter, mos i bakken, løp to meter, mos i bakken, eller scrum, scrum på nytt, scrum på nytt, scrum på ...

Okei, Skansegatakollektivet lever videre. Siden sist vi kvisset om dette emnet har Matteus og undertegnede flyttet inn. Her er mange spørsmål jeg har skrevet eller skamløst kopiert av Tor. Dette arbeidet har blitt utført i tankevakumet som følger en pedagogikkoppgavefrist som stadig nærmer seg.

Hvem spiser de største porsjonene til middag?

Hvem spiser flest egg?

Hvem har flest par sko stående i gangen?

Hvem eier færrest sofaer på rommet sitt?

Hvem tilbringer minst tid hjemme på hverdager?

Hvem legger seg senest?

Hvem har mest mat i kjøleskapet?

Hvem har mest stash i kjøkkenhyllene?

Hvem eier flest kniver?

Hvem kvesser knivene (skjerping teller også (hold kjeft, Tor)) oftest?

Hvem drikker oftest sprit?

Hvem krysset nettopp den magiske skaffe seg noe i tweed-grensen?

Hvem av oss har flest hatter?

Hvem har flest instrumenter?

Hvem kommer til å ha flest vakter på Ni Muser i januar 2010?

Hvem skulle man tro trente mest, hvis man står på kjøkkenet?

Hvem henger opp mest ræl på Politisk Dassdør?

Hvem eier det meste av rælet vi har hengt opp på kjøkkenet?

Hvem sier oftest «Nach i Skansegata, da!»?

Hvem gjennomfører oftest disse nach-forslagene?

Hvem eier sjenken skjenken?

Hvem eier flest flasker børst?

Hvem er ansvarlig for å ha dratt flest lærerstudenter inn i huset på én gang?

Hvem har høyest eBay-score?

Hvem kjøper mest kaffebønner?

Hvem kjøpte noe inn i grønnhælvete masse Jacobs Pasta da de kjørte introduksjonstilbud på Ultra?

Hvem har reist ut av Trondheim flest ganger siden jul?

Hvem eier flest av potteplantene i vinduskarmen?

Hvem har utvilsomt lavest gjennomsnittstemperatur på rommet sitt?

Vi lager fasit når Jørgen kommer hjem fra Oslo. Vinneren får tilsendt et ubrukt postkort med motiv av M.C. Escher, et bilde jeg tok av en død mus og en inkassovarsel med navnet til Trond påskrevet.

For et par uker siden ble jeg utsatt for Rugby. Jeg har jo hørt veldig mye om denne sporten etter at jeg kom hit. Amerikansk fotball for ekte menn, kaller de det. Og det har de forsåvidt kanskje rett i, men jeg kan likevel styre min begeistring.

Vi så New Zealand mot Wales, sammen med Tim, Rebekah og Mary. Rebekah er fra New Zealand, og dessuten mer enn middels opptatt av Rugby, så det manglet ikke på innlevelse og utrop når en New Zealander fikk tak i ballen og greide springe mer enn tre skritt før han ble gruset i bakken av en horde staute Walisere. Jeg blir ofte litt redd når personer som ikke deltar aktivt viser innlevelse i idrett, men heldigvis skjedde ikke dette så ofte.

Rugby var i det hele tatt en mye mindre spennende og mye mer stillestående sport enn jeg hadde trodd. Jeg burde kanskje skjønt det, ettersom de fleste spillerne hadde kroppsbygning som kjøleskap, men det gikk etterhvert opp for meg at rugby handlet ganske lite om løping og ganske mye om møljeslåssing. Og de slåss ikke om ballen en gang, i alle fall ikke direkte. Det finnes nemlig en litt uklar regel om at du kan ikke bare ta ballen fra den siden av en motspiller som vender bort fra ditt eget mål. Det holder derfor ikke å gruse noen i bakken for å få ballen, du må også greie å snu denne fyren rundt slik at du kan ta ballen fra riktig ...

I dag tenkte jeg at jeg skulle skrive en liten artikkel om passord. Ikke en slik moraliserende artikkel om at du bør velge gode passord, men en informativ sak om hvordan passord lagres og sjekkes. Den metoden jeg beskriver her er den som benyttes som standard i django, men jeg tror det er en ganske vanlig måte å gjøre ting på.

Hvis man er registrert på et seriøst nettsted, og ber om å få en slik «glemt passord»-epost, vil du aldri få ditt opprinnelige passord tilsendt. Grunnen til det er at seriøse nettsider ikke lagrer passordet ditt. Det de derimot gjør er å lagre hash-verdien av passordet ditt. Så hva er egentlig en hash-verdi?

En hash-funksjon er en funksjon som tar et stykke tekst, eller forsåvidt en hvilken som helst fil, og regner ut et tall fra denne teksten. For eksempel, hvis jeg benytter algoritmen kjent som md5* til å regne ut hash-verdien av "passord" (skriv md5 -s passord i terminalen) får jeg

MD5 ("passord") = 56f491c56340a6fa5c158863c6bfb39f

eller hvis jeg bruker et annet ord, for eksempel "rosaelefanter", får jeg

MD5 ("rosaelefanter") = a40cb06007fd2c80686ba50a2aab3e73

eller jeg kan bruke en fil, for eksempel en pdf jeg har på maskinen min, og jeg får

MD5 (test.pdf) = 8e5e7e38fb968fea13e4ad0b4c990009

Man får altså et langt tall, alltid like langt, uansett hva man putter inn. Så hva er poenget med dette? Vel, fra et sikkerhetsperspektiv er det to (og sikkert flere) ting dette er nyttig til. Det første er for å verifisere filer. For eksempel, hvis noen ...

Dette er kanskje den kjedeligste boken jeg har lest. Det er selvsagt en mulighet for at jeg har lest kjedeligere bøker, men i så fall har jeg slettet minnet om det fra bevisstheten -- sannsynligvis for å holde meg sinnsfrisk.

Jeg trodde jeg hadde lest den før; jeg trodde jeg likte den. Jeg kan bare anta at jeg har lest en av disse skrekkelige ungdomsversjonene de har på biblioteket i Molde: de har brun innbinding, så vidt jeg kan huske, og kutter alt etter eget forgodtbefinnende. Dette er ikke første gang jeg trodde jeg hadde lest en klassiker som det så viser seg er mye lengre enn jeg hadde fått inntrykk av. Jeg antar at versjonen jeg leste hadde noe mer vekt på kannibalene, Fredag, mytteriet … denslags. Handling.

Det er ikke en dårlig bok. Den gjør en meget god jobb av å formidle hvordan det oppleves å være skipbrudden på en øde øy i 28 år. Det langsomme, repetitive; mangelen på stimulerende konversasjon. Og Bibelen. For det er en veldig religiøs bok. Jeg har begrenset tålmodighet når det gjelder denslags: jeg er villig til å akseptere to repetisjoner av temaer. Kanskje tre, hvis temaet er verd det. Det ble litt irriterende i lengden, men samtidig satte jeg stor pris på sparkene han rettet mot Stuart-monarkiet, katolikkene og diverse andre han bare ikke liker.

Det er mulig grunnen til at jeg ikke fant den storlig underholdende er at jeg ikke er en gutt i Viktoriatiden. Jeg har vage planer om å eksperimentere ...

Camilla er kanskje ikke den som er hardest på dataspill, men hun har ett hun liker å spille med jevne mellomrom, nemlig Zeus - Master of Olympus. Det er et bygg-en-by-spill, satt i det gamle Hellas, med Guder og Helter og gode greier. Jeg har spilt det en del selv også, og det er ganske underholdende. Problemet med spillet er at det ble laget i hine hårde dager, den gangen vi hadde Windows 98. Med tid og stunder har vi naturligvis oppgradert operativsystem, først til XP, og så til Mac OS 10.4, 10.5 og til slutt 10.6, og dette har ført til problemer.

Jeg husker ikke akkurat hvordan, men jeg mener jeg fikk spillet til å fungere under XP. Det var ikke så enkelt som å bare velge kompatibilitets-modusen riktig, men jeg fikk det til. På Mac er det naturligvis verre, men på et eller annet vis fikk jeg det til ved å installere Windows 98 i Parallels Desktop. Heller ikke det var så rett frem som man skulle tro. Jeg husker jeg slet ganske lenge med at spillet installerte helt fint, men nektet å starte. Ikke noen feilmelding eller noe, den bare tenkte litt, og så avsluttet prosessen. Vi fikk det imidlertid til til slutt, men jeg kan ikke huske hva det var som gjorde susen, og det er ganske tricky å google etter en feil når man ikke har en feilmelding. Dette er nå et par år siden.

Spol fremover et par år, og mye har ...