Last Sunday, some friends and I went to Usher Hall, a very beautiful venue in Edinburgh, to see Bill Bailey's Remarkable Guide to the Orchestra. If you are like me, you probably think of Bill Bailey as the guy from Black Books, and possibly a frequent guest on British panel shows on television, but he is actually also a stand up comedian, and, perhaps more relevant in this case, a classically trained musician. I quote from wikipedia:

Bailey is a talented pianist and guitarist and has perfect pitch. His stand-up routines often feature music from genres such as jazz, rock (most notably prog rock from the early seventies), drum'n'bass, rave and classical, usually for comic value. Favourite instruments include the keyboard, guitar, theremin, kazoo and bongos.

Bill Bailey's Remarkable Guide to the Orchestra is, as the name suggests, a guide to the orchestra, and in addition to Bill Bailey, there was the BBC Scottish Symphony Orcestra, conducted by Anne Dudley. Bailey began the show by thanking us for going out to watch live music, rather than staying at home whatching the final of X-factor, which apparently was on the same day. He then went on to tell us about the first time he went to a concert with an orchestra, and why he likes it so much. While talking about this, he would use the orchestra quite a bit to make his points. He would make the orchestra play a small piece of music, and then ...

Vi har lenge planlagt å få tak i en trykt utgave av Oxford English Dictionary. Stort sett har denne ambisjonen artet seg i form av diverse forsøk på å finne ut når den neste utgaven kommer til å komme i salg (de har angivelig gjort ferdig et visst antall volum, men nekter å selge noe som helst før det er ferdig (selv om denne linken antyder at en fjerdedel er publisert sier de i alle fall i mailer til meg at man ennå ikke selger enkeltvolum -- jeg hadde håpt å kjøpe dem litt etter litt og dermed spare meg for en kjempeutgift, men det har lite med saken å gjøre).

I alle fall. Jeg har lenge irritert meg over at jeg ikke har en ordentlig ordbok. Jeg har riktignok tilgang på OED på nett, men bare når jeg er på nett -- og når jeg virkelig skal jobbe fokusert og hardt pleier jeg å ta ut internet (og når jeg da kobler til igjen, selv om det i utgangspunktet bare var for å sjekke den eksakte betydningen av et ord forsvinner det gjerne et par timer).

I dag var så Tor og jeg på Oxfam (i forbindelse med julegave-greier som jeg ikke trenger å gå nærmere inn på), og mens vi sto der og skulle til og betale sa Tor "se der" og pekte på en boks med to bøker og en liten skuffe. På toppen av den sto en lapp som sa "£20". "Vi tar den også", sa jeg. Og ...

På fredag var hele Edinburgh dekket i tett tåke. Inne i byen er det ikke så veldig sjarmerende når det er kaldt og fuktig og grått og kjipt, men når man kommer seg litt bort fra sentrum kan det bli riktig så fint. Jeg dro som vanlig til the King's Buildings, realfag-delen av universitetet som ligger litt lenger ut på landet, og omtrent da jeg kom frem begynte solen å komme gjennom tåken. Det var et meget vakkert skue, men jeg hadde dessverre ikke med meg kamera. Det var egentlig ganske fint hele dagen, og senere på kvelden da jeg gikk hjemover, omgitt av flotte motiver, angret jeg enda mer, og sverget (ikke for første gang) at jeg aldri mer skal gå noe sted uten kamera.

På søndag hadde jeg dette fortsatt nokså friskt i minne, så jeg hektet på meg kameraet da jeg gikk til kontoret. Søndag var en nydelig dag, med nokså klart vær, og da jeg nærmet meg universitetet tenkte jeg at jeg burde gripe denne anledningen til å traske opp til Observatoriet.

The Royal Observatory, Edinburgh, er som navnet tilsier et observatorium. Det ligger på en høyde en kilometer eller så fra King's Buildings, og det er der de som driver med astronomi ved University of Edinburgh holder til. De har tre teleskoper som er av ganske anstendig størrelse i hobbysammenheng, men ikke i forskningssammenheng. Dette, pluss at været ikke alltid er det beste i Edinburgh, gjør at teleskopene stort sett brukes av undergraduates ...

Det har langsomt gått opp for meg at veldig mange jeg kjenner anser det å strikke som en halv-magisk evne som ikke er noe alle vanlige dødelige kan oppnå. Siden jeg vokste opp i et hus hvor ullgensere, luer og skjerf ble strikket over en lav sko (for ikke å snakke om skjørt og kjoler da jeg var liten -- i den grad at jeg på et tidspunkt later til å ha sagt "mamma strikket" om alle nye klær), slår det meg som litt underlig at så mange synes det virker så vanskelig.

Her følger derfor Calcuttaguttas strikkekurs. Jepp. Følg nøye med, og får jeg be om den aller største tystnad.

Skaff 1 stk garn. Og to stk strikkepinner. La oss for ordens skyld anta at du skal strikke et helt enkelt skjerf.

Det første man må gjøre er å legge opp. Pust dypt. Det er ikke så vanskelig som alle skal ha det til å være (for det å begynne og slutte er visst det som virker vanskeligst, som i alle livets ... et eller annet). Og man trenger ikke å gjøre det så fryktelig komplisert (om jeg var i humør til denslags kunne jeg nok også her ekstrapolert til livsvisdom i store mengder).

Metode 1 (enklest, men ikke like fin):
1: lag en løkke (som hvis du skal fingerhekle) der den ene tråden er ca 10 cm lang, og den andre henger fast i et nøste. 2: Lag så en løkke, snu den, og legg den på pinnen. 3: Stram ...

For mange, mange år siden, den gangen jeg var ung, og vi gikk på ungdomskolen, stod vi foran et vanskelig valg som skulle få konsekvenser for resten av livene våre. Fransk eller tysk? Det var det viktigste valget vi gjorde i løpet av ungdomskolen, hvis man ser bort fra slike ting som å ikke begynne med narkotika og denslags.

For å hjelpe oss å velge sa de slike ting som at tysk er et teknisk språk, og at hvis man liker språk skal man velge fransk, liker man matte skal man velge tysk. Vel, tysk var det store språket for vitenskapelig kommunikasjon en gang i tiden, men det tok slutt med krigen. Og at tysk har systemer som skal appellere til folk som liker matte har i alle fall ikke jeg merket noe til.

Selv om jeg funderte mitt valg om å ta tysk på tvilsom etteretning er det ingen grunn til at flere generasjoner skal gå i denne fellen, så la meg si det som det er. Velger du tysk vil du være i stand til å lese de viktigste kjemijournalene fra rundt århundreskiftet. Velger du fransk vil du slippe å sitte og lure på hva som er så morsomt når du går på et show med Eddie Izzard eller Bill Bailey, og de forteller en vits på fransk og alle andre ler.

Jeg vet hva jeg ville foretrekke.

-Tor Nordam

I dag gikk Camilla og jeg en tur innom Edinburgh Books, en av de bedre bruktbokhandlene i Edinburgh, som forøvrig også har et godt utvalg i notehefter eller partiturer eller hva det nå heter. Eller, jeg antar at de har et godt utvalg fordi de har veldig mange, men jeg har aldri sett så nøye etter, så det er mulig de har elendig utvalg, eller for den saks skyld et godt utvalg i elendig musikk, men jeg tviler. Det er en butikk som inspirerer tillit. Tillit til at de har gode bøker, gamle bøker, gode og gamle bøker, og antagelig også god musikk. Ikke så mye tillit til at alle hyllene ser like solide ut, men det er mindre viktig.

De har dessuten en stor cd-samling, litt utilgjengelig oppbevart i en trapp. Den er ikke til salgs, men spilles på stereoanlegget i butikken, og det står også en lapp om at den ikke er til salgs. Tydeligvis er det ikke alle som er like fornøy med dette, for det henger også en lapp med påskriften



Vi gikk litt amok på denne butikken, som man gjør, og endte opp med å bruke hele £93, noe mannen i kassen synes var så fryktelig at han ba om unnskyldning, og gav oss en gratis tøypose med reklame for butikken, men vi fikk i det minste tak i en del julegaver, og dessuten ...

My time in Edinburgh is coming to an end, and all the people here are going to different places across the world for Christmas, so it was decided that we would all get together one last time this year, to exchange presents, eat cheese and drink wine. Ben went out and bought 14 bottles of wine and 5 kilos of cheese, and invited us all over to his flat for a whole day, and Rebekah pointed out that the 5th of December is actually Sinterklaas, a Dutch holiday-thing, which means it would be ok to open presents.



Ben originally suggested that we come over at one, or even ten in the morning if anyone wanted to play Guitar Hero before the eating and drinking. Naturally we didn't, and since many of the denizens of Edinburgh have exams and other deadlines coming up, or in Tom's case, had been out drinking heavily the night before, the party began at the somewhat more normal hour of around four.

Not having heard of Sinterklaas until about a week ago, I was not sure what to expect, and I decided to do a little research. According to wikipedia, Sinterklaas, being both a man (a bishop, actually) and a holiday, will arrive in the Netherlands in mid-November each year, coming from Spain on a steamboat. In the time between his arrival and the 5th of December, children will place their shoes next to the fireplace in ...

Det er tre år, sånn omtrent, siden sist jeg fikk meg nye briller, og i det siste har jeg ofte følt meg sliten i øynene. Så, siden Storbritannia generelt er litt billigere enn Norge, og siden pundet er latterlig lavt for tiden, flesket jeg til og kjøpte meg nye briller. To par, faktisk, fordi Specsavers har et 2-for-1 tilbud gående for tiden.

Jeg gikk dit mandag for to uker siden, for å få en synsprøve, og for å kikke på briller. Synsprøven var raskt unnagjort, og dessuten gratis fordi NHS tydeligvis betaler synsprøve annethvert år for alle som tilfeldigvis befinner seg i landet. Problemene begynte da jeg skulle plukke ut briller. Jeg har tidligere skrevet om hvordan det kan være ganske vanskelig å finne briller hvis man ønsker seg noe som ikke er på moten i øyeblikket, og denne gangen var ikke annerledes. Men, etter en stund hadde jeg plukket ut et par vanlige briller, og et par solbriller, og jeg spurte damen om jeg kunne legge dem av, og returnere dagen etter med Camilla.

Som sagt så gjort, og dagen etter tok Camilla og jeg turen innom brillebutikken. Camilla avviste raskt de brillene jeg hadde valgt ut, og greide dessuten å overbevise meg om at dette var et riktig valg, før vi begynte å lete på nytt.

Jeg sa opprinnelig at jeg enten ville ha briller som lignet på de jeg hadde, det vil si avrundede glass, tynn ramme, eller slike briller som pappa har på et bilde jeg ...

Timene sklir unna, fristene sklir nærmere. Kaffe bør inntas.

I et svakt øyeblikk så jeg at noen hadde etterlatt et glass pulverkaffe på kjøkkenbenken. «Hvorfor ikke?», tenkte jeg, mye som Napoleon idet han kjørte igang sin franske operasjon Barbarossa.

Skal det være kjapt, så skal det være kjapt. Espresso er kjapt. Man kan i teorien lage en liten kopp med sterk kaffe ved hjelp av pulverkaffe. Og varmt vann fra springen er i alle fall mye raskere enn å koke vann i vannkokeren.

Oppskrift
En liten kopp
Noen spiseskjeer pulverkaffe
Varmt vann

Calcuttaguttas utskremte kaffe-aficionado slurper, gulper, smaker og bedømmer.

Dommen
Kaffen luktet som om en katt hadde pisset i et lite, avstengt rom. Og deretter dævvet siden den ikke kom seg ut. Og modnet noen uker.

Kaffen smakte noe inn i grønnhelvete jævlig. Noe så ubeskrivelig vondt, mer som smaken av fysisk smerte. Omtrent den smerten som iler gjennom hodet ditt idet tannlegen napper i visdomsjekselen på en litt annen måte og man oppdager at lokalbedøvelse av og til er litt vel lokal.

Ettersmaken var død. Død og død. Sånn død som ikke er morsom i det hele tatt, den typen som aldri blir dokumentert og lagt fram på Youtubes alter for ikke-støtende underholdning.

Jeg vil gi espresso lagd på pulverkaffe og varmt vann terningkast tre, samt atten stjerner i Pirelli-guiden.

Hadde du lagd en slik til Gordon Ramsey hadde han kastet den på deg. Hadde du lagd den til Hellstrøm hadde han knukket hånden din.

USA har ikke skjønt noen verdens ting. Hvis du prøver å erobre verden med vold kommer du ingen vei. Se bare på Irak. USA invaderer, og selv om det neppe var det irakiske folket de tenkte mest på er det ikke til å komme unna at et stabilt og demokratisk Irak antagelig ville være bedre å leve i enn et Irak under Saddam. Og hva skjer? Jo, irakerne begynner å drepe både hverandre og amerikanerne, kaos bryter ut, og USA sitter igjen med en hengemyr av en krig som koster tid, soldater og latterlig mye penger.

Google, derimot, har skjønt det. Først lagde de en god søkemotor, som alle begynte å bruke. Så lagde de en cookie som vet hva du søker på, og leverer reklame basert på dine interesser. Så lager de en mail-tjeneste, og hittil har nærmere 150 millioner mennesker plassert eposten sin i googles hender. Deretter lanserer de en kalendertjeneste. De vet nå hva du søker på, hva du mailer om, og hvor du befinner deg. Så kommer Google Docs, og dermed vet de også hva du driver med.

Til neste år slipper de operativsystemet sitt, som ikke kan brukes til noe annet enn å surfe, og som dermed tvinger folk til å bruke Gmail og Google Docs til alt. Jeg har tidligere kommentert at det er litt merkelig at Google er mer verdt på børsen enn Statoil, tatt i betraktning at alt Google har av fysiske eiendeler er et fett hovedkvarter og noen linux-bokser i en ...