Da jeg fløy fra Edinburgh til Oslo tidligere i dag, filosoferte jeg litt over dette med lufttrykk. Det er jo trykkabin på alle moderne fly, men som man fort oppdager når man er ute og flyr betyr ikke dette at trykket er konstant under hele turen. Dette er ikke noe som plager meg vanligvis, men jeg merket det ekstra godt i dag, fordi jeg er litt forkjølet, og for øyeblikket temmelig tett i nesen og sikkert bihulene og alt mulig. Inspirert av boken jeg leste (Quicksilver, av Neal Stephenson), som skildrer deler av Newtons oppvekst, og hans tilnærming til å finne ut hvordan ting funker, begynte jeg å lure på hvor lavt trykket i kabinen egentlig blir under en flytur, og jeg funderte litt på hvordan jeg kunne finne ut av det.

Det enkleste ville vel være å enten spørre besetningen, som kanskje ville vite det, eller få tak i et manometer. Nå har jeg forsåvidt opptil flere manometere, men alle sammen er av typen liten viser som går opp til 350 bar, så ingen av dem er nøyaktige nok for dette formålet. Og å spørre besetningen er naturligvis utelukket, for poenget er jo minst like mye å finne svaret som å vite svaret. Jeg bestemte meg derfor for å benytte meg av flaske-effekten.

Flaskeeffekten kan ofte obseveres når man er ute og går på fjellet. En forholdsvis rask tur på et forholdsvis høyt fjell er best, for da har man gjerne med en flaske vann som man drikker opp ...

I have been flying back and forth to Norway lately. I generally have a violent dislike of flying (founded primarily in the conviction that I am about to die in a ball of flame, but also fuelled by many years as an environmentalist), and this leads to me being on my most critical of the world around me when in airports.

This last couple of flights I have found a new focus for my irritation: flight bags.

I am sure you have come across them. They are part of the same old inane security, which any terrorist with half a brain would be perfectly able to circumvent if blowing up the flight was really what he (or, indeed, she) wanted to do that day. For those of you still in the dark (probably because you prefer to take the train rather than subject yourself to the shame, fear and annoyance of flying), I will explain.

Regulations state that you are no longer allowed to bring bottles of more than 100 ml aboard flights. You are, however, allowed to bring more than one of these, and probably in order to put a cap on the amount of bottles, airport security (or, rather, the people in charge) have decided that you can bring as many as fit in a zip-lock bag of a particular size:
They hand them out before you go through, and if you carry as much as a lip balm (but, oddly, not the cartridges in your pen...), you ...

Edinburgh er en merkelig by, befolket av et merkelig folk. I ingen annen by har jeg observert en like sterk tendens til å montere alarmer på ting, for deretter å ignorere dem når de går av. Det er mulig at dette bare er et storby-fenomen, og det skal jo sies at Edinburgh med god margin er den største byen jeg har bodd i, og dessuten der jeg har bodd i de tettest befolkede områdene, men jeg synes likevel det er merkelig.

Når jeg sier at en alarm som går av blir ignorert er dette forresten ikke helt sant. Den blir tilsynelatende ignorert av den eller de som har makt til å slå den av, mens andre som bor i nærheten slett ikke vegrer seg for å åpne vinduene sine og rope hjelpsomme ting som «What the fuck!» og «Shut the fuck up!» med en kraftig og bærende røst. Det er mulig andre har andre meninger om dette, men for min del er det i alle fall slik at når jeg våkner om natten av en alarm pleier jeg først å forsikre meg om at det ikke er mitt hus den kommer fra. Deretter prøver jeg å vurdere om den er tilstrekkelig langt unna til at jeg ikke trenger å bekymre meg om det faktisk skulle være en brann. Om så er tilfelle, prøver jeg så å sovne igjen, og hvis alarmen ikke er altfor høy går det gjerne bra, helt naboene begynner å rope ut av vinduene.

I natt pågikk ...

Jeg har nå kommet meg tilbake til Trondheim, og jeg konstaterer at det ikke er like mye snø her som i Molde. Men det er egentlig greit nok, for jeg har ikke med meg ski. Jeg er naturligvis også tilbake i leiligheten min, og i den forbindelse kan jeg konstatere at jeg nå er eier av en mikrobølgeovn. Jeg er litt usikker på om jeg synes det er en bra ting. Videre har jeg vært tilbake på kontoret mitt, og der kunne jeg konstatere at kaffekollektivet i gangen min har blitt hakket mer avanserte. Det kom nemlig frem at noen hadde litt penger til overs på årets budsjett, så de gikk til innkjøp av en slik Nespresso-maskin, altså en slags espressomaskin, bare at den bruker ferdigpakkede små patroner med kaffe.

Dette gjør naturligvis kaffelaging til en veldig renslig affære, men det gjør det også umulig å bruke fersk kaffe, og det fratar deg muligheten til å stampe kaffen selv, for ikke å snakke om at du er tvunget til å kjøpe kaffen din fra Nestlé, som i følge wikipedia ikke er spesielt store på fairtrade, pluss at det genereres relativt mye avfall pr kopp når all kaffen er porsjonspakket. De eneste valgmulighetene du har med et slikt system er om du vil ha stor eller liten kopp, og om du vil ha blå kaffe, grønn kaffe eller brun kaffe, og sikkert et vell av andre farger. Jeg refererer her til fargen på patronen kaffen kommer i, og fargene betyr formodentlig ...

As a gadget enthusiast and wannabe bookworm, I jumped onto the bandwagon right away when Amazon released their Kindle 2 with international support. It arrived promptly via UPS after three days, and I've now had it for more than three months. This is a revised version of the review I wrote after using it for about a week.



During my time with the device, I've read 5 books:
- The Children of Men (PD James)
- Knife of Dreams (Robert Jordan)
- The Gathering Storm (Robert Jordan, Brandon Sanderson)
- The Road (Cormac McCarthy)
- The Lost Symbol (Dan Brown)

When I unpacked the device originally, I was on a half-hour tram ride. It provided the perfect opportunity to give it a go. As I hoped, the battery charge was sufficient for immediate use. After switching it on, I could go online without needing to configure anything - marvellous. I searched up "The Children of Men", bought it, had it on the device in less than two minutes and started reading. By the end of the ride I was well into the third chapter and having a good time.

The Kindle 2 is the right size. It doesn't feel that solid, but it is pretty light-weight, which is more important. I'll eventually get some sort of hardcover plastic protection for it, but so far it's been getting along well with alongside my laptop in my backpack, protected by a cartboard folder.

The e-ink screen works well - the more light you have ...

I fjor nevnte jeg at jeg holdt oversikt over hvilke bøker jeg leste. Det er noe jeg setter mer og mer pris på (umiddelbart later det imidlertid til at det bare er Mary som har slengt seg på der). I år holdt jeg også oversikt over når jeg avsluttet dem, og det har gitt meg blod på tann (som det heter).

Jeg har derfor formet en plan.
Istedet for å bare liste bøkene jeg leser, og når jeg avslutter dem, skal jeg ta det hele ett steg videre. Jeg leser nemlig ikke én bok av gangen. Enkelte leser jeg på en dag, mens andre har jeg i bakgrunnen hele tiden, og dem bruker jeg gjerne et år på. Å skrive ned akkurat når jeg er ferdig med den virker dermed litt lite presist.

Jeg skal derfor i år føre en bokjournal. Det blir noe som ligner på det Anders foreslo i kommentaren til artikkelen jeg linket til innledningsvis, men ikke helt.

Jeg skal skrive hva jeg leser hver enkelt dag, og hva jeg tenker om det jeg har lest. Det vil gjøre meg istand til å se tilbake på hva jeg syntes midt i en bok når jeg har lest den ferdig, og det tror jeg blir spennende. Det burde også gjøre det mulig for meg å finne ut hvordan jeg leser, og om det er noe mønster i hvilke bøker jeg leser sammen og om hverandre.

Så langt i år har jeg ikke lest noe som helst, for jeg ...

As usual, we are a small, but happy, bunch of people at Camilla's, celebrating New Year's Eve. Or, as Mary says, The Eve of the Earth Reaching an Arbitrary Point in its Orbit. Seriously, it's just a silly, social construct. And about an hour or so after midnight, Eivind B. started talking about New Year's resolutions. Feeling quite strongly that I have been a very bad blogger lately, I immediately jumped at the chance of a basically free post.

As we know, the probabililty of fulfilling a New Year's resolution increases if you tell people about it. Hence, I now publish the New Year's resolutions of all those present. Feel free to add your own, to share the group pressure effect.

Eivind B.

I'll start kickboxing and buy my own snowboard while preferrably not killing myself on the slopes. I´ll also go back to my 2008 level of healthy eating!

Johannes

Become better at dancing tango. Or rather, begin dancing tango. And try to get friends together for happy gatherings more often. And look better naked. And drink more whisky. And make Trond Giske laugh.

Camilla

I'll finish my PhD. And go to aikido practice. At least once.

Are

Practice my saxophone at least twice a week, in at least 50% of the working weeks of the year. And do endurance training at least twice a week, in at least 50% of the working weeks of the year.

Silje

I'll ...

Min mor oppdaget plutselig at hele peisen hennes var full av talg fordi ett av de mange lysene som henger over den hadde brunnet opp fire ganger så raskt som de andre, eller i alle fall plutselig var bare en fjerdedel av størrelsen. Den hadde selvsagt ikke brunnet opp talget, men bare runnet det nedover den hvite peisen. (Det ville vært bilder hvis Tor ikke hadde tatt blitzen).

Etter litt detektivarbeid oppdaget vi imidlertid grunnen:En fyrstikk inne i lyset.

Har noen av dere en fornuftig forklaring på hvordan noe slikt kan oppstå? Det nærmeste vi kan komme på her i huset er at det må være en produksjonsfeil, men da oppstår med én gang spørsmålet, hva i all verden slags funksjon har en fyrstikk i produksjonen av talgelys?

Lyset var forøvrig kjøpt på Lysgården på Skaret, ifølge min mor.

It is Christmas Day, and since we got the presents thing over and done with last night (being generally Norwegian), we had plenty of spare time this morning. There was really only one thing to do:

FUN IN THE SNOW!

Oh, yes. Mary, who comes from a country where they close he schools down if there is white stuff falling from the sky, was happy frolicking (which is the mot du jour).And then we remembered our aikido training. Which is crucial when rolling down the hill and gaining the appropriate false high of vertigo.We tried to introduce Mary to the concept.It wasn't a complete failure. Mary is still alive.Tor decided to show us how it's done.Tjo-hei?Og meg!Litt roligere enn Tor...I am a little out of practice, though.Having been attacked by ferocious projectiles of the snowy sort from Mary, Tor decided to respond in kind.But they are both still alive. Really. Look!They are actually doing the "Live Long and Prosper" sign from Star Trek. Such geeks.
And then we all went home and drank hot chocolate, and everyone agreed it had been a wonderful trip.

Happy Christmas!

Julen kom litt plutselig i år, synes jeg. Ja, den kom vel egentlig på meg som julaften på kjerringa, som man sier. Det skyldes nok delvis at jeg har vært i Skottland i år, og at det er litt vanskelig å få julestemning når det ikke er kaldt, og når det fortsatt er blader på trærne. Nå skal det imidlertid sies at Skottland faktisk har gjort en innsats i det siste, og de fire-fem siste dagene hadde vi faktisk litt snø her og der. Eller very heavy snowfall, som reporterne på britisk TV sier, når de står foran en vei med litt snø på og roper som om det hadde brutt ut krig. Men likevel har jeg ikke helt fått julefølelsen.

Jeg hadde faktisk et lite øyeblikk i går, der jeg sa til Camilla at jeg måtte hjem og pakke inn gaver, og akkurat da var det jeg fikk følelsen av at det faktisk er julaften i morgen. Og jeg lurer nesten på om jeg begynner å bli treg, for det tok litt tid før det sank inn at jeg har flyttet ut av kontoret mitt i Edinburgh nå. Jeg pakket ut av kontoret, og det var naturligvis litt vemodig, men jeg fikk ikke helt flytte-følelsen. Jeg kom hjem til Molde om kvelden den 22. og det var naturligvis digg, og jeg gikk opp til Moldevannet med Jørgen og vi stod og hang på en knaus langt oppå fjellet midt på natta, og jeg fikk følelsen av at jeg er ...