I motsetning til hva Tor kanskje gir inntrykk av i sine artikler, er Roma en mektig fin by. Den er kanskje ikke like fin som Bologna eller like hipp som London, men å være i Roma i april er alt annet enn plagsomt. I alle fall når man har en herlig diger leilighet med alt man måtte kunne trenge av kaffe og dusj og ost og salami picante. Og senger. Senger er fine å ha. Akkurat det er noe man blir hakket mer klar over når man hører om folk som sover på flyplassen fordi de ikke kommer seg hjem. Spesielt siden det ser ut til å kunne bli oss fra og med i morgen.

Men jo. Roma er fint. Det er verre steder å være fanget, kanskje. I går var vi på selvguidet gåtur i mange timer. Vi besøkte Spansketrappen og Panteon, blant annet, spiste is (Tor og jeg, som før i går av en eller annen grunn ikke har klart å oppdrive is, slo hardt til med fem -5- smaker) og endte i en restaurant ved Campo di Fiori. Jeg guidet spansketrappen, og i den forbindelse fant jeg ut at den ble designet av en italiener, bestilt av franskmenn (for de eler kirken og området på troppen), oppkalt etter spanjoler (hvis ambassade ligger ved foten) og "okkupert" av britene (som ikke bare har stått og gått mye i den, men også har husene på begge sider: Keats-Shelly museum (hvor Keats døde i 1821) og Babbington's Tea rooms ...

I dag startet vi dagen i Roma med frokost på en sjarmerende liten resturant, ved navn La Baguette. Til tross for navnet så vi ingen tegn til baguetter, eller noe annet som hadde med Frankrike å gjøre, med unntak av en pain au chocolat som Camilla spiste. Det de derimot hadde var en overraskende solid frokost. For 7.50 fikk man en kaffe, en kurv med to typer brød, et av dem grovt, yoghurt, eplejuice og noe pålegg.

Pålegget som stod listet opp i menyen var «Jam, chocolato, biancolat, nocciolat and fondlat.» Vi stusset litt på hva alt det siste var, helt til vi oppdaget krukkene på hyllen bak oss.



De setter pris på sjokoladepålegg, disse italienerne. Når jeg fikk maten viste deg seg å være fire dugelig store brødskiver, pluss seks små skåler med de forskjellige typene pålegg, og hver enkelt av disse skålene var omtrent store nok til alt brødet jeg hadde fått. I tillegg fikk jeg 12 slike små kuvertpakker med smør, som om jeg skulle ha lyst til å putte tre slike på hver brødskive, under et pålegg som hovedsaklig består av fett. Merkelig land.

-Tor Nordam

I går ankom Camilla og jeg Italia, og jeg misliker stedet sterkt allerede. Sist jeg var i Italia, da jeg var på en konferanse utenfor Napoli i fjor høst, sendte arrangørene ut litt praktisk informasjon, som for eksempel at det var farlig for ikke-italienere å ta buss i Napoli, og at hvis vi insisterte på å gjøre det burde vi passe godt på verdisakene våre. Videre la de til at om vi skulle ta drosje burde vi spørre om prisen på forhånd, hvis ikke kunne drosjesjåføren ta det han ville. Dette er ikke akkurat ting jeg ville advart mine gjester mot i et sivilisert land.

Denne gangen sendte brudeparet ut litt informasjon, og om taxier sa de blandt annet at det var ikke nødvendig å avtale pris på forhånd, bare pass på at de slår på taxameteret. Videre kan de hende de prøver seg på et lite trylletriks, ved at de bytter ut en stor seddel med en liten, og påstår at man har betalt for lite. Igjen, ikke akkurat ting man forventer i et skikkelig land.

Uansett, dette var nøyaktig det som skjedde med oss. Vi skulle betale 60 euro, som ikke egentlig var billig i utgangspunktet. Jeg ga ham akkurat, en 50-lapp og en tier, og så fulgte jeg ikke med et øyeblikk, og plutselig stod han der med to tiere.

Jeg visste helt sikkert at jeg hadde gitt ham 60. Jeg hadde nettopp vært i minibank, så jeg visste hvilke sedler jeg hadde, og utfra det jeg ...

For øyeblikket befinner Camilla og jeg oss i London. Vi er egentlig på vei til Roma for å dra i et bryllup, men på grunn av korttenkt bestilling av flybilletter fra min side, og en tullete ingen-angrefrist-policy fra British Airways, reiser vi altså via London. Og det er vel egentlig greit nok, London er jo ganske fint på denne tiden av året. Det synes i alle fall Londonerne, som i går hadde tatt turen til Hyde Park alle som én. I følge wikipedia bor det 7,5 millioner mennesker i London, og ca 7 millioner av disse befant seg i går på The Serpentine Café, i køen foran meg, mens den resterende halve millionen okkuperte samtlige bord og benker i området, eller suste rundt på rulleskøyter, noe som later til å være fryktelig populært for tiden.

Tidligere når Camilla og jeg har vært i London har vi pleid å bo i Bayswater-området, rett nord for Kensington Gardens. Denne gangen har vi imidlertid vært litt mer vågale, og tatt inn på The Hoxton Hotel som ligger litt lenger østover. Det var Jørgen og Tonje som anbefalte stedet, og opprinnelig var vi litt usikre på om vi var hippe og kule nok til å bo der (ta en kikk på bildene på hjemmesiden, så skjønner du hvorfor), men vi bestemte oss for å ta sjansen, og angrer ikke.

(Her burde jeg naturligvis flesket til med noen bilder selv, men vi er dessverre midt oppi et traumatisk og opprivende Mac-bytte, så det får ...

I går, på vei hjem fra kontoret, stoppet jeg innom Bunnpris på Tyholt. Jeg pleier vanligvis å handle der, siden det kun er en ganske liten omvei å gå innom der på vei hjem. Siden jeg er innom der i alle fall et par ganger i uken begynner jeg å kjenne igjen de som sitter i kassen, og i går var det en ny fyr.

Jeg tipper han var fransk, da han snakket norsk med det jeg antar er en fransk aksent, men det er mulig jeg tar feil. Det som i alle fall er helt sikkert er at han kommer fra et land med en mye livligere småpratkultur enn det vi har i Norge. Jeg har jo vært utsatt for smalltalk fra butikkansatte tidligere, så jeg ble ikke skiplet da han i stedet for å si «pose?» sa «Kan jeg friste deg med en pose i dag?». Jeg bare smilte og sa at det kunne han. Jeg tok det også med godt humør da han, etter at jeg hadde tastet koden min, sa «Spennende, spennende.», og jeg humret litt da han gratulerte meg med godkjent betaling.

(Digresjon I: Strengt tatt vet jeg ikke om dette kvalifiserer som småprat. Han snakket jo tross alt om ting knyttet til det at jeg var i ferd med å kjøpe matvarer av ham, han bare sa ca tusen ganger mer enn en vanlig kassaperson.)

Uansett, jeg synes egentlig han var veldig hyggelig. Jeg tror imidlertid den eldre trønderen som stod bak meg i ...

Jeg har egentlig en hel masse jeg burde gjøre akkurat nå, og jeg føler meg dessuten ikke super-duper-inspirert til å skrive en lang kvalitetspost, så jeg tenkte jeg skulle vende tilbake til røttene her på calcuttagutta, ved å komme med et par urelaterte avsnitt om noe jeg har lest i det siste.

For det første har jeg begynt å lese litt i arkivet på en blogg skrevet av en hissig programmerer. Eller, jeg vet vel ikke om han er hissig, men han fremstår litt slik i måten han skriver på. Det var han som skrev posten om irc i emacs som jeg linket til i lynforumet her for noen dager siden, og for de som ikke gadd å klikke på linken kan jeg nevne at poenget hans er at når han jobber senker det effektiviteten hans om han må ta oppmerksomheten sin bort fra emacs, for eksempel fordi noen snakker til ham. Teamet hans har derfor begynt å kommunisere via irc, og det finnes naturligvis en irc-klient for emacs, så da er den saken biff.

Bare for å trekke frem et par tilfeldige artikler kan jeg nevne en om python, som han ser ut til å bruke en del, og en om havsalt (slik man putter på maten), som han ikke bruker. Jeg leser denne bloggen mer fordi jeg synes han er kul enn fordi jeg er enig i alt som sies. For å gi et eksempel på denne kulheten (som om det skulle være nødvendig med noe mer enn ...

Årets påske begynte litt senere enn vanlig for min del. Og da tenker jeg ikke på slik sen påske og tidlig påske og alt det der med Jesus og Månen, men rett og slett at jeg ikke dro fra Trondheim før på mandagen i påske-uken. Videre begynte påsken, der begynnelsen av påsken er definert som det tidspunktet da jeg kommer frem dit jeg har tenkt å være i påsken, ikke bare senere enn vanlig, men også senere enn jeg hadde tenkt. Jeg reiste nemlig med tog fra Trondheim til Molde, via Dombås og Åndalsnes, og jeg fikk dermed min første autentiske opplevelse av årets Tog-Kaos™, da vi ble fanget i den landsdekkende togstansen som fulgte etter at én (1) boks i sentralen i Trondheim mistet strømmen.

Jeg forstår det slik at de hadde en reserveløsning, men at et eller annet gjorde at den ikke funket, og det er jo egentlig ganske useriøst at én (1) dings som faller ut kan stanse alle togene i hele landet i flere timer, så her er det nok på sin plass med en pekefinger i retning Jernbaneverket.

Det som er interessant er at denne hendelsen er kanskje den første i årets Tog-Kaos™ som faktisk skyldes at noen hos Jernbaneverket ikke har gjort en grundig nok jobb. Det er mulig jeg tar feil, men mitt inntrykk er i alle fall at de fleste av problemene med jernbanen i vinter ikke har hatt så mye å gjøre med Magnhild Meltveit Kleppa, men heller med at jernbanen ...

Tor and I have now had tea and watched the new Doctor Who episode, ``The Eleventh Hour''. I have been very worried about this particular event for quite some time, and I am still not entirely sure how I feel about it. Hence the possibly rambly nature of this blog post.

I have been enthusiastic about the inherent wonderfulness of having Moffat as lead writer, but while I tried to tell myself there was a possibility we might get a new Tom Baker or David Tennant, the possibility of a new Colin Baker hovered in the back of my mind. I am more at ease in that respect now, but I'll get back to that. First, let me say this: this is so far the first of the new companions I have actually liked (maybe this will finally make Silje weigh in?). Her name is Amy Pond and she is Scottish, and if you haven't seen the episode yet, that is all you need to know for now. They managed the trick of fleshing her out in one episode, which impressed me quite a bit -- Davies used a whole season to get his companions to the point where this one is at the very beginning. I just hope they can keep this up. I must also say that so far I much prefer Amy's Rory to Rose's Mickey, who I never liked at all. He was excellently disgruntled in Little Dorrit and I have high hopes ...

Da vil jeg gjerne få henlede oppmerksomheten nok en gang mot den pågående utviklingen av djangogutta. Hvis man tar turen over til www.presskanne.com legger man kanskje merke til at det har kommet til noe nytt. Legg spesielt merke til søkefunksjonen, som jeg skrev nå i kveld, og som jeg er meget fornøyd med.

Slik søkefunksjonen er nå kan du søke etter flere ord, og da vil den hoste opp alle artikler og alle kommentarer som inneholder minst ett av ordene. Den søker både i tittelen og teksten. For å søke etter en frase med flere ord kan man bruke hermetegn ("), omtrent som på google. Så for å ta et eksempel, hvis man søker etter

"hei du" der borte

så vil du få opp alle artikler og kommentarer som inneholder frasen "hei du", alle artikler som inneholder ordet "der" og alle artikler som inneholder ordet "borte".

Mitt neste prosjekt blir nå å skrive en avansert søkefunksjon, med flere muligheter til å spesifisere ting som forfatter, tags, kategori, etc. Og da henvender jeg meg til deg, kjære leser, for å spørre om hva du ønsker av muligheter i et avansert søk. Bør man for eksempel ha et vell av bokser å fylle inn tekst i, for eksempel en boks for å søke i tittel, en for å søke i forfatter, en for å søke i tags, ogsåvidere? Eller er det bedre å ha bare én boks, der man søker med tekstkommandoer, som på SPIRES HEP? Eller kanskje begge deler?

Dette er din sjanse til å være med å forme fremtidens calcuttagutta, så skrik ut. Som Mitchell and Webb sier, you may not know anything about the issue, but I bet you reckon something, so why not tell us what you reckon?

-Tor Nordam

Da er det atter påske, og jeg er relativt nettopp ankommet Molde. Av en eller annen grunn involverer ikke planene mine for påsken i år skitur. Jeg har som mål å fyre bål og koke kaffe minst én gang, men hvis jeg kan gjøre det uten planker på beina er jeg i grunnen like glad. Jeg vet ikke helt hvorfor, vanligvis har jeg jo tvert imot hatt som mål å gå en skitur i påsken, men jeg føler ikke behovet i år. Kanskje er det fordi jeg allerede har gått på ski tre (!) ganger denne sesongen, kanskje er det fordi det har vært så kjipt vintervær i det siste. Uansett, det er kaffe som er målet. Og kanskje en kvikklunsj.

Jeg er forøvrig overrasket over hvor mye snø det er her. Det ligger sikkert 70-80 cm på plenen, og noe lignende på terrassen. Jeg har dermed bestemt at jeg skal gjøre det til mitt andre prosjekt å måke en liten flekk på terrassen, så det går an å sitte ute i tilfelle det skulle bli sol. Det vil i såfall bli nesten som i gamle dager, på hytta til bestemor og bestefar, da vi satt i solveggen med metervis med snø på alle kanter. Eller det er i alle fall slik jeg husker det. Sannheten er vel at jeg var omtrent en meter høy på den tiden, så snømengdene så nok større ut, og dessuten var jeg sikkert for liten til å sette pris på å bare sitte i ro og lese noe.

Andre mål jeg har er å jobbe litt mer med omskrivingen av Calcuttagutta i django. Are og jeg planlegger å jobbe litt, så kanskje kan jeg endelig få prøvd parprogrammering, en teknikk som var populær i industrien for ca 5 år siden.

-Tor Nordam