Som jeg nevnte i går planlegger jeg å be om å få refundert mine utlegg i forbindelse med denne aske-bissnissen fra British Airways. I følge hjemmesidene deres skal man gjøre dette ved å sende alle kvitteringene til deres kundeservice, som holder til i en postboks i Suffolk. Jeg er imidlertid ikke så veldig hypp på å sende fra meg alle originalene, siden det faktisk dreier seg om en ganske tykk bunke penger, så jeg tenkte det ville være best å få laget noen sertifiserte kopier.

I Molde vet jeg at man kan få gjort slikt på fylkeshuset, og i Trondheim har jeg pleid å gjøre det på universitetet, så jeg tenkte at dette sikkert ikke var en stor sak, og begynte med å gå i banken. Der kunne de imidlertid fortelle meg at de kun stemplet kopier som til intern bruk i banken, ikke når dokumentene skulle sendes til noen andre. Nuvel.

Neste stopp ble The City of Edinburgh Council. Jeg har jo faktisk betalt Council Tax* til dem, ca 750 kroner i måneden fra september til desember, så jeg føler at det er helt rimelig at de skal gjøre dette for meg. Til å begynne med virket det veldig bra. Jeg spurte damen i resepsjonen etter certified copies, og hun sa jada, og ga meg en kølapp. Så fikk jeg snakke med en dame som gikk med på å ta kopier, men når hun var ferdig å kopiere viste det seg at det ikke var fullt så enkelt likevel ...

Jeg er nå trygt tilbake i den siviliserte delen av verden, der drosjene er sorte, ikke hvite, pengene ser ut som ekte penger og det er kaldt med regnbyger. Som seg hør & bør.

Det er nå på tide å gjøre opp regnskap for turen fra Italia, og der har jeg faktisk lært noe nytt i dag. Det viser seg nemlig at flyselskapene faktisk er ansvarlige for å dekke mye mer av utgiftene våre enn jeg hadde trodd. For flygninger til eller fra EU, eller flygninger med et flyselskap registrert i EU, gjelder det naturligvis spesielle EU-regler, og akkurat disse EU-reglene har jeg faktisk sansen for. Det dreier seg her om den etterhvert en smule berømte Regulation (EC) 261/2004.

De fleste har sikkert hørt om denne før. Det er den som spesifiserer at hvis flyet ditt er mer enn så og så mye forsinket har du krav på så og så mange Euro i erstatning, pluss ny billett ogsåvidere. Eller at hvis du blir stående igjen fordi flyet er overbooket har du krav på så og så mange Euro i erstatning ogsåvidere. Det er imidlertid slik at hvis grunnen til forsinkelsen er en såkalt Force Majeure, altså noe som er utenfor flyselskapets kontroll, og som er av en slik natur at forsinkelsen ikke kunne vært unngått ved god planlegging, får man ikke disse Euroene i erstatning. Og siden vulkanutbrudd formodentlig havner i denne kategorien antok jeg (og sikkert ganske mange andre) at vi ikke hadde krav på noe annet enn ...

Det har vært mye klaging i det siste over Roma og Italia generelt (mest fra Tor), så jeg føler deg er på tide (nå som vi er hjemme og har en ordentlig internet-tilkobling) at noen tar til motmæle. Og siden bilder angivelig sparer en for veldig mye skriving (1000 ord er en del), slenger jeg inn noen av dem også.

Først: Italia har god kaffe. Det kan hende det er noe jeg setter ekstra pris på fordi den siste kaffen jeg drakk før jeg dro fra London smakte pølse (jeg overdriver ikke). Nesten hvor som helst finner man, om ikke veldig spektakulær, så i alle fall helt drikkbar kaffe; og folk ser ikke rart på deg om du bestiller en machiatto (og enda viktigere: den smaker ikke fælt). Det er også ytterst sjarmerende at de kaller espresso "caffè normale". Vi liker denslags.

Et annet viktig poeng: Det er fint der.
Nesten overalt hvor man snur og vender seg blir man møtt av vakre omgivelser. Ikke bare er det overalt gamle hus av den typen som det ble lagt ned arbeid i å utsmykke da de ble bygget og som blir finere og finere jo eldre de blir, men det oser historie og kunst overalt. Og fargene. Jeg bor jo i Edinburgh til vanlig, og vi har jo gamle (og fine) hus både her og der. Men fargene mangler vi. Det er varmt og deilig å bli møtt av marmor og teracotta-farger med grønne planter innimellom. I tillegg appellerer det til ...

[Points to note before I continue: My copy of Solaris purports to be the 1970 translation (Polish --> French --> English) by Joanna Kilmartin and Steve Cox. Said copy is extremely dodgy, for reasons I shall not explicitly state but which any reasonably internet-savvy policeperson can guess. So if I talk about something and you go, what the hell that wasn't in the book, it is the fault of my dodgy copy. (I forgot to order it, mkay? It's not locally available.)

I'm not going to harp on and on about the prose. To recap: The English translation used the French translation as its source text. Lem sold the rights to the book to his Polish publishers way back when, and for whatever reason, they have not commissioned another translation, despite what wikipedia assures me if the general hue and cry for it. Apparently Lem's other works - Cyberiad at the very least - received more attention, and therefore did not flatly lump around in English, describing a great deal in monotone grey.]

Solaris was my first (only) Lem, and it’s stayed with me for years because of what I consider to be the utter beauty of its closing moments. (More and more, the fact that I have not ordered a copy looks like wilful negligence.)

Kris Kelvin (who is not a Superhero, alas) leaves the Prometheus in a little space capsule that takes him down to Solaris, an extremely watery planet with one single, very likely living, sentient ...

This is my first Byatt book. It is really quite disgraceful that it has taken me this long to actually pick up one of her books, but Posession really did not have a title that made me want to read it, and there are so many other books out there. Also, apart form Tolkien, I am deeply suspicious of poetry intermingled with prose. Usually because the poetry is not very good and seems like a waste of my time. People kept telling me I should really, really read her books (except Camilla, who was adamant I shouldn't), and so I finally tipped over and purchased The Childrens' Book because it had such a nice cover.

It is a good book. This may be no startling revelation, as it made the shortlist of the Man Booker prize, and Byatt is generally hailed as a good writer, but I was not always sure it would be. There are elements of it that annoyed me, but that may just be because I am me, and there are a very specific set of aspects to my life that make me me. Then again, those specific aspects may have helped me enjoy it more than I otherwise would have. We shall never know.

At any rate. My period, what I study in my everyday existence, is Victorian and Edwardian Britain. This is intersped with hefty amounts of literary theory. When Byatt then writes a book about Victorian and Edwardian England and peppers it with ...

Nå ser det endelig ut til at Camilla og jeg også kommer oss hjem. Planene for i morgen er som følger:

• Tog fra Geneve til Brussel (TGV, yay!)


• Tog fra Brussel til London (Eurostar, yay!)


• Tog fra London til Edinburgh (Hjemme, yay!)

Alle billetter er booket og betalt, og vi skal være fremme i Edinburgh omtrent klokken 23.45. Hurra.

-Tor Nordam

Som nevnt i forrige artikkel endte Camilla og jeg med å tilbringe 7 timer i Milano. I utgangspunktet så det ut til å bli en bra dag. Toget fra Roma var et raskt og behagelig direktetog, og da vi gikk av på stasjonen i Milano så det ganske fint ut der. Høyt under taket, lyst og noenlunde rent til jernbanestasjon å være. Vi innså imidlertid rask at dette stedet ikke er bygget for mennesker, men for å se bra ut som bakgrunn for marsjerende tropper med dramatiske uniformer.

Selve stasjonsbygningen er et gedigent monument til en snuskete ideologi. Den er sikkert 40 meter høy, av hvit marmor, med gedigne søyler og statuer av sinte hester på taket. Inngangene er så massivt overdimensjonerte at det er helt latterlig, med brede trapper og søyeleganger og sikkert 20 meter under taket. Sikkert utmerket som et sted å ta bilder til propagandamateriale, men som reisende er det andre ting man tenker på. For eksempel at det hadde vært fint med en benk. Eller, nå er jeg egentlig litt frekk. Det var en benk der, jeg så faktisk to, men de var begge opptatt.

Nå har man riktignok modernisert stasjonen noe siden den ble bygget (formodentlig på 30-tallet), blant annet ved at man har satt inn en bråte med rullefortau, som har den fantastiske egenskapen at hver gang de tar deg opp eller ned en etasje tar de deg samtidig til feil ende av stasjonen. Uansett hvor du skal. Det føles litt som å være ...

På fredag gikk vi en slags guidet tur gjennom Roma. Som vegviser hadde vi Paola, en italensk jente som har vært utvekslingsstudent i Molde og som bodde hos brudens familie, og som guider på de forskjellige severdighetene hadde vi mer elle mindre tilfeldig utpekte bryllupsgjester som hadde blitt bedt om å gjøre litt research og holde et femminutters innlegg.

Om Trevi-fontenen ble det sagt at det er vanlig å kaste penger i den, og at det faktisk kastes en del millioner euro i løpet av et år. Disse pengene går til de fattige og trengende i Roma, som det så ut til å være en del av, men det er ikke det som er poenget mitt. Det ble videre sagt at det ikke er det samme hvor mange mynter man kaster i fontenen. Hvis du kaster én mynt sies det at du kommer til å komme tilbake til Roma. Hvis du kaster to mynter kommer du til å forelske deg i en italiener, og hvis du kaster tre vil du bli gift med en italiener i Roma.

Jeg husker ikke om jeg kastet en mynt i fontenen sist jeg var i Roma, men antagelig gjorde jeg det. Denne gangen var jeg imidlertid informert om faren, så jeg lot være. Camilla, derimot, kunne gjerne tenke seg en tur tilbake til Roma, så hun kastet en mynt i fontenen. Eller, rettere sagt, hun kastet en mynt i retning fontenen, men hun traff en dame som satt på fontenekanten, og vi vet egentlig ...

Oioioi.

Altså. Akkurat nå skulle vi egentlig vært på en komfortabel turbuss på vei nordover i Europa, med utsikter til å kanskje sette beina på britisk jord i løpet av torsdagen. Hvis man ser bort fra at vi egentlig skulle vært i Edinburgh siden søndag. Men så greide altså flyselskapene å syte seg til å få lov til å fly likevel, og da ville de fleste av de som skulle tatt bussen heller ta fly, og dermed ble det ingen buss. Men det første ledige flyet vi kunne få plass på går på fredag, så det er heller ikke noen god løsning.

Jeg begynte dermed å gjøre det som jeg skulle gjort for lenge siden, nemlig å se på togbilletter. Og det har jeg gjort i et par timer nå, og jeg må si at jeg har sjelden opplevd så mye frustrasjon på så kort tid.

La oss begynne med tog i Europa generelt. Hvor går man egentlig for å bestille billetter? Hvem vet? Man kan selvfølgelig bestille fra de nasjonale togselskapene, men det er ikke bare bare. Man finner ikke de samme togene på forsjellige lands sider, prisene er forskjellige og alt er bare rot.

Ta for eksempel www.trenitalia.com. Sjelden har jeg sett er mer ubrukelig hjemmeside. Du kan riktignok få den i engelsk versjon, men du bør være oppmerksom på at det å klikke på English-linken vil ta deg til den engelske startsiden, uansett hvor du måtte være. Og hvis du tror at English betyr at ...

Som nevnt av Camilla sitter vi for øyeblikket Vulkan-fast i Roma. Eller, for å bruke et mer dramatisk bindestrek-ord kan vi kanskje si at vi er Vulkan-ofre. Selv om man da vanligvis tenker på folk som har mistet huset sitt, og kanskje katten, i en elv av lava. Nei, skal vi tiltrekke oss lesere er det viktig å ikke være redd for å slå på stortromma. Vi er altså Vulkan-ofre som sitter aske-fast i Roma. Og når jeg tenker meg om er det vel ikke så fryktelig langt til Pompeii, så vi er vel egentlig Vulkan-ofre aske-fast i nærheten av åsted for vulkan-katastrofe. Ganske dramatisk.

Men virkeligheten er naturligvis helt udramatisk. Vi bor på et helt kurant hotell, der det eneste vi har å klage på er at internett detter ut av og til, og vi spiser og drikker godt på forsikringsselskapets regning. Vi lider med andre ord ingen nød. I tillegg har vi det ikke egentlig spesielt travelt, og jeg morer meg når jeg snakker med de andre bryllupsgjestene som sitter fast her, ved å si at jeg tar det ikke så tungt, så lenge jeg er tilbake i Trondheim til 3. juni. De som har jobber de føler er viktige og helst skulle vært hjemme i går blir litt rare i ansiktet når jeg sier slikt.

Likevel, jeg skulle gjerne vært tilbake i den siviliserte verden. Etter at vi havnet på et hotell med semi-ordentlig internett i går har jeg gjort litt research, og det ser ut til ...