Det var en gang en mann som het Hermann Grassmann. Han var visst litt av en helt, i følge wikipedia. Jeg sakser fra artikkelen om ham:

Hermann Günther Grassmann (April 15, 1809, Stettin (Szczecin) – September 26, 1877, Stettin) was a German polymath, renowned in his day as a linguist and now admired as a mathematician. He was also a physicist, neohumanist, general scholar, and publisher. His mathematical work was not recognized in his lifetime.

Videre står det at han bortimot egenhendig oppfant lineær algebra, men at ingen skjønte hva han drev med, så han begynte å sysle med lingvistikk i stedet. Det ante jeg faktisk ikke.

Det jeg derimot vet, er at han fant noe funky greier som heter Grassmann-tall, eller Grassmann-variable. Og det heller var det nok ikke så mange som brydde seg om på 1800-tallet, men på 19060-tallet, når folk begynte å sysle med kvantefeltteori på skikkelig vis, da var det en russer som het Berezin som fant frem tallene til Grassmann, og viste at de kunne brukes til ting.

Grassmann-tall har den funky egenskapen at de antikommuterer. Det vil si at hvis eta og theta er to Grassmann-tall, så har vi:



Fra dette kan vi slutte at produktet av et Grassmann-tall med seg selv må være null. Hvis ikke blir det bare tull.



Det har imidlertid også en interessant konsekvens. Grassmann følte at det var en viktig egenskap ved funksjoner av vanlige tall at de kan rekkeutvikles, og han så ingen grunn til at Grassmann-tallene skulle være ...

I dag, 25. mai, føler kanskje en del en viss indre konflikt. Håndklær eller syriner? Jeg mistenker at en del andre ikke aner hva jeg snakker om (for, la oss innse det, ingen klikker på linker).

Towel Day har en lang og god tradisjon. Den stammer fra 2001, og minnes Douglas Adams. Adams, som skrev The Hitch Hiker's Guide to the Galaxy (og mange andre ting, men det er den boken som er relevant i denne konteksten) døde det året (nærmere bestemt to uker før 25. mai) og minnedagen ble spontanerklært bare noen få dager senere.

Selv om alle nok ville hatt godt av det er jeg klar over at det ikke er alle som har tatt seg tid til å lese trilogien (i fem deler) (eller høre på radioshowet, eller se tv-serien, eller filmen), så om dere lurer på hva i all verden dette har med håndklær å gjøre, read on.

The Hitch Hiker's Guide to the Galaxy has a few things to say on the subject of towels.

A towel, it says, is about the most massively useful thing an interstellar hitch hiker can have. Partly it has great practical value - you can wrap it around you for warmth as you bound across the cold moons of Jaglan Beta; you can lie on it on the brilliant marble-sanded beaches of Santraginus V, inhaling the heady sea vapours; you can sleep under it beneath the stars which shine so redly on the desert world of Kakrafoon; use ...

Gravitasjonstog er et morsomt konsept som jeg trodde jeg hadde skrevet om før. Det ser imidlertid ut til at det ikke er tilfelle, så da synes jeg det er på tide. Idéen går rett og slett ut på at man borrer en tunnel (eller en tunell, begge er visst lov, i følge ordbok.no) i en rett linje gjennom jorden, og så lager man togskinner i tunnelen, og så lar man tyngdekraften gjøre jobben.



Det er altså inntil videre science fiction vi snakker om her, ettersom det er visse utfordringer knyttet til å bygge en slik tunnel, men det som er litt kult er at vi ganske enkelt kan finne ut hvor lang tid turen vil ta. Hvis vi ser bort fra friksjon er det bare tyngdekraften som virker på toget vårt, og den er gitt ved



Rho er her massetettheten til Jorden. Vi er imidlertid bare interessert i kraften som virker langs tunnelen, så hvis vi sier at tunnelen ligger parallellt med x-aksen, og at x er avstanden fra sentrum av tunnelen, får vi følgende uttrykk for akselerasjonen:



Med andre ord en differensialligning, som vi kan løse ganske lett. Vi vet at akselerasjonen skal være null når toget er i midten av tunnelen, og da kommer vi fort frem til



Her ser vi hva som er så interessant med denne idéen. Tiden det tar for toget å bevege seg gjennom tunnelen er avhengig av uttrykket som står inni sinusen, og vi merker oss at det kun er avhengig ...

I går var vi en liten gjeng som spilte Magic hjemme hos meg. Vi bestemte oss for å gjøre det forholdsvis seriøst, så vi ble enige om tre runder Swiss, med en booster i premie for hver seier. Swiss er, i grove trekk, et turneringssystem der alle spiller hver runde, og der man alltid spiller mot en person som har like mange, eller tilnærmet like mange, poeng som en selv. Etter hver runde setter man opp en liste over alle deltagerne, i synkende rekkefølge etter poeng, og så spiller førsteplassen mot andreplassen, tredje mot fjerde, etc. etc. Hvis man er et odde antall personer vil sistemann få en Bye, eller en Walk Over, som poengmessig teller som en seier.

Så langt virker dette ganske rett frem, men når man kommer til tie-breakers begynner det å bli mer interessant. En tie-breaker er altså det man bruker til å avgjøre rekkefølgen på to spillere med like mange poeng. Dette kan gjøres på nokså mange måter (mange nok til at det finnes en egen artikkel på wikipedia om Tie-breakning in Swiss-system tournaments), men det kan for eksempel være basert på poengsummen til de man har vunnet mot. Filosofien er da naturligvis at det er bedre å vinne mot noen som har mange poeng, enn å vinne mot noen som har få poeng.

Hvilke tie-breakere man bruker, og i hvilken rekkefølge man bruker dem (i tilfelle den første tie-breakeren fortsatt gir en tie trenger man en til) er nok delvis avhengig av hva man ...

Har du noen gang prøvd å arrangere noe med mer enn to deltagere, og opplevd frustrasjonen som følger med når man foreslår tidspunkt etter tidspunkt, og hver gang er det én person det ikke passer for? Har du endt opp med å be alle om å sende en epost med liste over tidspunkter som passer, og så satt deg ned for å forsøke å manuelt finne et som passer for flest mulig?

Fortvil ikke, det finnes en noenlunde elegant løsning på dette problemet: www.doodle.com.

Det er super-duper-lettvint å bruke. Du oppretter en poll, velger noen alternative tidspunkter, og så får du en link til denne pollen som du sender rundt til dine venner. De går så inn på pollen og krysser av hvilke tidspunkter som passer, og når alle har krysset av er det latterlig enkelt å se hvilke tidspunkter som passer for flest mulig.

Eksempel

Såh. Det var dagens reklame fra meg. Jeg irriterer meg egenlig en smule for at ikke jeg kom på dette først.

-Tor

På aftenposten.no kan man lese om et passasjerfly som ble eskortert av jagerfly på grunn av en bombetrussel nå i helgen. I tillegg til den tullete tittelen var det en annen ting som fikk meg til å stoppe opp og tenke meg litt om her. I følge artikkelen landet flyet trygt, og ble deretter gjennomsøkt av politi, som ikke fant noen bombe. Bombetrusselen dreide seg altså om en bombe ombord i flyet.

Mitt spørsmål er da som følger. Hvis det er en bombe ombord i et fly, hva i alle dager hjelper det da å ha en jagerflyeskorte?

-Tor Nordam

For en måneds tid siden ble det arrangert en lokal konferanse ved navn Hitech-Lotech på Gløshaugen. Den handler om fancy teknologi i utdanningen, og da fortrinnsvis fornuftig bruk av fancy teknologi, i motsetning til tullete bruk av fancy teknologi, som jeg har inntrykk av er minst like vanlig. Jeg hadde sett frem til denne konferansen en stund, men jeg ble dessverre forhindret fra å delta fordi jeg var opptatt med å toge opp igjennom Europa på det tidspunktet. Men, ikke noe stress, som man sier. Som seg hør og bør for en konferanse av dette slaget ble naturligvis alle foredragene filmet og streamet direkte på nettsidene, og i ettertid kan man gå inn og se det man måtte ønske. Og det jeg hadde mest lyst til å se var et foredrag med tittelen «Studentresponssystem for neste generasjons håndholdte mobile enheter», av Kjetil L. Nielsen. (Du kan se foredraget her. Krever Silverlight, tror jeg.)

Et studentresponssystem er essensielt det samme som mementometerknappen til Tande P, eller «Spør publikum» fra Vil du bli millionær. Foreleseren stiller et spørsmål med alternativer, studentene stemmer på det de tror er det riktige svaret, og deretter går foreleseren gjennom problemet, og forklarer hva som er riktig, og hvorfor. Eller ikke, hvis et overlegent flertall svarte riktig.

Idéen er slett ikke ny. Det er jo rett og slett en variant av den mer vanlige teknikken med å stille klassen et spørsmål, og så se om noen tør å svare, for deretter å forklare hva som er riktig ...

Som trofaste lesere og andre jeg snakker med fra tid til annen vet, har jeg i vår forelest Brukerkurs i fysikk for andre gang, og denne gangen har alle forelesningene mine blitt filmet, og lagt ut på nettet. Jeg har omtalt dette før, fire ganger så vidt jeg kan se (1, 2, 3, 4), men jeg tenkte jeg skulle tyne en artikkel til fra dette temaet, nå som jeg har litt mer tyngde og gravitas og slikt. Og erfaring, for å bruke et ord som faktisk betyr noe.

Jeg har nevnt tidligere at man veldig lett glemmer at man blir filmet. Kameramannen setter seg bare ned i auditoriet, med kameraet på stativ foran seg, og så tenker man ikke noe mer over den saken. Det er studentene man legger merke til når man snur seg og ser bakover i radene. I og med at man (eller jeg, det er jo ikke sikkert alle føler det slik) glemmer at man blir filmet fører ikke filmingen med seg noe ekstra nervøsitet. Kameramannen min, en trivelig eks-skater fra østlandet, fortalte meg at folk ofte sier til han at de er nervøse. Og det skjønner han godt, sier han gjerne da, hvorpå folk blir litt overrasket over at han ikke prøver å si beroligende ting. Men jeg følte meg altså ikke noe mer eller mindre nervøs enn når jeg foreleser uten kamera, og det viser seg at øvelse gjør, om ikke mester, så i alle fall litt mer selvsikker, for denne nervøsiteten jeg pleide ...

Hittil har jeg stort sett blitt møtt med overveldende stillhet når jeg har postet om features på nye Calcuttagutta, men jeg prøver en gang til likevel. Så er dere i alle fall informert. Hvis man har sjekket ut demoen på www.presskanne.com i det siste, har man sikkert lagt merke til at det ikke har skjedd noe særlig siden for en måneds tid siden. Det skyldes at jeg har har vært mye på reise, og ellers mye opptatt. Når sommeren nærmer seg regner jeg imidlertid med at jeg vil få mer tid til trivelige ting som å hacke django, så da skal det nok bli vei i vellinga.

Den neste featuren jeg planlegger å implementere er en mulighet for å laste opp bilder. Det er noe jeg har savnet i dagens løsning, og hvis man kikker på gamle artikler vil man sikkert komme over en og annen der bilder mangler, for eksempel fordi student-kontoen de lå på ikke lenger er aktiv. Det er heldigvis ikke noe som er spesielt vanskelig å ordne. Are og jeg har kommet frem til at den beste måten å gjøre dette på, er å benytte seg av Amazon S3. Det er en fleksibel tjeneste der man kan laste opp filer og gjøre dem tilgjengelig på nettet, og man betaler for så mye plass som man bruker. Spesielt dyrt er det heller ikke, det koster noe slikt som 15 cent pr. gigabyte, og noe lignende for trafikk. Med andre ord ikke spesielt mye til vårt ...

Summary: First Past the Post is unfair, but Proportional Representation creates pointless extra MPs who cost money and represent nobody. I propose the German Mixed Member Proportional system with a twist: the extra “levelling” seats are filled by phantom MPs, not real ones. These manifest as extra Commons votes for under-represented parties, giving each party the power it deserves with no need for expensive and unaccountable seat-fillers.

It’s fairly obvious by now that the UK needs some kind of proportional representation. We can no longer ignore the problem that a party can win more than half the seats with less than half the votes, or get a million votes but no seats at all. But what kind of PR should we use?

The simplest thing would be to abolish our 650 constituencies and give each party a seat for every 0.154% (or 1/650) of the vote it gets. But then we lose the local representation we cherish so dearly. We’d have 650 MPs all living only in London, blind to the needs of those outside the M25. All of them would be chosen by the party, not the people – this makes it almost impossible to get rid of unpopular individuals in major parties. Nobody would feel connected to a single one of them, and most would be totally unknown to the people who supposedly elected them. Nobody would have a responsibility to stand up before the leaders of the nation and defend the interests of John ...