I dag hadde studentene mine eksamen. Det betyr at jeg nå har lagt ut eksamensoppgaven på nettet, så om noen skulle føle for å bryne seg på litt grunnleggende fysikk kan man ta en kikk her.

Jeg kan ellers nevne at jeg at ved et par anledninger i det siste har jeg glemt igjen mobilen på kontoret. Det er en litt upraktisk ting å gjøre, ikke bare fordi det vanskeliggjør kommunikasjon, men også fordi mobilen fungerer som vekkerklokken min.

Noe stort problem er det imidlertid ikke. Har man en datamaskin finnes det alltids et eller annet man kan gjøre for å få den til å lage litt bråk på et fastsatt tidspunkt. På en Mac kan man for eksempel laste ned iAlarm, eller man kan bruke iCal, som begge har muligheter for å spille en mp3 eller på annet hvis lage lyd på et bestemt tidspunkt. Eller, man kan skrive et python-script.

For å gjøre det trenger man å kjenne til funksjonen time.sleep(), som får programmet til å pause i et eller annet antall sekunder før det går videre, og så kan man for eksempel bruke os.system og afplay for å spille en mp3. Så, for den som måtte være interessert, her er programmet som vil få som oppgave å vekke meg i morgen:

#!/usr/bin/env python

from sys import argv
from os import system
from time import sleep

T = int(argv[1])
sleep(T)
system('afplay wagner.mp4')

For at dette skal funke må det da ...

Altså. Det er mulig jeg har misforstått noe fundamentalt om pedagogikk og om hvordan man lærer bort ting til barn, men ærlig talt. Jeg leste en artikkel på dagbla.no i dag, om noen elever som hadde en idé til hvordan man kunne skaffe energi i fremtiden. Planen går ut på at man skal montere en liten turbin på kloakkavløpet i alle hus, slik at man kan lage strøm fra alt det man bruker av vann. Artikkelen fanget interessen min fordi jeg i år ga studentene mine en øvingsoppgave som essensielt gikk ut på å forklare hvorfor denne idéen er ubrukelig.

Merk at jeg ikke sier at disse elevene er dumme eller noe i den dur. De virker tvert imot som rimelig oppegående unge mennesker. Det jeg sier er at ville det ikke vært ok om de hadde en lærer som kunne utfordret dem, og fått dem til å innse at dette dessverre har lite for seg, fordi med det gjennomsnittlige vannforbruket, og den gjennomsnittlige hushøyden, vi har i Norge vil et slikt prosjekt i beste fall gi noen få kilowattsekunder pr hus pr dag. Så kunne man eventuelt, for ekstra pedagogikkpoeng, forklart at det ikke er dumt å ta feil, men at man tvert imot lærer ved å ta feil, og kanskje kunne man tilogmed gjort et lite eksperiment.

Det som skjedde var imidlertid noe helt annet. I følge artikkelen og videoen (hvorfor skal alle aviser i Norge på død & liv også være tv-kanaler?) brukte de tre dager på ...

Stephen King, according to my copy of this book, calls it "a masterwork of narrative suspense". I can only surmise he has found it hanging somewhere in a really nifty way. It is one of the more underwhelming books I have read this year.

First you should know that The Mystery of Edwin Drood was Charles Dickens' last novel. It was left only half finished at his death, and no one knows how it was supposed to end. Dan Simmons is not the first to find inspiration in this state of events. He is not even the first to write his own mystery story with Dickens' novel figuring somewhere at the centre. But he is the first that I know of to make his mystery so completely over the top.

What Simmons has done, basically, is say "I can do nothing interesting with the actual mystery of how Edwin Drood would have ended, but I want to profit off whatever connotations of mystery it still carries, so I will mix it up with magic evil Egypt and suggest Dickens may have been a murderer, oh and Collins too and possibly make them both victims, oh and because opium seems to be central to Dickens' book, and since it was central to Collins' most famous book, I must mention the drug three times on each page".

The narrator is Wilkie Collins. It has little to nothing to do with the author Wilkie Collins. Simmons makes use of parts of his life ...

For tiden driver jeg og leser Six Easy Pieces, av Richard Feynman. Boken består av utdrag fra de berømte The Feynman Lectures on Physics, og som navnet antyder er det ikke de vanskeligste bitene, så dette er egentlig noe alle burde kunne håndtere.

Boken dekker over et ganske bredt spekter av temaer, der mesteparten, men ikke alt, er fysikk. Han er innom Newtons lover, bevaringslover, partikkelfysikk, og en del annet, alt på en passe lettvint, men godt forklart måte. Det som slår meg når jeg leser denne boken er imidlertid ikke først og fremst den berømte Feynman-mojoen, men heller det at han ikke hadde peiling.

Det er naturligvis ikke riktig å si at Feynman ikke hadde peiling. Han hadde helt klart peiling på seiling. Man kan antagelig si at den gangen boken var skrevet, i 1963, var Feynman sikkert på topp-10 i verden når det gjaldt å ha peiling. Likevel visste ikke mannen hva en kvark var, og han skriver om hvordan vi kjenner til rundt 39 elementærpartikler, og om hvordan det er veldig utilfredsstillende at man ikke har en teori som forklarer hvordan de henger sammen.

Her må jeg naturligvis legge til at i 1963 var det ingen som visste hva en kvark var, utenom muligens Zweig og Gell-Mann. Det var i alle fall de to som lanserte kvark-teorien i 1964, og strengt tatt var det ikke før i 1968 man fikk bekreftet eksperimentelt at protonet slett ikke er en elementærpartikkel, men at det består av tre mindre deler ...

I dag har jeg gjort en stor oppdagelse. Jeg har oppdaget at det ikke bare er mulig, men faktisk bortimot trivielt, å sende SMS fra Python, via Skype, ved hjelp av Skype4Py. Dette åpner naturligvis for uante muligheter innen latskap. Man kan for eksempel få en sms når resultatet av en simulering er klart, eller man kunne skrive et script som sender sms direkte fra Quicksilver. Her er det definitivt bare fantasien som setter grenser.

Det som suger litt er at man må ha Skype oppe for å kunne bruke dette. Det fremgår ikke akkurat tydelig av alle eksempelscriptene som finnes på nettet, men det må man altså. Det som suger litt mer er at det Skype betegner som "usually much lower [enn å sende fra mobilen]." er 67.5 øre, så ikke akkurat billig. Men ikke avskrekkende heller. Det gjelder bare å tenke seg litt om, så man ikke kommer i skade for å lage en uendelig løkke, spesielt hvis man har auto-topup på skype-kontoen.

Det som suger mest av alt er at jeg får en segmentation fault når jeg prøver å bruke dette på Mac Minien på kontoret. Iherdig googling avslører at det er tre personer i hele verden som har dette problemet, og bare to av oss snakker engelsk. Det later til å ha noe med 64bit og 32bit å gjøre (Python er 64bit, Skype er 32bit), og det skal visstnok la seg løse ved å kjøre python i 32bits-modus, men det er enklere skrevet om i ...

As mentioned in Tim's article from yesterday, my colleagues and I were chatting about language in the lunch break yesterday. Before we got onto the topic of language trees, and where the sami fit into the great scheme of things, we were discussing the subleties of the Norwegian language (which, as we know, is a very subtle language), inspired by a Norwegaian/Swedish/Danish multilanguage keyboard that happend to be lying on the table. The newest addition to our corridor, a French post.doc., asked about the extra Scandinavian letters, and we explained as best we could.

Naturally, we presented the opinion that the Norwegian language is convenient and easy to understand and other good things, while the Frenchman claimed that the French pronounciation is perfectly logical. To support my point, and to provide a bit of explanation, I helpfully wrote down



and then perhaps less helpfully



In the end, we didn't agree on anything much, except that none of us will watch the Eurosong thing, because that is for crazy people.

-Tor Nordam

Introduction

Tor sent me the following e-mail this morning:

Hello,

We were just chatting about languages and stuff over lunch, and a friend of mine said he would like to know where the sami language connects on the tree of languages. Could I possibly talk you into writing an article about that?

-Tor

I began writing an e-mail back explaining that, while I could write an article, I'd feel like a bit of a fraud since what I know myself could be summed up in one sentence – and all the rest of the information would come directly from wikipedia. I was going to suggest that Tor refer his friend to the wikipedia articles on the Sami language family and the wider Finno-Ugric language family.

However, I then started writing an "in a nutshell" summary, which ended up being long enough for an article after all (although most of the information about the languages and the families into which they're classified does still come from wikipedia). I then realised I ought to include a short explanation of what language families actually are and what it means to say that two languages are related. This doesn't all come from wikipedia. So here, despite my original intentions, is an actual article about Sami and its linguistic relations.

What is Sami?

Sami is not, as is commonly supposed, a single language, but a family of 11* known languages. By far the largest (in terms of speakers) is Northern Sami at 20 ...

This is from the Guardian fashion blog (which is a video). I swear I clicked on in accidentally, but once I had, the sheer mindbogglingness of it boggled my mind. There are people in the world who will actually say things like "So here I am in my boring dress. Which is really nice. Boring is good. Boring is a compliment! This is what we've got to get used to". She looks like she is dreading getting used to it, but she has to because apparently it is the fashion now. "I mean, how fabulously boring is that coat". Another gleam of golden oddness. "It's been such a long time since you could get excited about going shopping for a boring pair of black trousers". I am glad we finally have permission to do so now. From the great pantheon of fashionistas.

Yes, I watched the whole thing. Giggling. And now I share it with you. Haven't you been deprived all these years? Not knowing that boring is good!

På rommet ved siden av kontoret vårt på universitetet er det en lab. Tidligere har det pleid å være en undervisningslab, men tidlig i vår begynte de å tømme den for utstyr, for å gjøre den om til en forskningslab. Og så begynte de å fortelle røverhistorier om magneten som skal inn der.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er i alle fall et mål for noen her i gangen å gjøre eksperimenter i et kraftig magnetfelt. Så kraftig, faktisk, at det står i manualen til magneten at man bør ikke komme i nærheten hvis man har pacemaker. Det står også en tegning over sikkerhetssonen denne dingsen, og i følge en vittig professor kommer denne sikkerhetssonen garantert til å strekke seg langt inn på kontoret vårt, og kanskje ut på takterrassen. Så hver gang de gjør eksperimenter er det bare for oss å kaste datamaskinene våre. På den annen side vil vi jo kunne bruke veggen vår som en gigantisk kniv-list, og det er jo praktisk.

Det kom imidlertid frem etterhvert at denne magneten ikke var så ille likevel, og at det ikke ville bli noe problem med magnetfeltet. Da begynte man imidlertid å tenke på vekten.

En elektromagnet er jo essensielt en jernklump med masse kobbertråd rundt, så det blir fort ganske tungt når man skal ha en stor en. Det første man begynte å bekymre seg for var om gulvet ville tåle belastningen, eller om man måtte forsterke det. Slik jeg fikk det referert skal han som ...

Jeg regner med mange av dere leser PhD Comics (hvis ikke vil jeg anbefale at dere begynner). I alle fall, Jorge Cham, bedre kjent som mannen som tegner PhD Comics, har greid å gjøre dette til en karriere. Han tegner tegneserier, og farter rundt i verden og holder foredrag om hvordan man skal overleve som postgrad-student. Og tydeligvis er det mange som ønsker å høre slike foredrag som dette, selv fra en fyr som feiget ut og ble serietegner.

Den 10. juni kommer denne mannen til Edinburgh, og skal holde et foredrag der. Det er jo litt irriterende for meg, for da er jeg i Trondheim. Jeg følte meg litt bedre da jeg oppdaget at det var på et lukket arrangement, men likevel irriterende.

Den 16. juni kommer han så til Trondheim, og skal holde et foredrag her. Og det er jo også litt irriterende for meg, for da er jeg i Edinburgh. Nuvel.

Han skal også til Oslo, til noe som heter Norwegian University of Life Sciences, den 14. juni, og til Norwegian University of Veterinary Sciences (Ås?) den 15. juni. Se informasjon her.

-Tor Nordam