In the Bookman magazine, there was always (well, for quite some time, anyway) a section called "The Young Author's Page", which appears to be comments on writings sent in. Sometimes it is rather harsh.

RODERICK -- I see you enjoyed a picture. That is something. But in grateful homage to the painter, you might, since you rhymed, have made your lines scan, chosen a metre and stuck to it, and found a more graceful way of expressing your admiration than ``Late do our steps from this view diverge''.

and

ELINA -- You can do nothing with these, I fear. They are but bursts of fine language connected by desperate rhymes. To criticise them in detail would not be useful or fair.

Both from Bookman vol XII, April 1897, page 156.

And these, from May 1897, page 104:

HATHI -- Quite amusing. It might be accepted, but your handwriting is against it. I have found great difficulty in deciphering the MS.

and

VAGABOND -- Carefully and nicely written. ... The sentiment and language hardly call for criticism, but it is all a little dull and pointless. A missionary paper might print it.


And from Bookman vol XIV, of May 1898, page 54, there is more:

SHIELDS -- Your little girl's stories are really marvellous. Her command of language is extraordinary, as well as her power of carrying on a continuous narrative. I am glad she is `uneducated', and glad that she is the child of a medical man, who will know how to prevent her ...

Jeg hadde en eksamen i dag, i faget FY8503 Avansert teoretisk fysikk. Eksamen var å holde et foredrag på en halvtime eller deromkring, om et utvalgt tema, som for min del var noe slikt som Faddeev-Popov ghosts, og deres rolle i beregninger av Casimir effekten. Det har ikke så stor relevans for doktorgraden min, men jeg er likevel fornøyd med at jeg tok dette kurset, da jeg har fått svar på en del småting jeg ikke hadde helt klart for meg etter mastergraden.

Poenget med tittelen på denne artikkelen er at jeg innså mot slutten av foredraget mitt (som var på engelsk, på grunn av en utenlandsk student i faget) at jeg sier "essentially" veldig ofte. Og det er jo forsåvidt naturlig, for når man driver med kvantefeltteori er det mye av det man gjør som er matematisk sett litt tvilsomt, men essensen er at det er greit. Likevel, jeg følte nesten at jeg bruker "essentially" litt på samme måte som fjortiser bruker "lissom".

Faget er ellers et slikt bestått/ikke bestått fag, og foreleseren sa ikke noe spesielt etterpå, så jeg regner det det er bestått. Som jeg sikkert har nevnt før, er jeg nødt til å ta fire fag som en del av doktorgraden. Med denne eksamenen er jeg nå ferdig med to og et halvt fag, så da mangler jeg bare siste halvdel av et fag jeg tar som går over hele året (FY0504 Avansert eksperimentell fysikk, til tross for at faget ikke inneholder et eneste eksperiment ...

For noen år tilbake fikk jeg en kjempefin gave av Tor. Green & Black's Organic Chocolate Cookbook. Mange år senere har jeg fortsatt bare prøvd to av oppskriftene. Den første var hjort i sjokoladesaus. Jeg konkluderte dengang med at selv om det var godt, var det ikke så godt at det var verdt alt arbeidet, og at hjort i fløtesaus med tyttebær alltid vil være bedre. Jeg har derfor lagt den oppskriften på hylla. Dette er historien om oppskrift nummer to (og jeg er redd konklusjonen min er noe av det samme):

Lime, Chili and Chocolate Bread

Til dette trenger man
25 g gjær
25 g brunsukker
4 dl varmt vann
450 g hvetemel
1 ts salt
125 g mørk sjokolade (rundt 60%)
1 tørket chili (finhakket, uten frø)
1 1/2 lime
5 cl olivenolje

(I den egentlige oppskriften står det 15 g "active dried yeast" som er noe Britene driver med. Man kjøper en boks med bittesmå kuler av en slags tørrgjær som man så må aktivere med vann og sukker i et kvarters tid før man begynner å bake. Jeg har endret litt på oppskriften for å få den til å stemme med norske bakevaner.)

Finhakk chilien (fordi jeg ikke hadde tørket chili for hånden tok jeg fjernet frøene fra en fersk liten rød chili, som jeg så hakket og satte i ovnen på rundt 100 grader en stund -- presto: tørket chili). Sett den til side.

Bland mel, sukker og salt i en eltebolle.

Hakk sjokoladen og ha den i blandingen, sammen med den tørkede chilien. Jeg brukte 70% sjokolade, og jeg lurer på om det var litt dumt. Jeg anbefaler i alle fall ingen å bruke noe mørkere enn det.
Ta så en lime og en duppedings (man kan bruke en gulrot-rasp hvis man gjør det forsiktig), og rasp av en del av det ytterste skallet på limen (ikke rasp for entusiastisk, for den hvite delen er den delen som smaker ekkelt). Tor sier at man bør være forsiktig med å spise limeskall hvis man ikke har å gjøre med en økologisk dyrket lime (fordi det er i skallet man finner mest giftstoffer), og det er jo noe man kan ta til etterretning med mindre man er allergisk mot denslags.



Og her blir oppskriften litt forvirrende. Det står nemlig

Add the ... zest of one of the limes. Thinly slice and chop the lime, skin on, and add half to the mixture with the juice from the other half lime.

Jeg får det ikke til å gå opp med oppskriftens 1 1/2 lime. Hvis noen har tolkningsforslag tar jeg ...

I've spent all day, well most of it, going through several years' worth of this publication. On March 1st 1870 it reported that

There are booksellers in London who imitate the Marquis of Carraccioli, who published a religious work under the very ambiguous title of ``La Jouissance de Soi-même'' ...; and says one authority, ``the sale of this work was very continual with the libertines, who, however, found nothing but very tedious essays on religion and morality''. So, in later days, booksellers of a certain notorious street sold tracts in sealed packets, labelled with taking titles; and the publishers we glance at advertise curious and appetising histories which would seem perfectly fitted to come under Lord Campbell's Act, but which are very dull compilations, in every respect contemptible and utterly deceptive. (132)

Unfortunately they did not include any examples.
And I am very curious as to the notorious street in question.

For mange år siden ga min mor meg en bok om lystbetont rengjøring. Det står mye fornuftig i den, men en av de tingene jeg virkelig festet meg ved var at det sto at man skulle sørge for å ha alt man trengte for å mikse seg en gimlet i etterkant.

Belønning er viktig i alle livets avenyer, og det er ikke alltid et rent hus alene er nok.

Nå har jeg egentlig aldri vært en stor tilhenger av gin. Med unntak av Hendrick's Gin, som det vel passer ekstra godt å drikke her i Edinburgh. Men Hendrick's Gin går ikke så bra sammen med lime (en av de vanligste ingrediensene i en gimlet) -- en Hendrick's gin&tonic, for eksempel, vil tradisjonelt ha en agurkbit istedet for den mer tradisjonelle limebåten. Jeg har derfor ennå ikke benyttet meg av denne glimrende idéen. Men så kom jeg over en oppskrift på en Hendrick's agurk-gimlet. Her.

Man skreller og kutter opp en agurk.Deretter kjører man den i en blender. Eller i en slik fancy tupperware-dings som mamma skaffet meg, som gjør samme nytten med håndkraft. I så fall kan man sette på noe gammel swing-musikk og danse rundt mens man vrir og vender på den, intil agurken er meget, meget finhakket. Deretter kjører man den så gjennom en sil, slik at man bare får den fineste agurk-saft.

Det var ingen som sa det skulle være enkelt.

Man skal nå ha ca én dl agurksaft.
Bland det så med et par t-skjeer fersk limejuice. Og et par t-skjeer sukker. Og en halv dl Hendrick's gin. Ha i noen isbiter, og rist til alt er blandet.

Ha så i et glass og se ut over ditt nyryddede og nyvaskede kjøkken.
Ikke ...

Just a short post to point out that even though development on the new version of calcuttagutta has been going relatively slowly lately, things are actually happening. The most recent changes are collapsible menu items in the archive section, and a way of adding articles to favourites (requires that you register and log in). All available for your viewing pleasure at www.presskanne.com.

As usual, any comments, thoughts, opinions, etc. are appreciated.

Also, I have recently read some posts about people using matplotlib with django. It certainly opens up interesting possibilities for displaying statistics and the like. Perhaps a permanent feature on the front page, showing what percentage of the contents are written by me? (Although, if we measure by number of characters, rather than number of posts, it might well be that Camilla will beat me.)

-Tor Nordam

I have spent the entire day going through old issues of the Athenæum and The Bookman, both literary journals based in London. I was looking for comments on Thackeray's plans for his unfinished novel, Thackeray's death, Stevenson's unfinished novels, Stevenson's death, and other things of a similar nature; but the thing with going through this types of journals is that I always end up spending a disproportionate amount of time reading stuff completely unrelated to what I am supposed to be doing. In an attempt to make it somehow justifiable, I share it with you.

The first caught my eye because Nietzsche always does. It is from the ``Notes from Paris'' section of the 1896 Bookman, and is written by Robert H. Sheard.

I see that an English edition of Nietzsche's works is in progress of publication in London. It should be well received by students of philosophy. I think it nonsense to write, as I saw it written the other day in some French review, that Nietzsche's doctrine ``systematises all the worst instincts of human nature''. The same writer added, ``The credit which this doctrine enjoys among the young generation seems to me singularly dangerous and menacing''. The [sic] is exaggerated alarm. The student of philosophy is de facto a hard-headed man, who is unlikely to allow himself to be influenced one way or another by the teachings of any one of the philosophers whom he reads. The weak youth does not read ...

Camilla spurte her en dag om jeg ikke kunne skrive en artikkel om kaldfusjon. Vel, tenkte jeg, det skulle være en smal sak, og så gjorde jeg den tabben at jeg slo opp cold fusion på wikipedia, og så kastet jeg bort resten av den kvelden på å lese stadig mindre relaterte artikler.

Det de fleste sikkert tenker på, når de hører ordet kaldfusjon, er bråket som oppstod i 1989 da Fleischman og Pons (kjemikere, naturligvis) påstod at de hadde greid å produsere energi ved å fusjonere deuterium ved romtemperatur. Så hvorfor var det slik en stor nyhet? Vel, både fordi det ville vært dødsfett om det var mulig, og fordi det er latterlig usannsynlig.

For å ta det første først: Grunnen til at det ville vært dødsfett er at fusjon av deuterium er en prosess som frigjør mye energi. Det som skjer er at to deuterium-atomer (deuterium er hydrogen med et proton og et nøytron i kjernen) slås sammen til et helium-atom. Helium-atomet har litt mindre masse enn de to deuterium-atomene hadde, og denne massen som forsvinner blir omgjort til en respektabel mengde energi. Jeg anslo på en forelesning i år at 350 kg deuterium ville være nok til å forsyne Norge med energi i ett år, og jeg tror det stemmer sånn omtrent.

Så hvorfor har vi ikke gjort dette for lenge siden? Grunnen til det er at det er ikke helt trivielt å få to atomkjerner til å smelte sammen. Atomkjerner består av protoner, som har positiv ...

The London Review of Books has published a number of lectures online, in video form.

This one is by Jacqueline Rose. I thoroughly enjoyed it. There are some kicks in the general direction of recent British and American history, but it is focused on the Dreyfus affair. It is fascinating. She attacks it through a focus on three (well, four) heroes and discusses the historical setting for that particular moment of anti-semitism. It is not a history-lecture but a series of readings of texts of the period. And it deals with the nature of justice. And it concludes with a rather scathing discussion of Israel and zionism.

It seems pertinent in the context of the current focus on the Gaza blockade.

The lecture lasts for about an hour, and is then followed by a Q&A-session of another 40 minutes, which I still haven't seen. But I intend to.

Since it seems the boys from Calcutta like reading linguistics-related articles, I thought I'd post this here. A couple of days ago a friend asked sent me a message asking for my opinion on something a guy had said on a message board concerning moccasins. This word is well known as an example of a word that English borrowed from a Native American language. The claim was that the Native Americans themselves had borrowed it from Scottish Gaelic.

Interestingly the gaelic expression for "my shoes" is mo casain (or something like that) which is pronounced almost exactly like the red indian "moccassin", suggesting that the earliest lingual exchanges between our cultures were between the gaels and the red injuns.

Another poster later "explained" how this came about.

During a Gaidhlig clas today, we did a letter from Leabhar nan Litricheacn (litir 90). Basically it explained very well how this came about (Mocassin). Plenty of Indian tribes only contact with whites would have been with Gaels (As in other areas of North America only with the French or English speakers), there are plenty of cases where Indians also learned and spoke Gaidhlig and sackloads of cases of intermarrying. The letter explains that an Englishman who was something of an anthropoligist came accross some Indians whose only previous contact had been with Gaidhlig speakers, the Englishman on noticing the Indians brightly coloured shoes pointed to his feet and asked what they were called, and got the Gaidhlig answer "mo chasan" back ...