Her en dag lagde jeg noe jeg ikke husker til middag. Jeg husker imidlertid at jeg følte meg en smule utilfredsstilt etterpå, så jeg bestemte meg for å lage litt mer mat. Kjøleskapet var ganske tomt, fordi jeg skulle reise bort noen dager, men jeg hadde poteter og en flaske soyaolje, så jeg bestemte meg for å lage pommes frites.

Jeg husker at på videregående pleide jeg å lage pommes frites ganske ofte. Jeg hadde nettopp oppdaget at slike frosne pommes man kjøper i butikken, som jeg alltid hadde trodd smakte fryktelig, slett ikke ble så verst hvis man kokte dem i olje i stedet for å varme dem i ovnen. Jeg fikk dessuten også halvregelmessige forsyninger av dansk remulade, som smaker aldeles fortreffelig til pommes (og til det meste annet), og resultatet av alt dette var at vi ganske ofte var en liten gjeng som satt på kjøkkenet i Nordbyen og kokte pommes. Gode tider.

Siden da har jeg imidlertid aldri laget pommes frites, uten at jeg er helt sikker på hvorfor. Uansett, jeg fikk ånden over meg, og bestemte meg for å lage pommes fra grunnen av. Det er latterlig enkelt, alt du trenger er

• Poteter


• Olje

Putt en halvliter eller så med olje i en kasserolle, og sett på full guffe på komfyren. Så skreller du potetene (eller ikke), og kutter dem i passende biter. Når oljen har blitt skikkelig varm skrur du ned varmen litt, og slenger du oppi potetbitene. Helst ikke for mange på ...

Karoline ble forleden informert (jeg antar på en forelesning) om at Jeremy Bentham (utilitarismens far) hadde skrevet et betinget vilkår i testamentet sitt som gikk ut på at en eller annen skole skulle få penger så lenge han var med på hvert styremøte, og at man da han så døde fikk ham mumifisert og bar ham inn på hvert møte, hvor møtereferatet så noterte "Jeremy Bentham present, not voting". Det ble også nevnt at hodet hans dukket opp på en t-banestasjon.

Hun er vant til at jeg dropper trivia i hytt og gevær, og var ganske sjokkert over at jeg ikke hadde funnet det naturlig å nevne noe så underlig i forbindelse med våre diskusjoner om utilitarismen tidligere i vår. Sannheten er at jeg hadde fullstendig glemt denne historien, men etter å ha tenkt litt på det kom jeg på at jeg har hørt den før. Og etter å ha tenkt litt mer på det slo det meg som veldig, veldig merkelig at han skulle ha skrevet det i testamentet sitt dersom poenget var at det skulle referere til møter han deltok på frivillig (for det er jo det som er implikasjonen i historien).

Da jeg konfronterte Karoline med dette, medga hun at det hørtes en smule merkelig ut og bidro så med innsikt i lovenes verden: hvis det hadde vært snakk om en livsdisposisjon kunne de ikke fått penger etter at han var død. Det må altså ha vært snakk om en dødsdisposisjon, og jeg siterer ...

Camilla spurte her en dag om det var mulig å fikse det slik at nøkkelord som kun hører til upubliserte artikler ikke vises på listen over alle nøkkelord. Det korte svaret er naturligvis «Ja», og det bittelitt lengre svaret er «Ja, men det vil bli en del stress». Men, vi bestemte oss ikke for å bli forskere fordi vi liker korte svar, så jeg tenkte jeg skulle fleske til med et litt lengre et.

Objektorientert programmering

Objektorientert programmering er, i følge en MiT-forelesning jeg så på iTunesU for noen uker siden, noe man kom opp med som en løsning på den andre software-krisen. Problemet var at store prosjekter skrevet i C og Fortran ble veldig uoversiktlige, og det gjorde det veldig vanskelig for flere personer å jobbe på samme prosjekt samtidig. Derfor fant man opp objektorientering, som går ut på at man konstruerer objeketer som har egenskaper, og som vekselvirker med hverandre ved hjelp av metoder. La meg prøve å forklare:

Sett at man er i ferd med å lage et kalenderprogram. Da vil man typisk opprette et objekt for å representere en avtale. Dette objektet vil ha egenskaper, som for eksempel tidspunkt, sted og varighet. Det er altså rett og slett en måte å lagre data med merkelapper. For spesielt interesserte kan jeg nevne at man i Python kan definere et slikt objekt (eller strengt tatt definerer man en klasse) slik:



Så kan man opprette et objekt som er en tom instans av klassen:

Såh. Da har vi hatt Like i et par uker, og jeg synes det på tide å diskutere hva vi føler. På tross av laber respons i pollen virker det som om mange liker å kunne like ting, så jeg tror vi satser på å beholde det. Jeg tror imidlertid det vil gå en stund før jeg får somlet meg til å lage en løsning som funker når man ikke er innlogget.

Videre kan jeg nevne at jeg med stor interesse leste diskusjonen Are og Camilla hadde om hvorvidt Like gjør favoritter overflødig. Opprinnelig tenkte jeg at det er to sider av samme sak, men jeg tror nok jeg har ombestemt meg nå. Planen min er derfor at vi beholder Like slik den funker nå, bare at vi helst skulle fått det til å se litt mer elegant ut (custom css, hint, hint), og at det sikkert kommer på kommentarer også etterhvert. For de som absolutt ikke liker Like tror jeg at jeg kommer til å legge til et valg i profilen der man kan krysse av for å ikke se Like.

Alle enige?

-Tor Nordam

Yesterday at work, Paul Anton, having looked at the weather forecast, told our French post.doc. that tonight would be an excellent opportunity to experience a proper Norwegian winter. With a temperature of -10, and wind enough to make it effectively -20, it will probably be one of the colder nights this side of Christmas. "Excellent!", I said. "We should have a barbeque!" And thus it was decided that we would go for a walk into the forest, make a fire and barbeque some sausages.

We decided to go for a relatively easy option, so we drove up to Dragvoll, and walked the rest of the way to Estenstadhytta. An easy walk, as there is a road all the way up. Halfway up to the cabin, I realised that I had forgotten to bring coffee. Very embarrasing, as that was my main responsibility, and I almost considered running back down to get some, but some of the others had brought some hot chocolate and in the end I decided that would have to do. I was still bitter, though, in particular because I had been planning to introduce our Frenchman to karsk, a very popular beverage in this part of the country.

As it turns out, if we had been there any other week of the year, we would have been able to buy hot drinks, probably including coffee, at Estenstadhytta, as it is usually open until 9 on weekdays. This week, however, it is closed for ...

Joda. Som tidligere nevnt var jeg på biblioteket i Molde på torsdag og snakket om blogging. Mer spesifikt snakket jeg vel egentlig om Calcuttagutta, og vår tilnærming til blogging. Litt sært, i grunn, men ganske morsomt. Men la oss ta et steg tilbake og begynne med begynnelsen.

Jeg ble altså invitert, som stedfortreder for Camilla, til å delta på en kveld på biblioteket der temaet skulle være lokal litteratur, med en litt modifisert definisjon av litteratur. Skjønt, hva er egentlig definisjonen på litteratur? For den saks skyld, hva er definisjonen på en bok? Jeg diskurterte dette litt med Ola Gjendem, som var medarrangør for denne kvelden, og han kunne blant annet nevne at SSB (eller noe slikt, jeg husker ikke helt) av og til har benyttet en definisjon som sier at en bok er en trykksak med permer og minst 49 sider. Uansett, i anledning denne kvelden benyttet man i allefall en definisjon på litteratur som inkluderte blogging, julehefter, en bok om lokale stedsnavn, en bok med bilder av oppdiktede dyr og en bok med bilder av gamle ting. Kanskje ikke så veldig kontroversielt, men i alle fall litt utenom det vanlige.

På forhånd fikk jeg vite ganske lite om hva som var planen, rett og slett fordi planen var å ta det litt på sparket. For et par år siden hadde jeg nok ikke vært spesielt komfortabel med å ta ting på sparket foran en forsamling villt fremmede, men noen semestre som foreleser har gjort meg vesentlig mindre bekymret ...

Hva som egentlig foregår inne i en datamaskin har jeg aldri tenkt så mye på. Jeg mener, jeg kan naturligvis sette sammen en datamaskin kjøpt i deler, og jeg vet jo i grove trekk hva harddisken gjør, hva prosessoren gjør og hva minnet gjør. Jeg har tilogmed hørt om cacheminne, og vet sånn omtrent hva som er poenget med det. Jeg har imidlertid aldri tenkt så mye på de tekniske detaljene i hvordan ting ligger lagret i minnet, hvordan prosessoren henter ting fra minnet, og alt mulig slikt. Det viser seg imidlertid at det kan lønne seg ganske heftig å tenke bittelitt på slike ting.

Vi skal se på et eksempel. Jeg har skrevet følgende program i fortran:

program memorytest
    real, dimension(15000,15000)    :: m
    real, dimension(2)             :: time
    m = 0
    
    total_time = etime(time)    
    do i = 1, size(m, 1)
        do j = 1, size(m, 2)
            k = m(j,i)
        end do
    end do
    total_time = etime(time) - total_time
    print*, total_time
    
    total_time = etime(time)    
    do i = 1, size(m, 1)
        do j = 1, size(m, 2)
            k = m(i,j)
        end do
    end do
    total_time = etime(time) - total_time
    print*, total_time
end program memorytest

For de som er så heldige at de ikke leser fortran kan jeg fortelle hva dette programmet gjør. Først lager det et kvadratisk array, med 15000 x 15000 tall, og setter alle disse tallene til 0. Dette arrayet tar opp ganske nøyaktig 900 MB i minnet. Deretter looper programmet over alle elementene i arrayet på to forskjellige måter ...

The suggestion of hidden knowledge, which all sorts of secret societies thrive on, is deeply fascinating to me. I am a perfect target for the suggestion of knowledge, the hints and cryptic allusions. And I'm an academic, an atheist, a sometime cynic. I know it is nonsense. But the fascination lies in the stories. And I'm a sucker for a good story.

At the centre of all the mystical posturing of the Freemasons, and all the others of the same ilk, is the myth of the Rosicrucian Society. It is tantalising in its vagueness and its reference to harmonies, orders and secret knowledge. But the trouble with allusions to vast secret knowledge is that when you look at it more closely it inevitably turns hollow, boring -- all silly ritual and vagueness.

This is where Frances A. Yates comes in. And I love her for it. She retains the excitement of finding out "what it is all about" by cutting through the high-flying nonsense and grounding it in real historical development. I am aware that the illusion of getting to the Truth of the matter is again illusory, but I much prefer this illusion to the intangible secret society one; and since I am not reading this academically but in order to learn something for fun, I am not unhappy with her turning the birth of the Scientific Revolution into a Grand Narrative. It is a much better one than the myth that Science grows whole and pure, based ...

Akkurat nå befinner jeg meg i Molde, der jeg senere i dag skal delta på et arrangement om lokal litteratur på biblioteket. Jeg er ikke helt skråsikker på hva som skal skje, men jeg har forstått det slik at de ønsker å fremheve blogging som et eksempel på litteratur, og at de ønsker å vise frem oss som et motstykke til alle disse «rosabloggene» som finnes overalt. Jeg må nesten si jeg føler meg smigret. Så hvorfor akkurat meg, spør du kanskje? Vel, hun som er biblioteksjef kjenner Camilla, så egentlig prøvde de å få tak i henne, men siden hun har vesentlig lengre vei å reise til Molde enn jeg har ble vi enige om at jeg kunne dra i stedet.

Uansett, jeg kommer nok til å bli bedt om å vise frem siden vår, for, som hun sa, «vise at blogging ikke bare handler om hvordan man skal sminke seg». Så derfor, hvis du i lengre tid har gått og skrevet på en blytung artikkel om russisk litteratur, eller egentlig hva som helst annet av kvalitet som ikke handler om sminke, vel, da kan dagen i dag være riktig tidspunkt å poste den artikklen. Helst før klokken seks.



-Tor Nordam

-Tor Nordam