"Julebord", which if translated directly means "Christmas table", is a fine Norwegian tradition. It's basically an extended dinner party, usually held in the month or so leading up to Christmas, and usually arranged either by a company for it's employees, or by a society for it's members. If it's just a party with a bunch of friends, it's not commonly called a "julebord".

The time from around the middle of November until Christmas is often known as the julebord season, and with good reason. Almost all companies with more than a handful of employees have a julebord, which means that unless you live far away from civilisation, at any given day odds are there are several julebord going on, which can have a quite noticeable effect on the nightlife of a town. For many grown ups, the julebord is the only time of the year when they can drink like they did when they were teenagers, and since it's so long since they were teenagers, they have forgotten it was a bad idea.

As a university employee, I have had the good fortune to be invited to two julebord, one held last week by the faculty of science and technology, and one next week, by the section for applied physics. For our French post.doc., this was his first encounter with this beautiful Norwegian tradition. As the julebord is such a big thing in Norway, we naturally felt we had to prepare our French ...

For the benefit of our international readership, I will present a series of articles about Christmas traditions in Norway. Some of these may be traditions in other countries as well, while others (like Lutefisk) are probably only found in Norway, and even here only among a crazy minority. My goal is to write one of these articles each day until Christmas Eve, thus making this series an example of todays topic: the Advent calendar.

The Advent calendar is, I imagine, known in most countries where Christmas is celebrated. At least the kind you get from the shops, where you open a small door and find a piece of chocolate inside. In Norway, however, we have two varieties which may not be that common elsewhere. The first is the homemade variant of the one with the chocolate. It usually consists of some sort of framwork, to which 24 small gifts can be attached. In the case of a home made calendar, the gifts will usually be a piece of chocolate or candy. We also had a calendar like this in the classroom when I was in school where each pupil (we were 24 in my class, very convenient) would bring a tiny wrapped gift, and then one pupil would be selected to open one each day.

Another variety, which is more focused on the countdown than the material side of the calendar, is ...

Since our last attempt and the continued occupation of a university building was not enough to sway the government away from its wicked ways, a new protest was organised (aided by rumours that Nick Clegg would be here). And in view of Edinburgh's latest meteorological surprise it had to be billed as a snowball fight.

As usual, I showed up half an hour early. This is a very silly thing to do when the ground is covered in sleet and snow and your combat boots are no longer as water tight as they once were. Still, I was not alone.

There were at least 7 other early birds with one or two more or less family friendly banners. I did not realise the point of the star in the middle of "cuts" until I got home and started looking through the pictures. Soon after, the police showed up as well.

I found this hilarious at the time. As I said, there were about 7 protesters in Bristo Square at this time. Maybe 10. At the appointed time, however, numbers swelled quite suddenly, and in the end there were a lot of people there. Depite the snow falling.

And falling.

We marched from Bristo square, up George IV Bridge, down the Royal Mile to the Scottish Parliament in Holyrood. It was a daring endeavour, as the road was slippery with sleet on cobble stones; and if the ones at the back had slipped at any time, I am fairly sure ...

Streng tatt har jeg skrevet matspalte om å lage is før, men den gangen hadde jeg med flytende nitrogen i oppskriften. Det er imidlertid ikke alltid så enkelt å få tak i (og det blir sikkert ikke enklere av saker som denne), og ikke er det nødvendig med flytende nitrogen heller. I dag skal vi derfor benytte oss av et annet triks fra fysikkens verden (hva er det som ikke er fra fysikkens verden, egentlig?), nemlig snø og salt.

Det kan kanskje virke litt bakvendt å lage is når det såpass kaldt ute som det er nå, men det er i alle fall mye enklere å få tak i snø når det er kaldt ute. Dessuten spiller det jo ingen rolle hvor kaldt det er ute, når man kan kose seg med iskrem inne etter en bedre middag.

Du trenger:

• En stor bakebolle


• En liten bakebolle i metall


• Egg


• Fløte


• Sukker


• Vaniljestang

Bland eggeplommer, fløte og sukker i en kasserolle. Jeg brukte 3 eggeplommer på en boks fløte, og en liberal dasj med sukker. Sukker er natruligvis en smakssak, men jo mer sukker, jo lettere er det å få isen til å fryse fint. Del vanlijestangen i to på langs, skrap ut frøene og sleng begge deler oppi. Blandingen skal så varmes forsiktig til omtrent 70 grader mens man rører stort sett hele tiden, i alle fall på slutten. Du kan enten bruke et steketermometer, eller du kan varme veldig sakte og prøve å kjenne når blandingen begynner ...

På fredag sa jeg med overlegen skandinav-mine til en liten gruppe av mine medstudenter at "det snør nesten aldri i Edinburgh". Dette var en kommentar til nyheten om at man ventet uvanlig lave temperaturer og snø i helgen. Til mitt forsvar må det sies at de hadde drevet og lovet snø hele uken, og det nærmeste vi kom var litt regn her en dag. Men jeg burde altså slutte å uttale meg skråsikkert om ting. I går kveld la jeg merke til at det var overraskende lyst på bakken utenfor vinduet mitt, men jeg var rimelig overbevist om at det kom til å forsvinne i løpet av natten. I morges våknet jeg imidlertid til dette synet.

Jeg visste uten tvil at jeg var i Storbritannia, siden personen hadde kort skjørt, småsko og ingen strømpebukse. Det snødde dessuten lystig.

Jeg står ved det jeg sa om at det nesten aldri snør i Edinburgh, så etter litt om og men (Tor mente jeg burde gå ut og ta bilder; jeg sa at siden ingen har piggdekk på bilene sine kom jeg helt sikkert til å bli kjørt ihjel av en eller annen idiot hvis jeg gikk ut i dag) sydde jeg på knappen på vinterjakken min, fylte kaffe på termosen (det er viktig å ha med varm drikke i tilfelle man blir værfast) og satte i vei for å dokumentere det sjeldne fenomenet. I den forbindelse bega jeg meg ut på det nærmeste man vel kommer en fjelltur i Edinburgh: En tur ...

Det nærmer seg advent, og Julenissen har allerede fått med seg hvem som er snill og slem. Du står definitivt på hans «rampete»-liste, og han har allerede begynt å stappe digre kullbiter ned i julestrømpen din. Etter å ha forsøkt med melk og kjeks, har du nå fått muligheten til å gjøre opp for deg ved å slå selveste Julenissen i et parti Magic:the Gatering. Dessverre for deg er det julenissen som har bygd begge deckene. (trykk på bildet under for å se oppgaven)



Forrige runde spilte Julenissen Donate, og ga deg sin Thought Eater, før han fulgte opp med en Megrim. Dette kimset du selvsagt av. Du hadde jo hånda full av dyr som du tenkte å trampe nissen ned med. Full av mot startet du med å spille en Broodmate Dragon, og det var der det skar seg. Julenissen svarte frekt med å spille Gather Specimens.





Dermed kom dragen i spill på Julenissens side, og det samme gjorde tokenen, som førte til at Pandemonium fyrte av for Julenissen, to ganger fire skade. Slik gikk du fra ni til ett liv, og det ser nå svært mørkt ut for dine sjanser til å få julegaver i år.


Det er din «main phase». Du trakk en Island i din «draw step», og du vet at de tre kortene som er igjen i decken er Islands, alle sammen. Julenissen har 10 liv, og det er helt tydelig at han kommer til å vinne så snart han får untappe. Derfor ...

Being a politically aware person all round, and a great fan (at least in theory) of telling off people who have done something wrong, not to mention feeling terribly betrayed by the LibDems despite my lack of voting power in Britain (they seemed like the sensible people, dammit; and now they are all skulking around doing dodgy things with dodgy people -- it is not right) I naturally joined the local protest against cuts in education funding in Britain. It helped that I am very much opposed to the idea that education should be something you have to pay for in principle. I joined up with some people from the department (although I must say there was a shocking lack of lecturers, and I only saw one of my students) and headed over to Bristo Square (which is just off George Square) to be shouted at through a megaphone. I must say, the megaphone-shouting of the day was very disappointing. I don't think I heard more than two sentences together throughout the day.

We quickly headed off, however, armed with copies of Nick Clegg's pledge to vote against cuts. Here is a picture of him holding it (I don't know who has taken it, and no websites hosting it seem to feel that that is relevant information):
The piece of paper says the following:

I pledge...
TO VOTE AGAINST
ANY INCREASE IN FEES
in the next parliament
and to pressure the
government to introduce
A FAIRER ALTERNATIVE

And ...

En ting jeg har tenkt litt på, og som jeg synes er ganske funky, er at stadig flere av oss går rundt med små datamaskiner i lommen til enhver tid. Og ikke bare er disse datamaskinene meget kraftige, en gjennomsnittlig smarttelefon er sikkert like kraftig som en gjennomsnittlig laptop for 10 år siden, men i mange tilfeller er de også pakket med sensorer for bevegele, lyd, temperatur og magnetfelt, i tillegg til kamera, gps og naturligvis internettforbindelse.

Man leser av og til ting som denne artikkelen om en gjeng som sendte en Nexus One opp med er rakett, eller man ser en video som denne om far og sønn som sender en iPhone ut i rommet med en værballong, og jeg tenker at det er ufattelig kult, og at sønnen sikkert fikk god karakter på sitt science project. Men det må da gå an å gjøre noe mer? Vi snakker tross alt om en bitteliten datamaskin som er mange størrelsesordener kraftigere enn noe man hadde sist det var folk på månen, for eksempel.

Jeg merker at jeg føler et stort behov for å kjøpe inn en lite bunke slike telefoner og se om man kan bruke dem til noe kult på laben i fysikkundervisningen. Det burde i alle fall være et marked for denslags, for det finnes nok av overpriset labutstyr som bare kan gjøre en ting, og det selger tilsynelatende helt greit. Og nå som det viser seg at iPhone har en seriellport skulle det ikke være noe problem å koble til hjemmelagede sensorer heller.

-Tor Nordam

Jeg driver og tester fancypants css for å tilpasse siden til smarttelefoner og denslags. Jeg har lagt til en enkel greie som kun viser midt-kolonnen når man har telefonen i portrett-orientering, og det ser ut til å funke fint på iPaden min, men jeg vil gjerne ha tilbakemelding fra dere som har slike fancy telefoner og som maste om dette i utgangspunktet.

-Tor Nordam

Jeg snakket en jeg kjenner ved universitetet i Edinburgh her en dag, og han kunne fortelle at han nettopp hadde overbevist sin ti år gamle sønn om ikke alle uendeligheter er like store. Han hadde tatt utgangspunkt i de hele, positive tallene, og sagt til sin sønn at han kunne skrive opp alle oddetallene, mens han selv tok alle hele tall. Da var det vel åpenbart at han til slutt ville ha dobbelt så mange tall som sønnen, noe sønnen motvillig gikk med på.

Der og da tenkte jeg ikke så mye utover saken, utenom at det virket som en noenlunde oppvakt tiåring, men litt senere innså jeg at det ikke stemmer. Det vil si, alle uendeligheter er ikke like store, men de to i dette eksempelet er faktisk det. Ethvert positivt oddetall kan nemlig skrives på formen



som betyr at for ethvert positivt heltall finnes det et positivt oddetall. Altså er det like mange av dem. Funky, eller hur?

-Tor Nordam