I dag har jeg gjort enda en morsom liten oppdagelse i samme gate som den jeg skrev om i går, men denne gangen har det ingen ting med Mac å gjøre. Jeg har derimot oppdaget at en safe faktisk ikke er så dyrt som man skulle tro. Jeg kom over hjemmesiden til Bjørke Agentur, et firma som selger ulike typer skap som skal sikre mot brann, innbrudd eller begge deler. Les for eksempel denne beskrivelsen av en safe for innmuring i vegg:

Døren har en ytre ståltykkelse på tolsammen 10mm. Den er oppbygd av 2 stk. 4mm stålplater med mellomlegg av en 2mm borsikret manganplate. Låseboltene har en diameter på 22mm og er roterende, noe som gir effektiv beskyttelse mot angrep. En kraftig dirksikker sikkerhetslås er standard, men skapene kan utstyres med kodelås hvis deter ønskelig. Konstruksjonen på sikkerhetsskapene har en virkelig effektiv beskyttelse mot innbrudd.

Ganske imponerende, eh? Men det beste av alt er at dette skapet, med innvendige mål H320xB440xD190 mm, ikke koster mer enn 2731 kroner i nettbutikken. Når veggsafer viser seg å være så billige skjønner jeg virkelig ikke hvorfor ikke absolutt alle hus har et slikt bak et maleri i stua.

Men veggsafer er ikke det eneste man bør ha, naturligvis. Et brann- og innbruddsikkert dokumentskap til kontoret er også et must, og for the low, low price of 4180 kroner får man et en meter høyt skap som veier hundre kilo. Dette skapet holder behagelig innetemperatur i en hissig brann i minst en time ...

Når man prøver noe nytt, og man er fornøyd, er det helt naturlig at man vil reklamere litt. Jeg husker for eksempel da jeg selv kjøpte Mac, og alle kalte meg en tulling. Etterhvert som jeg oppdaget at en hel rekke ting faktisk funker mye bedre på Mac ble jeg naturligvis stadig mer overbevist om at jeg hadde gjort et riktig valg, og jeg ble nokså ivrig på å dele ut frekke kommentarer til alle som mente at jeg bare hadde kjøpt en accesoir for å se kul ut på kafé.

Etterhvert som jeg har blitt en mer vant Mac-bruker har jeg kommet over den opprinnelige iveren, og nå har jeg ingen problemer med å innrømme at en Mac er bare en datamaskin den også, og selv om jeg mener helt oppriktig at en Mac er en bedre maskin med et bedre operativsystem, så er jeg fullt klar over at Mac har sine svakheter, og at Windows og linux har sine styrker. Jeg har derfor stort sett sluttet å hovere over at jeg har Mac til andre enn Trond, men han fortjener det.

Faktisk synes jeg nesten det er litt pinlig når Frode på jobben, som er en relativt fersk konvertitt, maser om hvor bra Mac er. Men for all del, det er helt normalt, og det er vel slikt man ser blant andre som har greid å slutte med forskjellig styggedom som røyk og narkotika. Uten at jeg dermed sidestiller Windows og narkotika.

Av og til gjør jeg imidlertid ...

Jeg har registrert at ikke alle liker jobbhistorier. Jeg tror imidlertid man må utvise et visst skjønn, og kanskje tillate noen få, om de ikke er for jobb-spesifikke. Jeg flesker derfor til med to stykker. En som ikke egentlig har noe med jobben å gjøre, og en som kanskje er slikt man bare opplever i byggevarebransjen, men som likevel burde være morsom for alle som ikke liker idioter.

Den første handler om en fyr på jobben som ble oppringt av en selger fra Telenor. Denne selgeren ville ha ham til å bytte mobilabonnementet sitt til Telenor, slik at han kunne bli totalkunde, og dermed spare 1500 kroner i året. Fyren på jobben var ikke spesielt villig til stresse med dette, men selgeren ga seg ikke. «Hvorfor vil du ikke spare 1500 kroner i året?» spurte han, hvorpå min kollega svarte, på klingende Fræna-dialekt:

«Hvis du hadde hatt like mykje peng som i, så ville du ikkje du ikkje tatt de bryet for nokre få tusenlappa du heller.»

Det er mulig man måtte være der, men jeg synes i alle fall det var meget vittig. Den andre historien handler om en tulling som kom inn for å betal fem forskalingsplater.

Jeg: Hva var navnet ditt?
Kunden, skeptisk: Hagen

(Som de fleste sikkert skjønner, finnes det på titallsvis av Hagen i kunderegisteret vårt.)

Jeg: Og fornavnet?
Kunden, irritert og skeptisk: Hva skal du med navnet?

(Jeg forklarer om innlagte rabattgrupper ogsåvidere, hvorpå jeg får vite fornavnet hans, navnet til kona, og dessuten ...

Remember, remember the Fifth of November,
The Gunpowder Treason and Plot.
I know of no reason
Why the Gunpowder Treason
Should ever be forgot.

Guy Fawkes, Guy Fawkes, t'was his intent
To blow up King and Parli'ment
Three-score barrels of powder below
To prove old England's overthrow;

By God's providence he was catch'd
With a dark lantern and burning match
Holloa boys, holloa boys, let the bells ring.
Holloa boys, holloa boys, God save the King.

Det var James I/VI de ville ta knekken på da de forsøkte å sprenge Parliament under åpningen i 1605. Og Guy Fawkes har blitt stående som symbolet på det hele (kanskje en smule ufortjent).

Jeg må tilstå at jeg lenge trodde at Fawkes ble feiret 5. november, altså at han var helten. Så feil kan man altså ta. Det finnes selvsagt dem som velger å se ham som en helt. Deriblant V for Vendetta, anarkister og delvis SNP. De to sistnevnte har begge produsert plakater med påskriften

Vote Guy Fawkes, the only man to enter Parliament with honest intent.

Men selv om de aller fleste kan knytte Fawkes til 5. november er det slett ikke gitt at de vet hvorfor han gikk inn for å sprenge parlamentet, eller i det hele tatt hvilket år det hele utspant seg. Hvorfor har det blitt en så stor greie? Hvorfor feires dagen fortsatt, selv etter 400 år? Er det bare fordi folk liker å leke med ild og fyrverkeri?

Et øyeblikk ...

Jeg merker meg at Gud og hvermann, her representert ved Dagfinn Høybråten og Siv Jensen, grautlerer Obama med valgseieren, Siv Jensen dog med en viss reservasjon. Calcuttagutta kan ikke være dårligere, så jeg iler herved til med mine gratulasjoner. Jeg har faktisk vært inne på tanken om å sende ham et postkort, men jeg vet ikke om det er bryet verd. Skjønt, det er egentlig ganske lite bry, så jeg tror jeg gjør det likevel.

Uansett, jeg tror det er en meget bra ting at Obama vant. Ikke bare fordi han er afroamerikaner, skjønt, som Kristian var inne på for for et halvt års tid siden, da nominasjonskampen stod mellom en kvinne og en svart mann, det kan nok være et viktig signal til nasjoner i Midtøsten, Afrika, og egentlig overalt. Eller noe.

De to viktigste grunnene til at er fornøyd med resultatet er naturligvis for det første at Obama virker som en noenlunde stødig fyr, og for det andre at McCain, og ikke minst Palin, virker meget ustødige. Ja, jeg vil kanskje gå så langt som å si at de ikke er helt i vater, den ene skjevere enn den andre. Jeg stiller meg i grunnen bak Bjørn Hansens påstand om at det var "direkte uansvarlig" å velge Palin som visepresidentkandidat.

Og ikke bare virker Obama stødig, han sier det også som det er. Det om bitre mennesker som klamrer seg til våpen og religion er i alle fall nøyaktig det jeg tenker om store deler av den amerikanske befolkningen. Han måtte riktignok beklage og trekke tilbake, og har senere kalt det sin største tabbe, men det prøver jeg å ikke tenke på. Jeg er sikker på at han egentlig mente det.

-Tor Nordam

Siden det later til (ut ifra dagens poll) at jeg er den eneste som har planer om å holde meg våken til vi vet sånn omtrent hvem som vinner (jada, politikk-junkie er ikke dekkende), tenkte jeg at det var like greit å gjøre en artikkel ut av det. Så kan jo dere trøtte/hardt-arbeidende typer lese det til kaffen i morgen tidlig og få med dere hva som skjedde. Det er en veldig liten sjanse for at jeg faktisk kommer til å traske meg ned i Common Room (hvor tv-en er reservert for valgsendinger hele natten). Den som lever får se, som vanlig.

Det er ingen tvil om at mine sympatier ligger med Obama, og at hvis McCain/Palin vinner kommer jeg til å ende natten i et hjørne mens jeg vugger frem og tilbake og mumler usammenhengende. Om dere er ute etter objektiv analyse er dette derfor kanskje ikke det beste stedet å være.

Det handler selvsagt ikke bare om presidentkandidater osv: Hver av statene stemmer om hundrevis av andre ting -- av de mer interessante er Californias proposition 8, som vil begrense ekteskap til mann/kvinne. Jeg kommer ikke til å gå fryktelig nøye inn på disse med mindre jeg snubler over dem. Jeg klarer bare ikke å legge meg til å sove mens det fortsatt er en sjanse for at McCain/Palin tar over.

Jeg skal føre alt etter norsk tid, så slipper dere forvirring.

Så langt:
Obama: 338
McCain: 159
I prosenter av stemmene: Obama 51% av ...

Camilla påpekte at jeg i det siste har vært litt slurvete med å skrive artikler, og dessuten at mange av artiklene mine ikke har hatt noe særlig substans, men bare vært en slags dagbok. Nå kan man argumentere for at det kanskje er det som er poenget med en blogg, men nuvel. Jeg aksepterer kritikken, og presenterer i dag svaret på noe vi alle har lurt på, nemlig hvorfor man kan kaste matavfall i plastposer. Det kan man nemlig, selv om det høres helt rart ut. Jeg siterer fra RIRs kildesorteringshåndbok:

Legg bioavfallet i en plastpose og legg det i trilledunken. Da unngår du søl og skitten og illeluktende dunk.

Jeg diskuterte dette med et par stykker på jobben her en dag, blant annet en som hør kjørt søppelbil, og som derfor burde være en autoritet på området, og han sa at poenget med å sortere ut matavfall er ikke matavfallet i seg selv, men det å holde matavfallet borte fra deponiet. Matavfall gjærer og fermenterer nemlig som bare det og før man begynte med sortering var det daglig små eller store branner på søppelfyllingen i Molde, som angivelig skyldtes at det ble varmgang og metangassdannelse på grunn av matavfall.

Jeg ble en smule overrasket over å høre dette, da jeg fikk inntrykk av at matavfallet slett ikke ble kompostert, slik jeg alltid har trodd, men jeg fikk aldri noe godt svar på hvor det ble av. Jeg bestemte meg derfor for å undersøke dette nærmere, og jeg oppdaget til ...

Mens vi er inne på temaet Doctor Who...

Siden jeg oppdaget serien har jeg hørt om Tom Baker som den legendariske doktoren. Doktoren alle av betydning vokste opp med; doktoren alle regner som den ultimate Doktor; doktoren med skjerfet.

Det tok selvsagt ikke lang tid fra jeg hadde sett ferdig de nye til jeg gikk løs på disse legendariske episodene. Og på tross av elendig teknologi og et og annet ikke helt overbevisende monster (for ikke å snakke om bakgrunner som beveger seg hvis man kommer borti dem), var det noe som stemte.

Det føltes som om jeg hadde kjent til ham hele livet. Og jeg var sikker på at jeg ikke hadde sett denne versjonen av The Doctor før. Krøllene, øynene, det stemte. Skjerfet hadde jeg hørt om, men jeg hadde ikke egen erfaring.

Men jeg kjente nostalgien ta meg. Det kunne selvsagt forklares med en overdreven entusiasme for The Doctor (ikke usannsynlig).

Og så snublet jeg innom HMV og kom i skade for å kjøpe den gamle Narnia-serien på dvd.

Og bildet av Puddleglum (var det Dysterpytt han het på norsk?) virket merkelig kjent.

Det viser seg at en av mine store barndomshelter er en av mine nye store helter. Puddleglum er The Doctor. Og alt stemmer. Verden er i harmoni.

… er hva den aktuelle meningsmålingen innbefatter, men her skal jeg dra frem i lyset en britisk serie som dere sikkert er for små til å huske: Den mistenkte.

På engelsk heter den Prime Suspect og gikk opprinnelig på ITV i perioden 1991–2006. I Norge ble den vist på NRK, senest i sommer. 15 år er lang tid, men i likhet med andre høykvalitetsserier ble det produsert lange episoder, sju i tallet, med forholdsvis stort mellomrom. Skjønt, episoder og episoder: I realiteten er det snakk om sju egne miniserier som hver var inndelt i episoder. Til sammen var hver serie på drøyt 200 minutter (hvor nr. 4 er et unntak med sine drøyt 300 og tre enkeltstående episoder).

Men tørre tall til side. Dette er en såkalt police procedural, som viser politiet i arbeid med ikke bare å finne hvem som har utført forbrytelsen, men også å bevise at «den mistenkte» er den skyldige. Til forskjell fra den vanlige formelen, hvor skurken blir avslørt i siste akt, er ikke alltid hvem noe stort mysterium for etterforskerne – ledet av Jane Tennison (spilt av den eminente Helen Mirren). Selv om Den mistenkte heldigvis handler om arbeidet og ikke privatlivet, blir man i større og mindre drypp kjent med hennes liv også utenfor jobben etter hvert som tiden går. På sett og vis påvirkes også de to sfærene av hverandre, uten at jeg skal gå inn på dette her.

Serien ble i sin tid skapt av «krimdronningen» (én av utallige) Lynda La Plante ...

David Tennant har annonsert at han skal slutte i rollen som The Doctor etter de fire episodene som skal filmes neste år:

Man kan kanskje komme trekkende med eksempler på folkemord og Britney Spears' eksistens, men det forhindrer ikke at denne nyheten slår meg som gjennomført tragisk.

Tennant er ikke den første som har spilt The Doctor (om dere har lest denne artikkelen (eller erhvervet viten gjennom andre medier enn Calcuttagutta) vet dere at han er den tiende doktoren så langt). Mange vil hevde at det er det som gjør serien til det den er: Den kan fortsette og fortsette, men samtidig fornye seg hele veien.

Men. Tennant, slik jeg ser det i alle fall (og det må sies at det nok finnes dem som sverger til Tom Baker -- med tanke på hvor sprø Doctor Who-fanskaren later til å kunne bli er det sikkert dem som sverger til Colin Baker også (når det er sagt ville jeg holdt meg unna slike)), er den beste doktoren så langt. Jeg liker Tom Baker. Jeg gjør virkelig det. Men David Tennant har inkorporert Tom Bakers doktor i sin egen, og resultatet ...

Det må medgis at dette er første gang jeg opplever en regenerasjon i blinde, så å si (da jeg begynte med Christopher Eccleston hadde jeg allerede sett en episode med Tennant). Kanskje har Doctor Who-fans alltid hatt denne skrekkelige følelsen av at samme hva som kommer vil det aldri nå opp til det vi har. Kanskje var de overbeviste om ...