I dag har jeg fått betalt for å hacke, for første gang. Og da mener jeg ordentlig hacking. Og da mener jeg ikke ordentlig hacking. Altså ikke datainnbrudd, men programmering og kommandolinje og the works.

Jeg har jo fortalt om hvordan jeg er med i arbeidsgruppen for å innføre lagerstyring ogsåvidere. I dag trengte vi noen etiketter å henge opp på reoler, og de måtte ha stor skrift og inneholde bare de første 11 tegnene i navnet. Vi fant ut at den enkleste måten å fikse dette var å skrive ut fem linjer på et A4-ark, for deretter å klippe det opp til 5 etiketter. Dette krever naturligvis litt formatering, riktig font-størrelse og riktig avstand mellom linjene ogsåvidere. Ikke noe jeg følte for å fikse manuelt for flere hundre varelinjer.

Jeg eksporterte fra artikkelregisteret til en csv-fil, som jeg så åpnet i Excel. Deretter brukte jeg omtrent ti minutter på å forsøke å forstå fletting i Word, før jeg sa "Fuck this sheit!", og lagde et skript i Python som hentet ut artiklene fra csv-filen og skrev dem til et passende formatert pdf-dokument via en liten omvei innom os.system og pdflatex.

Jeg er ikke helt sikker på om dette var en riktig avgjørelse, ettersom det antagelig tok minst like lang tid som å bare fikse biffen manuelt i Word, og ettersom gjenbruksverdien er ca 0, med mindre jeg greier å overbevise noen andre på jobben om å installere og gjøre seg bittelitt kjent med Python og LaTeX. Men det var gøy og lærerikt, og det er jo også viktig.

-Tor Nordam

Jadda, da er jeg tilbake, gitt, og etter mindre enn et døgn hjemme har jeg allerede rukket å vært på begge jobbene mine. På lageret skjedde det ikke noe spektakulært i dag, men på Høgskolen er jeg nå ferdig med pensum, og jeg fikk dessuten medhold fra en annen mattelærer i at læreboken er skrot. Og det var ganske betryggende, for jeg lurte en stund på om det var boken eller jeg som var helt på viddene, men nå vet jeg det.

Dagens tema var kostnadsfunksjoner, grensekostnad, grenseprofitt, vinningsoptimal produktmengde og blablabla. Fancy navn på helt vanlige ting, eller det er i alle fall min mening. Ettersom jeg nå er ferdig med pensum betyr det at jeg fremover kun skal repetere og regne eksamensoppgaver på tavla, så det blir jo chill, håper jeg. Pluss at jeg skal snekre sammen en eksamen, som blir ganske spennende.

Det eneste jeg har igjen å forelese er definisjonen av den deriverte, og den håper jeg de er klare for nå. Det var i alle fall flere som nikket som om de forstod hva jeg snakket om da jeg forklarte hvorfor K(2001)-K(2000) er nesten, men ikke helt, det samme som K'(2000).

Og forresten, her er en limerick jeg hørte fra Tim den dagen vi var i St. Andrews:

There once was a boy from Japan
Whose limericks wouldn't readily scan
When asked why this was
He answered because
I always try to fit as many syllables into each line as ...

Jeg er akkurat tilbake fra Morningside, hvor jeg har hørt Neil Gaiman lese høyt fra The Graveyard Book, svare på spørsmål og bli plaget av spørsmål og diverse andre ting. Boksigneringer er rare ting. Jeg har alltid hatt en merkelig uvilje mot dette fenomenet med autografer og bilder med kjente folk. Sant å si har jeg samme redsel for å snakke med fremmede uansett om jeg vet hvem de er: De vet jo ikke hvem jeg er.

Jeg er imidlertid veldig tilhenger av å høre Neil Gaiman lese høyt (mannen har en herlig stemme), og jeg liker bøker med inskripsjoner; jeg slengte meg med Tim og Ben og deres respektive søstre, som ingen av dem hadde problemer med å stille seg i signeringskø. Nå har jeg en fin utgave av The Graveyard Book, illustrert av Dave McKean og signert av Neil Gaiman. Han tegnet en gravsten det står "Camilla RIP" på.

Jeg er en stor tilhenger av at bøker skal ha historie og at den historien gjerne må være synlig. Og det er jo en fin begynnelse på historien til en bok.

Men signeringen var bare en bieffekt, og en temmelig ubehagelig sak, både sosialt og fysisk (det var skrekkelig varmt, og selv om vi endte med å stå nesten forrerst tok det fryktelig lang tid -- jeg tør ikke tenke på de stakkarene som sto bakerst i køen som gikk rundt hele teateret og ned trappen utenfor): jeg var der først og fremst for å høre mannen snakke.

Han leste ...

Som Tor nevnte i sin artikkel, besøkte vi St. Andrews i går. Det er en by jeg har hørt en hel masse om, men aldri besøkt (i likhet med en rekke andre steder i Skottland). De har et meget bra universitet, fine hus og mye vær: Det bildene som regel ikke klarer å formidle er at vi nesten hele tiden sto i fare for å blåse på sjøen.

Jeg har heller ikke bilder av huset til onkelen til Tim og Joanna, for det er jo gjerne sånn at når man har det gøy glemmer man å ta bilder (ikke slik å forstå av spaserturen rundt i byen ikke var underholdende, men mektig natur og tøffe ruiner utgjør et unntak fra regelen). La meg bare si et par ord om bokhyllen i den leiligheten før vi begynner:
Fantastisk.
Herlig.
Utrolig fascinerende.
(og selvsagt enda en grunn til at vi ikke tok bilder: Jeg var opptatt med å bla i bøker):
De hadde en bok om Norway and the Norwegians; en samling av Jane Austen fra det som må være tidlig 1800-tall; fullstending Stevenson og Scott; og vi hadde dessuten stor moro av å lese utdrag fra McGonagall, Skottlands (kanskje verdens?) verste poet. Vel, han har heftig konkurranse fra disse tenåringene Dagbladet serverer, men jeg gir dere følgende:

Robert Burns av William McGonagall:
IMMORTAL Robert Burns of Ayr,
There's but few poets can with you compare;
Some of your poems and songs are very fine:
To "Mary in Heaven" is most ...

I dag dro Camilla, Rebekah, Tim og jeg til St. Andrews, en sjarmerende liten by litt lenger nord i Skottland. Jeg var akkurat i ferd med å fortelle Tim om hvordan alt jeg hadde sett av Skottland er Edinburgh og en togtur til Aberdeen og tilbake, da han foreslo at vi kunne dra dit i dag for å se byen, og for å treffe søsteren hans og Tom, som bor der i en leilighet onkelen hans har.

Onkelen til Tim, som vi møtte i bryllupet i juni, er en ekte, tøff brite, og han bor i Afrika, som betyr at leiligheten hans i St. Andrews står tom mesteparten av året, til glede og nytte for resten av familien. Leiligheten var i grunnen akkurat som man ville forvente av en brite som bor i koloniene. Den var stappfull av bøker og ting fra Afrika, og hadde denne følelsen av at det ikke egentlig bor noen der. Som for eksempel en pc med en 10" CRT-skjerm. Helt fantastisk.

St. Andrews ligger ved kysten, og er som de fleste skotske byer full av gamle steinhus, med noen ruiner her og der. Den har i tillegg et par lange og imponerende strender, for ikke å snakke om at det angivelig var der golf ble oppfunnet. Og vi så faktisk noen ivrige mennesker, antagelig amerikanske turister, som spilte golf selv om det blåste og regnet vannrett.

Det ble tatt en del bilder, skjønt dessverre ikke av leiligheten, men jeg overlater til Camilla å legge dem ...

I serien «Artikler som ingen leser» er vi nå kommet til r. R for remaster, et engelsk uttrykk som betyr at en billig CD får et visst drag av autoritet, med større eller mindre grunn. Dette fenomenet ble populært samtidig med at kompaktplater overtok som hovedmedium for salg av lydinnspillinger i slutten av 1980-årene.

Det beviste seg nemlig at man nå virkelig kunne høre hvor råtten lyden var på enkelte eldre utgivelser. Da gikk noen lure mennesker i bransjen tilbake til studiotapene og overførte dem på ny med moderne utstyr. Man lager altså en ny mastertape i henhold til CD-spesifikasjonene, som så kopieres over på kompaktplater en masse.

Denne prosessen har ofte mye for seg, men begrepet er med tiden blitt noe uthulet. Er det f.eks. remastering når man tar en slitt 78-plate, digitaliserer den og fjerner diskanten? Det er denne underarten av begrepet jeg har lyst å disse her, illustrert ved et par innspillinger som ikke lenger er copyrightbeskyttet i Norge.

Perlefiskerduetten
30. november 1950 stod tenor Jussi Björling og baryton Robert Merrill på scenen i New York sammen med RCA Victor Orchestra i en legendarisk fremførelse av vennskapsduetten «Au fond du temple saint» fra Georges Bizets opera Les pêcheurs de perles.

Til stor glede for nye lyttere ble denne innspillingen utgitt på samlingen Jussis beste i 1995, dyktig overført av Dag Hov.

Knapt ti år senere, i 2004, fant BMG ut at de kunne skvise mer penger ut av denne Björling-samlingen ved å gi den ut i ...

I mangel på noe bra å skrive tok jeg det dristige (late) valget å skanne en haug av småmorsome tegninger jeg hadde i moleskine’ene mine og legge det ut. Trykk på bildene for finne større versjoner på flickr, Enjoy.

1


2


3


4


5


6


7


8


9


10


11


12


13

I dag gikk Camilla og jeg på en butikk som heter Nicolas. Det er en britisk vinbutikkjede, men ettersom den har fransk navn fremstår den som noe mer tillitsvekkende enn for eksempel sine konkurrenter Oddbins eller Victoria Wine. I tillegg til at navnet er på plass, er det imidlertid tydelig at de faktisk har tatt til seg at de er en vinbutikk, og ikke en kiosk. Mens de andre butikkene kjører evigvarende 3-for-2-tilbud, og har tyggegummityggende ungdommer bak disken, har Nicolas en liten fransk fyr som snakker med innlevelse og kunnskap om hver eneste flaske i butikken.

Vi var der som sagt i dag, for å kjøpe en flaske vin til middagen, og vi spurte litt mer, og han nevnte noen viner han ville anbefale til oss ved en senere anledning (han husket til og med meg, selv om jeg bare har vært der to ganger før, for fem uker siden), og han tok frem en som ha sa vi kunne åpne hvis vi ville ha mer vin mot slutten av middagen, eller til The Cheese.

Det var helt fantastisk. Han bare sa The Cheese, som om ingen siviliserte mennesker noen gang ville finne på å spise middag uten å avslutte med ost. Så straks vi var ute på gaten igjen spurte jeg Camilla hvor vi skulle gå for å kjøpe The Cheese, og hun hadde også lagt merke til måten han sa det på, og så lo vi litt, men på en respektfull måte. Han er nemlig helten vår ...

Watchmen er en grafisk roman (heter det det på norsk?) fra midten av 80-tallet. So far so good. Den kommer som film i mars. Jeg vet ikke om jeg skal hoppe opp og ned og klappe i hendene, eller sette meg ned og gråte. Jeg må tilstå at det er det første alternativet som faller mest naturlig.

Det virker kanskje underlig med tanke på mitt forhold til Ringenes Herre filmene; enkelte vil kanskje slutte dithen at det betyr at jeg ikke er noen stor tilhenger av Alan Moore, eller at jeg ikke tar ting så tungt når det er tegneserier det er snakk om (de fleste av dere bryr dere vel egentlig ikke med å spekulere i hva mine motiver måtte være, men la oss late som for retorikkens skyld). Det stemmer ikke. Jeg er godt istand til å være fanatisk purist også i denne sammenheng (noe en stakkars standup-komiker oppdaget). Jeg har heller ikke plutselig fått tro på mantraet om at en film må være annerledes enn en bok for å virke som den skal (men la oss ikke diskutere det igjen).

Strået jeg klamrer meg til er at det må være lettere å oversette historien fra grafisk form til film enn fra bok til film. Hjernen min gjør det stadig vekk: Jeg tror jeg har sett en tegneserie i film når jeg egentlig bare har lest den. Og jeg har tro på Zack Snyder, utrolig som det kan høres ut. Jeg har sett 300, og jeg kommer aldri ...