Inspirert av dagens lynforum legger jeg inn en liten rant.

Så, jeg trenger ny bærbar PC, og har lenge vært inne på tanken om å kjøpe meg en Mac. De fine reklamefilmene på apple.no var nær å overtale meg, før jeg begynte å tenke litt på "hvorfor skal jeg egentlig kjøpe Mac"? Grunnen er åpenbar: Apple har herlig design på sine produkter, og man får automatisk lyst på en av disse hvite, skinnende dingsene.

Problemet er at det hadde vært helt teit av meg å kjøpe Mac. All programvare som jeg bruker, med unntak av Adobe-pakken, er eksklusiv for Windows. Jeg er kjempevant til Windows- og PC-formatet, og å gå over til Mac hadde definitivt vært en omstillingsprosess. I tillegg har de fleste av "kolleger", eller framtidige kolleger, Windows-baserte systemer, noe som ville medført også et kompatibilitetsproblem. Og jeg har ennå ikke nevnt muligheten for å spille spill, noe som er et viktig moment for meg.

Som Trond påpeker i lynforumet, så er også Mac dyrt. Jeg ønsker en PC med 3GB, helst 4GB, internminne for å kjøre grafikktunge 2D- og 3D-applikasjoner. Jeg vil ha et knall grafikkort og en rask prosessor. Kjøper jeg en PC vil jeg slippe unna med rundt 10000,-. Skal jeg på Apple må jeg betale mellom 16k - 22k for dette.

Noe av det samme dilemmaet har jeg hatt i forhold til iPhone. Jeg vet at iPhone på mange måter er teknisk underlegen andre telefoner, men den er så goddamn kul at jeg var villig ...

Nå på lørdag gjorde jeg noe jeg strengt tatt burde gjort for ti år siden. På jobben selger vi noe som heter boltemørtel, som er en spesiell type hurtigherdende betong som man bruker til å sette fast bolter og lignende. Man borrer et hull i fjellet, heller nedi blandingen og stikker ned det man skal feste, og vips så sitter det fast. Spørsmålet mange stiller meg er da hvor fort dette egentlig går.

Jeg tok derfor med meg hjem 1 kg av nevnte produkt, og blandet ut 100 gram av det i et yoghurtbeger på kjøkkenet. Jeg brukte digital vekt og hadde i korrekt mengde vann, og jeg rørte det sammen til en uniform grøt. Jeg brukte ikke spesielt lang tid på å røre, kanskje 30 sekunder eller noe slikt, og jeg konstaterte at massen hadde passe konsistens til at den kunne helles ned i et hull i fjellet. 90 sekunder senere var massen en stor klump.

Nå kan jeg dermed si, med den ekstra pondus og gravitas som kommer med personlig erfaring, at nei, du bør ikke stoppe å tenke deg om etter at du har begynt å blande, og ja, du bør helst ha bolten du skal feste liggende klar, og nei, du bør ikke blande til flere hull i slengen. I alle fall ikke mer enn to-tre stykker.

Dessverre har jeg nå veldig få dager igjen som lageransatt, og gitt at det er minusgrader og snø er det relativt lite sannsynlig at jeg vil få bruk for denne kunnskapen i løpet av uken, men det er uansett greit å vite.

-Tor Nordam

Jeg blir stadig vekk provosert av å lese nettaviser, og da kanskje spesielt dagbladet.no, og den siste uken har ikke vært noe unntak. Jeg vet at jeg bare burde slutte å lese den, slik jeg for lenge siden sluttet å lese vg.no (hvis jeg noen gang begynte, det husker jeg ikke lengre), men det er tre ting som holder meg igjen.

For det første har Dagbladet ganske gode tegneserier, som man meg bekjent ikke finner noen andre steder. Og det er jo viktig. For det andre er det ganske greit å lese litt norske nyheter, ikke bare utenlandske. Det er jo tross alt ganske greit å få vite om det hvis Russland invaderer Finnmark, eller hvis regjeringen må gå eller noe slikt.

Og for det tredje, jeg føler at noen må ta litt ansvar for å syte og klage når nettavisene skriver for mye skrot. Nå kunne man naturligvis si at jeg heller burde la morkedet styre, noe jeg gjør best nettopp ved å slutte å lese ting jeg ikke liker, men markedet, i likhet med demokratiet, har den store feilen at det lar alle idiotene være med å bestemme. Så det tror jeg ikke noe på.

Det jeg har irritert meg mest over den siste uken er naturligvis denne saken med den sjokkerende scenen der to personer har sex i en robåt full av torsk. Eller noe slikt. Så vidt jeg har forstått er saken at NRK viste denne scenen tatt ut av sammenheng, noe skuespillerinnen ikke ...

I går var jeg på et foredrag i regi av jobben, der en fyr fra Byggforsk kom og snakket om de nye kravene til isolasjon og ventilasjon i bolighus. Det høres kanskje ikke så fryktelig spennende ut, men jeg synes det var interessant likevel, av minst tre grunner. For det første har jeg i årenes løp utviklet en viss interesse for byggevarer og byggeskikk, noe som kanskje ikke er helt unaturlig ettersom jeg er en ganske nyssgjerrig fyr som har jobbet i byggebransjen i mange år. På sett og vis.

Videre er isolasjon og ventilasjon nært knyttet til energibruk i hus, noe som er interessant fra et miljøperspektiv. Nå er det riktignok ikke en veldig stor andel av energien i Norge som brukes i bolighus, som dette foredraget handlet mest om, men de samme prinsippene gjelder naturligvis for næringsbygg. Vi diskuterte dette litt etterpå, og spesielt dette med hvordan du kan vite at det lønner seg å putte i mer isolasjon. Det koster jo tross alt energi å produsere steinull også.

Poenget er naturligvis at markedet passer på dette for oss. Når du kjøper isolasjon betaler du for all den energien som har gått med til produksjon og frakt, og dermed er det egentlig så enkelt som at hvis du kan sette opp et regnestykke som viser at du vil tjene inn den ekstra isolasjonen rent økonomisk i løpet av for eksempel ti år, ja, da vet du også at etter ti år har du spart energi. Sånn omtrent i ...

Nå begynner timelærerjobben min å gå mot slutten. I dag skal jeg gå gjennom to gamle eksamensoppgaver på tavla, og neste gang har jeg sagt det er spørretime. Det blir jo meget spennende, da jeg så langt i år har fått under ti spørsmål. Men jeg har sagt fra at hvis det ikke er noen spørsmål blir det en meget kort time.

Nå i helgen lagde jeg dessuten eksamen til dem, og jeg ble ganske fornøyd med den. Min første innskytelse var naturligvis å legge den opp her, så jeg kunne få tilbakemeldinger og generell cred, men jeg innså raskt at det kanskje ikke var en god idé. Jeg har ikke fått noen slags retningslinjer for hvordan man skal behandle en eksamensoppgave utfra et sikkerhetshensyn, men jeg vil tro det er fy-fy å publisere den på interblagen.

I ettertid, derimot, kommer jeg sikkert til å legge opp oppgaven her. Og det kan jo være en fin måte for mange å sjekke om man fulgte med på videregående. Hele faget mitt er nemlig dekket av 1MA, som det het den gangen jeg var ung, forutsatt at man valgte avansert matte etter jul. I tillegg blir det naturligvis spennende å se hvordan studentene mine gjør det. Man har jo et visst ansvar når man lager eksamen, og det er ikke alltid like enkelt for faglærer å vite hva som er vanskelig.

Og apropos jul, som vi var indirekte inne på i forrige avsnitt, jeg kan ellers melde om at det kommer til å bli massevis av minusgrader i Molde til helgen. Tidligere i dag gikk værmeldingen ut på at det skulle bli minus 18 grader, men nå er det visst moderert til minus 6. Det er i alle tilfeller bare å finne frem skøytene, for den som liker denslags.

-Tor

Mens jeg satt og prøvde for harde livet å organisere tankene mine omkring uavsluttede viktorianske narrativ, ble jeg i dag slått av en mektig bølge nostalgi.

Da jeg var 14 år gikk jeg med grønn militærbukse og marius-genser og drømte om et par marsj-støvler. I dag har jeg mars-støvler, men den grønne buksen kastet foreldrene mine i all hemmelighet, og genseren er full av hull. Men det var ikke militærbuksen eller ullgenseren som tok over hjernen min. Det var Boris Vian.

Jeg tror det er Edit sin feil. Mens jeg var ute og gikk forleden benyttet jeg sjansen til å ta igjen tapt tid på Språkteigen, og i den forbindelse kom jeg over en episode fra mars hvor de intervjuet Edit om masteroppgaven hennes (det var veldig spennende; jeg anbefaler at dere hører på den -- det er episoden fra 10. mars i år). Det var litt rart, egentlig. Jeg gikk intetanende og hørte på noen som leste Fadervår på et språk jeg ikke kjente igjen, og så tenkte jeg "det høres da virkelig ut som Edit, men det kan det da ikke være".

Men tilbake til Boris Vian og Edit og nostalgi. Dette programmet gjorde nok at Edit surret rundt i bakhodet mitt, og det er nok derfor jeg mens jeg virkelig hadde behov for å konsentrere meg i dag fikk en så overveldende trang til å finne ut akkurat hva den franske og den norske teksten på Le Déserteur/Herr President var. Litt effektiv internetting ga meg følgende:


Herr ...

Det er en slik ting jeg mener vi burde satt opp i Skansegata. Nå er det ikke lenger i min makt, men jeg synes dette er noe man bør ta tak i før det er for sent.

Gikk Grosvold over grensen?

Jeg har jo som kjent ikke tv her borte, og i alle fall ikke NRK. Men når jeg i min daglige gang gjennom norske nettaviser gang på gang snublet over dette Grosvold-intervjuet med Ingrid Betancourt tok jeg meg sammen og gikk til NRK for å se hva oppstyret gjaldt.

Jeg er ingen stor Grosvold-fan i utgangspunktet. Jeg likte henne veldig godt da hun var tøff journalist, men siden hun ble snakkeprogramvert har hun vist seg å være mye mindre tøff enn jeg trodde hun var.

Jeg liker Ingrid Betancourt. Hun virker som en smart dame som ikke liker tull, og som er smart nok til å gjennomskue tv-tull.

Og å se henne utsatt for Grosvolds tv-tull gjør meg flau.

Det er som på tv-aksjonen, hvor de på død og liv skal filme folk som gråter. Lengst mulig. Mens kameraet går nærmere og nærmere.

Eller Tore på sporet.

Grosvolds program ble ikke slik, men det var bare takket være Ingrid Betancourts tilbakeholdenhet. Hun ga Grosvold informasjonen hun hevdet å ville ha, men ga henne ikke den følelsespornografien hun var ute etter. Men Grosvold ga seg ikke, melket hele tiden etter de følelsene og tårene hun ikke fikk. Hvis det stemmer at Betancourt hadde sagt på forhånd at hun ikke ville snakke om det, at hun heller ville snakke om situasjonen i Columbia nå, da er det ikke mye å respektere i Grosvold lenger.

Det er det forresten kanskje ikke uansett.

Denne uken og forrige har det formelig haglet inn med voksenpoeng for min del. Det begynte i forrige uke, da jeg gikk i banken min og sa at jeg gjerne ville ha et av disse sub-prime-lånene jeg har hørt så mye bra om i media, og det kuliminerte tidligere i dag da jeg kjøpte en leilighet på Søndre Berg i Trondheim. Forøvrig en speilvendt, men ellers identisk versjon av den leiligheten Camilla og jeg bodde i i 2005/06, for den som husker det.

I løpet av disse dagene har jeg høstet ganske mange nyttige erfaringer omkring dette med bank og greier, og jeg tenkte jeg skulle dele. For det første, etter å ha snakket med to banker er mitt inntrykk at man enten blir utsatt for en rådgiver som dummer ned ting, og snakker om hva som skjer når alle strekker strikken, og når alle eggene i kurven er råtne* ogsåvidere, eller så blir man utsatt for noe som er verre, nemlig en rådgiver som rett og slett er dum. Jeg vil tro at den første typen er best, da de formodentlig modererer seg litt etterhvert som man blir kjent med dem. Skjønt, i hvilken grad blir man egentlig kjent med rådgiveren sin, i disse dager?

(Jeg tror kanskje jeg skal utdype litt omkring dette med bankrådgivere om et par uker, når det er litt mindre sannsynlig at de googler navnet mitt.)

En annen ting som sikkert kan være smart, er å hå en bekjent som Trond, som kan ...

Førstesideoppslaget i Romsdals budstikke i går var et bilde av to skoleelver, og en sak om hvor hardt de har det. Det finnes nemlig ikke nok parkeringsplasser til alle de 830 elvene, og attpåtil koster det penger å parkere. Ja, det kan faktisk koste opptil 1000 kroner i måneden, hvis man er skikkelig tett i pappen og betaler med mynt hver dag, i stedet for å kjøpe månedskort.

Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne å ta tak i noe slikt. Det er så mye med denne saken som er feil at det smerter i sjelen. For det første har jeg forstått det slik at man får gratis buss til skolen, så hvorfor det skulle være nødvendig å kjøre bil er et mysterium for meg. For det andre, når man kjøper seg bil burde det ikke komme som noen overraskelse at det koster penger å parkere, ikke minst i sentrum. For ikke å snakke om at det er helt sykt å forvente at skolen skal trylle frem parkeringsplass til alle. Selv om vi antar at det er bare 200 elever som har lappen snakker vi om en ganske stor parkeringsplass hvis hver og en av dem skal kjøre alene til skolen mens de tygger tyggis.

Det er vel undøvendig å nevne at det slett ikke var slik det fungerte da jeg var ung. For ikke å snakke om, som min far kommenterte i dag morges, her står verden midt oppi et økonomisk rabalder av dimensjoner, og det kriges som ...