19.25
Enda mer action! Sausen ble ikke helt korrekt, tror jeg. Det er litt vanskelig å si, siden jeg ikke er vant til slik saus. Og kålrabistappen ble for bløt og potetene sprakk. Heldigvis har vi greid å fikse mesteparten ved iherdig innsats, nyvinnende bruk av kjøkkenredskaper og ikke minst ingen tanke for søl og rot. Det er det som er fordelen med å lage mat hos andre.

Nå ser det imidlertid ut til at maten er så godt som ferdig, og Trond og jeg har trukket oss tilbake en liten stund for å la andre dekke på. Vi har naturligvis smakt underveis, og alt ligger an til at det blir et herremåltid, ikke minst fordi vi bare er halvparten så mange som planlagt. Vi er dessuten ikke mer enn en og en halv time forsinket. Slett ikke verst, om jeg skal si det selv.


18.46
Mer action! Ulf stjeler den hvite sissy-datamaskinen til Tor for å publisere matlagingsoppdateringer. Det har brutt ut fullt kaos på kjøkkenet siden vi (Trond og Tor, vi andre står rundt og stjeler pinnekjøtt) lager sirupssaus eller noe sånt uten å ane noe særlig annet enn hvordan den skal bli til slutt. Og ifølge kokkene er vi ganske langt ifra dette på det nåværende tidspunkt. Undertegnede, altså Ulf, synes derimot at sausen var dritgod pluss pluss, men blodsukkeret er på et slikt nivå at kokt stein ville virke som den søteste manna fra himmelen.
Fortvilelsen økes bare av at det lukter så fantastisk ...

Det viser seg at det er mye administrativt grafs som skal fikses når man begynner å jobbe et sted. Det viser seg videre at det er mye mer krevende å være ansvarlig for et fag enn bare å undervise det. Som tidligere nevnt skal jeg være faglærer i et fag som heter Brukerkurs i fysikk nå til våren. I går gikk jeg og snakket med han som har undervist kurset de siste årene, og fikk overlevert det materialet han hadde tilgjengelig, som viste seg å være, og jeg overdriver ikke, en halv hyllemeter med permer, fulle av notater og denslags, to kopier av læreboken, samt øvingene i fjor. I word-format.

I tillegg til at jeg må skaffe meg oversikt over dette, samt lage mine egne forelesningsnotater, må jeg lage en hjemmeside for faget. Til nå er det It's learning som har vært brukt, men det nekter jeg å ta i med ildtang. Nå er det ikke så voldsomt mye arbeid å bøffe en hjemmeside og endre innholdet, men det blir ganske mye etterhvert. For ikke å snakke om at folk sender epost til meg og forventer at jeg skal kunne svare på alt mulig rart, slik som når første forelesning er. Hvordan skal jeg vite det?

-Tor Nordam

Jo, altså. Som jeg sa i forrige uke har jeg skaffet meg nytt (brukt) kamera. Selve kameraet vil jeg nesten karakterisere som et røverkjøp, men jeg hadde kanskje ikke tenkt nok over alle ekstrautgiftene et slikt kjøp fører med seg.

For det første produserer kameraet større mengder data, da hver fil er 2,5 ganger så stor. Dermed blir jeg nok tvunget til å begynne å tenke mer seriøst på dette med lagring, og antagelig gå til anskaffelse av en stor ekstern disk. Det er vel dessuten på høyt tid at jeg begynner med et strengt regime for backup.

Det andre er det jeg var inne på tidligere, nemlig at programvaren min ikke takler raw-filene. Nå er imidlertid den biffen fikset. Her følger derfor tre bilder. Et av en svane med høy kontrast, et av de obligatoriske ekorn-bildene fra Hyde Park og et av den nye (brukte) tweed-jakken min. Tweed-bildet er tatt med ISO 1000, og jeg synes det ser ganske så respektabelt ut. Noe som kanskje er det jeg liker best med nytt kamera.

Tweed-bildet er tatt av Camilla. Klikk på bildene for større versjon.







-Tor Nordam

Med et disiplinert live-fyrverkeri leverte Di Derre nøyaktig det fansen ønsket seg



Fra konserten startet med "14 kvinner" og helt til den tok slutt to timer senere med "Festen" (passende nok!) hadde Jo Nesbø & co publikum i sin hule hånd. Allsangen satt løst, og bandet gjør en strålende jobb med å tilpasse låtene sine til live-formatet. "Aure Frukt & Tobakk", også i studioversjon en meget fengende poplåt, tok helt av når bandet tok seg all verdens tid med å roe volumet helt ned og gradvis bygge det opp igjen gjennom fansens allsang.

Singin' ooooo-o! Hvordan komme i snakk
Med jenta
På Aure Frukt og Tobakk
(... å hvordan komme, beibi hvordan komme...!)


Det er et ikke ukjent fenomen at band og frontmann kan ta helt fri i perioder på Di Derres konserter - dette skjedde da også i går, blant annet på "Jenter". (Faktum er at Jo kunne parkert seg selv i en stol, sunget den første strofen og tatt livet med ro - ihuga Di Derre-fans hadde sunget seg gjennom helt på egen hånd. Like pent hadde det ikke blitt, men dog.)

Andre høydepunkt var "Børs café", "Huset på Nes", "Rumba med Gunn", "Kråka på taket", "I 75", "Erik Vea", "Faren til Ivar", "90-metersbakken", ... tja. Det aller meste gikk rett hjem hos publikum, meg inkludert. Det var noen få "rolige øyeblikk" (les: jeg sang ikke for full hals) - nærmere bestemt på "Cecilie" (som jeg synes er litt kjedelig live) og "Festen" (en ny låt som kom med på samleplata, som jeg rett og ...

Hamlet.

Jeg fortalte tidligere at jeg er svak for Macbeth, og da må jeg kanskje finne et helt nytt ord for min holdning til Hamlet (både mannen og stykket -- beklager, Tor). Det kan hende "besettelse" kan gjøre jobben. Jeg kunne de fleste replikkene av betydning utenat da jeg var 12 (et stakkars søskenbarn som hadde lånt meg boken fikk et brev som begynte "To be or not to be" og endte "and lose the name of action", muligens med noen ord om hvor fint jeg syntes det var -- men hvem trenger å legge til noe særlig når Shakespeare har sagt sitt?).

Siden den gang har Hamlet dukket opp med jevne mellomrom. Min første var Sir Laurence Olivier, men jeg fikk ikke se hele. Det var et eller annet foreldrene mine mente var viktigere. Det samme skjedde da Mel Gibsons (av gode grunner) noe mindre klassiske versjon gikk på tv. Da Kenneth Branaghs Hamlet kom på kino var Silje og jeg nærmest alene i salen (det er visst ikke 1. juledag som er den mest populære kinodagen). Og når så David Tennant skulle spille Hamlet mot Patrick Stewarts Claudius var det egentlig bare et spørsmål om hvorvidt vi kunne få billetter. Forestillingene har nemlig vært utsolgt siden lenge før de kom på det åpne markedet, men med litt triksing og miksing (jeg er for eksempel nå full member of the RSC) fikk Tor ordnet det meste.

Noen burde kanskje ha sagt stopp når det ble foreslått å sette en prominent Star ...

I dag tok Camilla og jeg undergrunnen til en stasjon som heter Putney Bridge, et stykke sør-vest i London. Vi var ikke smarte nok til å se på kartet på forhånd, så da vi kom dit begynte vi i grunnen bare å vandre rundt på måfå, men etter kun kort til fant vi likevel det vi lette etter, nemlig en butikk ved navn Old Hat, som selger brukte klær.

Nå er det naturligvis rimelig å spørre hvorfor vi tar t-banen langt ut på landet for å gå på en butikk som selger brukte klær, de finner man da sikkert på mer sentrale steder i London, for ikke å snakke om at de er overalt i Old Town i Edinburgh. Old Hat er imidlertid ikke en hvilkensomhelst butikk for brukte klær. Den er eid av David Saxby, mannen som skriver spalten Sartorial Agony i The Chap, og det er dermed rimelig å anta at de har et over gjennomsnittlig fokus på kvalitet og god smak.

Da vi kom inn ble vi møtt av noe jeg alltid har savnet når jeg har vært i såkalte vintage shops, nemlig en kunnskapsrik og høflig ekspeditør. Vanligvis går jeg bare og ser selv, og da finner jeg sjelden noe kult. Når derimot en ung man med en kul tweed-jakke kommer bort og forteller meg hvor jeg finner ting i min størrelse, og tar frem et par ting har tror vil passe, eventuelt forteller meg før jeg har prøvd at en dress er for kort i ...

De siste dagene har jeg, som tidligere nevnt, vært på ferie i Storbritannia. Det er egentlig useriøst av meg at jeg ikke har skrevet en artikkel ennå, spesielt tatt i betraktning at det er gratis trådløst nett på hotellet, men jeg satser på å komme sterkt tilbake.

For å hoppe et par dager bakover, har jeg nå blitt stipendiat. Jeg hadde første dag på jobben på mandag, og jeg har ennå ikke utrettet noe stort. Som jeg sikkert har nevnt skal jeg jobbe med noe med solceller, så forhåpentligvis kan jeg bidra til å redde verden, men alt jeg har gjort så langt er å skaffe meg et kontor, som jeg deler med en annen stipendiat, samt fått et ansatt-kort, som er nesten det samme som et studentkort, bare at det står ansatt på det, og det åpner litt flere dører, men gir til gjengjeld ikke rabatt på toget, og en nøkkel.

I tillegg har jeg fått bestilt en datamaskin. Og det er jo litt interessant, i lys av Mac-debatten, ogsåvidere. Veilederen min sa nemlig til meg at jeg kunne bestille hva jeg ville, innenfor rimelighetens grenser, men at det enkleste ville være om jeg kjørte linux. Da vil jeg nemlig slippe å kompilere på nytt og noe greier med biblioteker og styr og stell, som vil gjøre det mye enklere å samarbeide. Dermed endte jeg faktisk opp med å bestille en helt vanlig stasjonær pc, ettersom det er det som gir mest regnekraft for pengene. Så slik er det ...

Jeg sa i høst at det var litt av en overgang å gå fra å være student med lange dager på lesesalen til å være lagerarbeider. Nå er jeg i ferd med å ta den samme overgangen en gang til, bare motsatt. I går var jeg på jobb på lageret, og i morgen begynner jeg som stipendiat. Etter jobb i går gjorde jeg de obligatoriske tingene man gjør når man slutter et sted, det vil si jeg ryddet skapet mitt og skrivebordet jeg har hatt i høst, og jeg sendte ut en mail der jeg takket for meg og foreslo at man burde sette opp en byste av meg på lageret. Jeg skal stikke innom nærmere jul og se om de har fulgt oppfordringen.

Jeg ser for meg at overgangen denne gangen blir helt kurant, og antagelig mindre omveltende enn i august. Den gangen gikk jeg fra å sitte på lesesalen 12 timer om dagen til å jobbe på lageret, mens nå går jeg fra en relativt fri hverdag som prosjektgruppemedarbeider til en relativt fri hverdag som prosjektgruppemedarbeider, selv om det naturligvis er et helt annet prosjekt og en helt annen gruppe.

Overgangen blir dessuten en anelse oppmyket av at jeg skal på ferie i overimorgen. Det virker kanskje litt sklaskete å ta ferie andre dagen i ny jobb, men Camilla og jeg skal til London for å se David Tennant spille Hamlet, og vi hadde kjøpt billettene før jeg fikk jobben. Den nye veilederen min forsikret meg dessuten om ...

I was 15 when Peter Møller lent me The Boatman's Call, thereby introducing me to Nick Cave and severely impacting my taste in music. I am, of course, eternally grateful.

When last.fm (thank you, Are) informed me that Nick Cave and the Bad Seeds were playing at The Edinburgh Corn Exchange on November 26, I consequently threw all thoughts of saving my money for food out the window and immediately set out to get tickets together with Tim and Rebekah (well, I got them to order the tickets -- I haven't actually given them the money yet).

The Corn Exchange, as it turns out, is far away from anywhere I have ever ventured before. Edinburgh is bigger than I generally think it is.

We weren't quite sure whether the venue was small or large -- it felt large to me, but Rebekah assured me it was small. And the floor was sticky (scarily so: I tried to move out of the way for a man, and almost fell over because my feet were stuck). Still, we did a lot of the giddy jumping-clapping and exclaiming "we are going to see Nick Cave". I know some of you are already sniggering, thinking something along the lines of "weeeell, I don't know whether Camilla would actually see anything at all, as most of the world is twice as tall as her". And, well, you are right. But I'll get back to that.

First: the warm-up band, Joe Gideon ...

I hele høst har jeg vært utsatt for et visst press fra kolleger som har oppfordret meg til å komme på spinning, noe de driver med en gang i uken. Jeg har stort sett avvist forslaget med en kommentar om at jeg skal sykle hjem oppå fjellet etter jobb, at jeg heller tar meg en tur i lysløypa, og at er det ikke moralsk forkastelig at en hel haug med mennesker skal kjøre til jobb, kjøre hjem fra jobb, kjøre til treningsenteret, sykle i en time uten å komme av flekken, og til slutt kjøre hjem. Det må da være mye bedre at man sykler til jobb. Dette har ikke falt i god jord. Kommentarene mine har som regel blitt tolket som at jeg mener at spinning er noe moderne pinglegreier, og at det ikke er god trening.

Nå innrømmet jeg glatt at «moderne pinglegreier» er en god oppsummering av mine fordommer mot spinning, men jeg håper og tror at jeg er såpass oppegående at jeg ikke tar mine egne fordommer for god fisk. At spinning ikke er god trening har jeg dessuten aldri påstått.

I alle fall, for omtrent tre uker siden bukket jeg under for press, og lovte å komme på spinning minst en gang før jeg sluttet. For to uker siden kunne jeg ikke på grunn av overtid, noe som ble tatt ille opp. For en uke siden kunne jeg ikke på grunn av foredrag med en fyr fra Byggforsk, noe som nesten førte til opprør, så ...