After checking out World of Goo on my PC and reading a few glowing reviews (particularly Eurogamer's Wii review), I decided to buy it for the Wii using the WiiWare download service.



Multiplayer has always been my favourite aspect of the Wii, and Wii Sports/Tennis and Bomberman my favourite games on the console. (Haven't had the time to play much Mario Galaxy or Mario Kart yet.) Both Tennis and Bomberman are competetive games - though the best part of Tennis is playing doubles - while World of Goo is a purely cooperative game (well, unless you have rowdy friends, at least).

Very briefly explained, World of Goo is about helping small gooballs get to the exit of a level by building structures with them. It reminds me of a classic game called Bridge Builder (or Pontifex). However, WoG's puzzles are more varied, the art style is incredibly charming, the music is great, the gameplay is very well suited to the Wii remote, and best of all, the cooperative gaming is fantastic fun and totally hassle-free. When someone else is playing, you just pick up a remote and play along.

This is AWESOME, and the way every multi-player experience should be. Mario Galaxy does it, but the second player has too small a part in the gameplay to really compare with WoG. Left 4 Dead, where your squad of four players run around killing zombies in the first-person perspective, is the only other game I can think of right ...

WorldCat er en database (antar jeg -- jeg har et veldig vagt grep om hva en database egentlig er, men jeg tror det er noe slikt) som samler katalogene til alle bibliotekene i hele verden (vel, 10 000 av dem...), og lar deg søke i alle på én gang.

Det er selvsagt et helt genialt konsept, for selv steder som NLS (som har en 13 millioner bøker og tidsskrifter og denlags) kan ikke ha alle bøkene i hele verden, og da er det greit å vite hvem som har dem. Og om man trenger å be om inter library loan, eller om man bare kan krysse gaten til et annet bibliotek.

Den har til og med en funksjon som gir deg avstanden til nærmeste bibliotek med en utgave av boken du leter etter i miles. Og det er her jeg av og til får problemer.

Jeg kan ikke unngå å føle at de ler av meg når de forteller at den finnes henholdsvis 3200, 3700, 3800 og 4100 miles unna.

Jeg sa muligens at jeg skulle holde første forelesning forrige onsdag. Vel, det viste seg å ikke stemme. Forelesningene begynner nemlig ikke før i uke 3 i år. Og uke 3 er jo nå, så det betyr at forelesningene skulle begynne på mandag. På mandag var jeg imidlertid fortsatt ikke helt frisk. Jeg ble helt knekt av å gå et par etasjer i trappen, og da var det ikke så fristende å holde en to-timers forelesning.

Jeg bestemte meg derfor for å ta en litt rolig start, og informerte litt om opplegget, før jeg sørget for å få plukket ut en referansegruppe. En referansegruppe er en veldig moderne ting som NTNU pålegger oss å ha, og for en gangs skyld er jeg faktisk enig. Opplegget er at vi velger tre-fire studenter eller noe slikt, avhengig av størrelsen på klassen, og disse studentene skal så ha omtrent to møter med foreleser i løpet av året. På disse møtene skal de så gi tilbakemeldinger om undervisningen, og formidle eventuelle meninger fra de andre studentene. For å sikre kvaliteten, hvis jeg skal tillate meg å bruke et ord jeg ellers ikke har så mye til over for.

Etter å ha valgt referansegruppen sendte jeg de andre studentene hjem, til almenn jubel, og snakket deretter litt med de utvalgte om hva jeg synes de burde tenke på og slike ting. Hele seansen tok omtrent 19 minutter, så jeg vil si jeg slapp ganske billig unna første forelesning.

I dag, derimot, kunne jeg ikke snike ...

En stund nå har jeg sagt at det å være stipendiat er akkurat som å være student, bare at man får lønn og eget kontor. Det er imidlertid ikke nødvendigvis helt sant. Jeg har for eksempel et kontor som jeg for tiden deler med en annen som har samme veileder som meg. Men det er jo greit nok, for du kan ikke kaste bort hele dagen på å surfe på internett hvis noen ser deg. Dessuten ser for meg at det kan bli litt kjedelig å sitte alene.

I dag, for eksempel hadde jeg en samtale med min kollega der han spurte om jeg hadde brukt skopuss. Jeg pusset skoene mine senest for to dager siden, så jeg bekreftet at det hadde jeg. Han spurte videre om det funket. Jeg synes det var et litt merkelig spørsmål, jeg trodde det var allment kjent at skopuss funket, eller i alle fall synes jeg det funker, så jeg bekreftet det også.

Han svarte så at han ikke fikk det til å funke, og dette synes jeg var litt merkelig, så jeg vurderte om jeg skulle begi meg ut på en lengre forklaring om hvordan man egentlig pusser sko, da han la til at den ikke godtok bibliotekets login, hvorpå jeg spurte «Snakker vi egentlig om pussing av sko her?».

Det gjorde vi naturligvis ikke. Det han refererte til var www.scopus.com, som viser seg å være en artikkeldatabase for vitenskapelige publikasjoner. Og den skal visst være veldig god også, forstår jeg, men det hjelper meg dessverre ikke, for på grunn av kutt i beviligningene har ikke NTNU abonnement lengre, og det var grunnen til at det ikke funket. Så slik henger det sammen.

-Tor Nordam

Jeg blir gal. Jeg tror faktisk jeg er på vei over kanten. På ekte denne gangen.

Kontoret mitt er på campus, og det burde jo i utgangspunktet være positivt, burde det ikke? Men
dunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunk
de driver og utbedrer biblioteket her (jeg tror planen er å være ferdig
dunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunk
i 2012 eller noe slikt), og det innebærer
dunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunk
at de har en gravemaskin av typen som ikke graver, men
dunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunker
utenfor vinduet mitt. Den har holdt på i hele dag. Det er ikke lett å
dunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunk
skrive om Dickens når man ikke kan høre seg selv tenke.

dunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunk
dunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunk
dunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunk
Jeg blir gaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaal.

Jeg leste en sak i Dagbladet i dag, som gjorde meg litt oppgitt. Ikke akkurat en uvant opplevelse den siste tiden, både når det gjelder innhold og fremstilling. For å ta en liten avsporing fra det som egentlig var poenget mitt, blir jeg for eksempel nokså oppgitt når jeg leser om «demonstranter» som smadrer McDonalds og salongen til denne «Jan Thomas» og later som om det har noe med Gaza å gjøre. Det er jo helt sprøtt.

Eller tidlig i desember, da leste jeg en sak som gjorde meg oppgitt på kjempemange nivåer på en gang. Dagbladet hadde naturlivis journalister og fotografer til stede på banketten i forbindelse med utdelingen av fredsprisen. Der slumpet de til å ta et bilde av Jan Thomas, for anledningen kledt som en slask. De skrev deretter en sak der de spurte om ikke en «kjendis-stylist» burde vite bedre enn å kle seg i boblejakke og oppkneppet skjorte på en slik tilstelning.

Deretter, og her kommer det som er mest sjokkerende, nest etter at jeg faktisk leste disse sakene: Jan Thomas skrev til Dagbladet, sa han var krenket, og forsvarte seg med at han tilfeldigvis var på stedet i et annet ærend, og ikke skulle på banketten. Så langt alt vel, og litt dårlig at Dagbladet ikke sjekket dette før de postet saken sin, men så flesker han til, og jeg sakser fra dagbladet:

«Kommentar ang. boblejakke og slitt jeans kan jeg glede dere i redaksjonen med at jakken er fra LV til 16000, jeans ...

"Never trust a man who, when left alone in a room with a tea-cosy, doesn't try it on."

-Billy Connolly

Jeg har jo tidligere erklært meg skeptisk til diverse "utrolige" fenomener som "vitenskapen ignorerer" og "bare kan tyde på utenomjordisk intervensjon".

Når så et av søskenbarna mine presenterte meg for kornsirkel-spekulasjon i form av en TV Norge-dokumentar, reagerte jeg selvsagt med sunn skepsis. Det er ikke alle som gjør det. Her kan dere se et eksempel på det motsatte.

Jeg skjønner jo at folk blir fascinerte. Det er til tider virkelig spektakulære saker. Dokumentarer som denne kan man imidlertid ikke ta seriøst. La meg demonstrere.

Det hele åpner med en serie uetterprøvbare påstander om folk som har sett kornsirkler dukke opp på bare minutter, og en kvinne som sier at her, her finner man det som gjør at en "skjønner at det er mer mellom himmel og jord enn man hittil har trodd"; før Terje Toftenes forteller at det når man ser dem er "umulig å unngå den merkelige følelsen at det kan være noe helt annet som står bak". Man får "Åndenes makt"- og "Fornemmelse for mord"-assosiasjoner.

Når man så blir fortalt at det er et fenomen som virkelig har økt i omfang og kompleksitet på 1980- og 90-tallet, altså samtidig som man har fått mer avansert informasjonsteknologi, datamaskiner som kan designe avanserte mønstre osv., vel... jeg tar ikke det som et tegn på at det ikke er menneskelaget. La oss et øyeblikk tenke oss at det faktisk er romvesener som har laget dem. Og at det begynte for noen hundre år siden, slik dokumentaren hevder. Hvorfor skulle ...

Jeg vet ikke om dette gjelder som et såkalt MEME. Det er noe jeg har kommet over, men aldri deltatt i offentlig, på det der nettstedet jeg tilbringer alt for mye tid på. Konseptet går ut på at man melder seg på 50 book challenge, for så å holde alle andre oppdatert på hvilke bøker man leser. Målet er, som man kanskje kan slutte seg til ut ifra navnet, å lese 50 bøker på et år.

Jeg nølte veldig med å melde meg på det av to grunner: Jeg var slett ikke sikker på at jeg leste 50 bøker i året lenger; og jeg hadde en snikende anelse om at jeg som litteraturstudent har en noe urettferdig fordel. Det er ikke snakk om en konkurranse. Ikke engentlig. Men det er ikke fritt for at det kanskje føles som en, likevel.

Jeg begynte imidlertid å holde oversikt over bøkene jeg leste i fjor. For å jevne litt ut, tok jeg bare med fiksjon (ikke faglitteratur) (noe jeg har tenkt å endre på i år), og det viste seg i grunnen at 50 ikke er noe problem (i alle fall ikke hvis man tar livet av datamaskinen med en kopp kaffe ca halvveis i året). Da jeg nevnte dette for Tor ble han umiddelbart bitter fordi han ikke hadde holdt oversikt over hvilke bøker han hadde lest, og bestemte seg umiddelbart for å ta igjen for det tapte i år (så langt ligger han en bok foran meg, siden han har lest ...

I Edinburgh snakket jeg med opptil flere spennende mennesker, som alle hadde spennende ting å fortelle. En av dem var Tom, som jobber i bank og stemmer Conservatives. Han introduserte meg til The George Foreman Lean Mean Fat-Reducing Grilling Machine, eller The George Foreman Grill, som den gjerne blir kalt. Så hva er det som er så spesielt med en slik, og hvorfor har den så langt navn?

Egentlig dreier det seg bare om et slags toastjern, men med noen små modifikaskjoner. Det som skiller denne tingen fra vanlige toastjern er for det første har den ikke inndelinger som passer til brødskiver. Den er derfor beregnet for å grille ting av forskjellig størrelse. Så som biffer, pølser, burgere, grønnsaker eller hvasomhelst. Derav den siste delen av navnet. For det andre står grillunderlaget litt på skrå, slik at fettet renner av mens man griller. Derav den midterste delen av navnet.

Den siste og avgjørende forskjellen er at i motsetning til vanlige toastjern er denne oppfinnelsen markedsført av George Foreman. Derav den første delen av navnet. Angivelig, i følge den ovennevnte Tom, pleier George Foreman, hver gang han er på TV, å fortelle den spennende historien om hvordan han tapte en kamp mot en eller annen.

Det er jo ikke det man ville forvente at en bokser skulle fortelle om, men det gjør han altså. Grunnen til at han tapte denne kampen, var nemlig at han nettopp hadde spist en ganske fet burger. Og denne fete burgeren satt så tungt i magen ...