Calcuttagutta

På biblioteket

Camilla, 30.01.09 21:14

Det er én ting man må passe på når man sitter på et bibliotek av NLS-typen (altså et der man ikke selv kan gå og hente bøkene man vil ha, men må kalle dem opp, for så å vente til de snille bibliotekarene har hentet dem -- noe som kan ta alt fra et kvarter til over en time): Å be om nye bøker i god tid før man går tom for gamle. Det er ikke alltid like lett. Man har for eksempel bare lov til å kalle opp en 10-14 bøker av gangen, og hvis man venter for lenge (noe som lett kan skje hvis man venter til man har lest fem før man leverer inn igjen de man er ferdig med) risikerer man å gå tom.

Og når man går tom er det et begrenset antall ting man kan foreta seg:
-Man kan gå hjem (fristende, men ikke egentlig veldig produktivt)
-Man kan gå og drikke vann (men det er grenser for hvor ofte man kan gjøre det før vakten ser rart på en, for man må nemlig vise kort for å komme inn igjen etter å ha drukket vann -- man har selvsagt ikke lov til å drikke vann der bøkene er)
-Man kan gå en tur i lese-rommet og se på alle indexene og oppslagsverkene som fyller veggene (dem har man nemlig alltid tilgang på)
-Man kan se på hva alle andre leser.

Den eneste av disse som egentlig er interessant når man har vært på biblioteket men ...

Pedagogikk på høyt plan

Tor, 29.01.09 00:06

Denne uken, det vil si mandag og onsdag, føler jeg at jeg har briljert på forelesningene mine. Jeg er litt usikker på om alle studentene mine er enige, men det får så være. På mandag, for eksempel, skulle jeg i følge planen snakke om typer av krefter. Og her har læreboka et delkapittel om nettopp dette, der den bruker omtrent en halv side på å nevne de fire fundamentale kreftene sånn i forbifarten. Noe må man imidlertid fylle forelsningene med, da det er grenser for hvor mange sentripetalakselerasjonsoppgaver man kan regne på tavla, så jeg bestemte meg for å utdype litt.

Det er en del ting man bør vite, sa jeg til studentene mine, om hvordan verden fungerer. Slik som hvor butikken er og hvordan man stemmer og denslags. Og på samme møte bør man kjenne til de fundamentale kreftene. Det er rett og slett allmenndannelse. Her høstet jeg igjen litt spredt latter, og så brukte jeg en halvtime eller noe slikt på å redegjøre for de fundamentale kreftene, dere innbyrdes styrkeforhold, kraftbærende partikler og lignende, og jeg avsluttet med å beregne rekkevidden til den svake kraften, og forklare om asymptotisk frihet.

I ettertid kom jeg på at jeg burde utstyrt meg med tre golfballer som jeg skulle festet sammen med en passe lang strikk. Så kunne jeg forklart at om man bare pirker litt borti den ene golfballen, oppfører den seg som en fri partikkel. Eller en fri golfball, om du vil. Men, skulle jeg sagt, med dramatisk tonefall ...

Kaffekollektivet

Tor, 26.01.09 12:37

Her en dag ble jeg invitert til å bli med i kaffekollektivet i gangen min. Jeg stod ved kaffekjøkkenet i gangen og lagde en presskanne kaffe, eller jeg presset en kanne, som man sier, da det kom en professor på jakt etter kaffe. Han trodde antagelig at jeg var i ferd med å lage i kaffetrakteren som står der, og så litt skuffet ut da han oppdaget at så ikke var tilfelle.

Han forklarte så at de hadde en ordning der man kjøper kaffe, og krysser av på en liste, og så setter man på i kaffetrakteren, og så kan alle som er med i kollektivet forsyne seg. Høres ut som en god idé, tenkte jeg, bortsett fra at jeg er veldig glad i presskannen min og kaffen den lager, så jeg svarte noe litt utydelig og uforpliktende.

Jeg tenkte likevel jeg skulle gi dette kollektivet en sjanse. Det er jo praktisk å ha en kilde til kaffe på kort varsel, eller hvis man bare vil ha en liten kopp eller noe. Senere samme dag forsynte jeg meg derfor med en halv kopp, og jeg helte sporenstreks ut igjen omtrent 0,48 kopp. Det var nemlig den verste kaffen jeg har smakt på ganske lenge. Tilogmed verre enn Lagerkaffe™.

Jeg har dermed et etisk dillemma, som går ut på hvordan jeg skal fortelle at jeg ikke ønsker å være med i kollektivet fordi kaffen smaker høgg, som Torgar ville sagt. Jeg ønsker jo ikke å fornærme noen, spesielt ikke når de inviterte meg med i felleskapet. Så langt har strategien min vært å prøve å ikke bli oppdaget mens jeg lager kaffe, men man vet jo aldri hvor lenge det vil fungere.

-Tor Nordam

Comments (16)

Burns Night & Ceilidh

Camilla, 25.01.09 03:12

I kveld (eller i går kveld når denne artikkelen postes) har jeg vært på en såkalt Ceilidh (uttales Keili). Jeg var meget bekymret på forhånd, for ukjente sosiale situasjoner gjør meg svett nok uten dansing. Og dans er sentralt.

Nå må det sies at jeg ikke har noe imot å danse så lenge det er klare regler. Jeg får lett panikk hvis jeg forviller meg inn i et diskotek, men jeg tør påstå at Ceilidh er et av de mer underholdende tingene jeg har vært på. Tenk Jane Austen-dansing, men med høyere tempo og definitivt mer hopping og spinning.

Jeg danset ni av elleve danser (jeg sto over to valser, for det er ganske enkelt ikke like gøy -- med mindre man er sammen med noen man gjerne vil danse sakte sammen med, og Tor var ikke der (og ville kanskje løpt sin vei i løpet av de første fem minuttene hvis han hadde vært der)). Det begynte med Gay Gordons, som ikke var så veldig komplisert, men som innebar alt for mye spinning rundtogrundtogrundtogrundt, og det hjalp ikke Camilla å holde styr på stegene -- stor underholdningsverdi for dansepartner.Her finnes det en video, men tempoet må settes opp med ca en million.

Deretter fulgte Dashing White Sergeant, som ser slik ut, og som faktisk var ganske gøy. Jeg sier "faktisk var ganske gøy", som om det var noe utenom det vanlige. Det jeg mener er at den var rimelig enkel å holde styr på, og siden det var definitivt mindre ...

Moon hoax

Tor, 22.01.09 00:17

I dag foreleste jeg igjen, og temaet var krefter og bevegelse. Jeg kom naturligvis inn på dette med tyngdekraft og tunge og lette legemer som faller like fort ogsåvidere, og i den forbindelse viste jeg noen youtube-videoer. Det er jo så moderne å bruke slik EDB i undervisningen, sa jeg til studentene, og høstet spredt latter.

Spredt latter later forøvrig til å være det beste jeg kan håpe på. Det var for eksempel alt jeg fikk litt senere i forelesningen, da jeg viste frem xkcd-vitsen om sentrifugalkraft, som også var et av temaene denne uken. Og hvis xkcd ikke får alle til å le høyt er det vel ikke mye håp for meg. På den annen side, jeg er jo ikke der for å være morsom, men for å lære dem fysikk. Skjønt, om jeg kan gjøre det morsomt* å lære fysikk er det jo en bonus.

Men jo. Jeg viste dem blant annet denne videoen av en mann på månen som slipper en hammer og en fjær, og denne videoen av astronauter som hopper rundt på månen. Og dessuten en litt morsom video, som jeg dessverre ikke finner igjen akkurat nå, av en amerikaner som forsøker å hoppe samtidig som han står i rett og hilser på flagget. Det er jo slikt amerkanere gjør.

Og når jeg først var i gang med slike ting så jeg det naturligvis som min plikt å advare mot alle tullingene som kommenterer måne-videoer og sier ting som «OMG its soo obvious its fake, I can see the wires». Jeg burde sikkert også vist dem denne videoen som beviser at månelandinge var juks, men det glemte jeg. Kanskje en annen gang.

-Tor Nordam

*Personlig synes jeg naturligvis fysikk er morsomt, men kanskje ikke haha-morsomt. I alle fall ikke alltid.

Comments (6)

Inauguration a.k.a. Buhbye, Bush!

Camilla, 20.01.09 18:40

Hvor skal jeg begynne? La meg si at jeg lett lar meg føre av andres entusiasme, og at jeg selv om jeg er skeptisk til amerikanske politikere generelt, merker jeg at det beste ordet for å beskrive hvordan jeg føler meg akkurat nå er "giddy".

Bush er borte.
Obama er nå president.

Han kommer nok ikke til å bli en så god president som de fleste later til å forvente. Med mindre han faktisk er Messias. Men han kommer nok til å gjøre en mye bedre jobb, og det alene gjør meg lykkelig.

Jeg har aldri før sett en amerikansk innsettelses-seremoni, så jeg kan ikke sammenligne den med tidligere. Men det var et par ting som slo meg.

"The invocation". Hva i himmelens navn var det? Ikke bare er selve tittelen skummel som få, men mannen som leverte den var skumlere enn de fleste. Amerikanere gjør jo et stort poeng ut av skillet mellom stat og kirke, så hva gjør en preker-mann på åpningen av en offentlig innsettelses-seremoni? Denne Dr Rick Warren viser seg å være omtrent like skummel som han hørtes ut. Jeg lurer på hva Obama hadde drukket da han bestemte at han skulle være sentral.

Aretha Franklin, som alltid, er guddommelig. Men jeg kunne ikke unngå å legge merke til at sangen hun sang var "God save the Queen", bare med annen tekst. Britene godtet seg nok. Når det er sagt, har vi den jo på norsk også med annen tekst, uten at det regnes som den ...

En boligkjøpers memoarer

Tor, 20.01.09 18:10

I dag fikk jeg bekreftet fra han jeg kjøpte huset av at pengene var på plass, og jeg er dermed offisielt i bunnløs gjeld. Eller bunnløsere gjeld, kan man kanskje si, jeg har jo studielån fra før. Og det verste av alt er at hver gang jeg logger på nettbanken de neste 20 årene kommer jeg til å få en brutal påminnelse om akkurat hvor bunnløs gjelden min er, da banken min er så greie at de har opprettet en egen konto som nå har over en million i minus.

Til glede og nytte for andre som etterhvert begynner å få seg mer eller mindre ekte jobber og vurderere å kjøpe en bolig, tenkte jeg å dele mine erfaringer. Det har seg nemlig slik at han som solgte leiligheten jeg kjøpte ikke liker meglere, så jeg har nå gjennomført et såkalt privat boligkjøp, og det er det jo ikke alle som har.

For å ta det første først, så er det to ting man kan bruke meglere til. Du kan bruke dem til hele salget, som innebærerer at megleren tar på seg å markedsføre boligen, arrangere visning, holde styr på bud og dessuten ta seg av oppgjøret. Dette koster masse penger. Sikkert fort 50000 kroner. Alternativt kan man bruke megler kun til selve oppgjøret.

Fordelene med å bruke megler til hele jobben er naturligvis at man da kan få ganske god markedsføring, samt at det kommer en sleip megler på visningen din, som kan lyve om hvor lenge du har ...

Tidbits from The Illustrated London News

Camilla, 20.01.09 12:56

I forbindelse med doktorgraden min har jeg tilbragt en del timer på NLS (National Library of Scotland), hvor jeg har gått gjennom årgang etter årgang av gamle aviser. En av de aktivitetene som kan holde en sinnsfrisk i slike sammenhenger, er å lese notiser som ikke har noe å gjøre med det man egentlig leter etter. Jeg har tatt meg den frihet å notere ned noen av dem.

December 31, 1864:
A new minor planet (the eightieth in the series) of the remarkable group between the orbits of Mars and Jupiter, was discovered by Mr. Norman Pogson, the Government astronomer of Madras, on the 3rd of May last, in the constellation Scorpio. In brightness it was equal to a star of the 10 1/2 magnitude. Mr. Pogson states that it was very near the place where he discovered Isis, in 1856, and he thinks that very probably the new planet is identical with the one which he found on June 6, 1853, and afterwards missed and never recovered.
(p. 75, Vol XLV)
Det var i de dager da menn var ekte menn (og small furry creatures &c.), og astronomer kunne oppdage og miste nye planeter i hytt og pine. Akk, den eneste vi har mistet i det siste er Pluto. Vi prøver ikke hardt nok.

A real live challenge to fight a duel has been sent this week by a retired Major in the Indian army to a lawyer in Size-lane, Bucklersbury. The lawyer wouldn't fight, but he caused his would-be antagonist to be arrested and brought up before the Lord Mayor. The arrest took place, appropriately, on Boxing Day. Retired Majors ought to be made to understand that to send challenges or to fight duels is entirely contrary to the modern spirit of English Society, and that the law will have no mercy upon those who defy one another to mortal combat
(p. 670, Vol XLV)

June 15, 1895:
It is curious how among a people so distinctly humorous as the Americans that there should be a tendency to run a joke to death, when it is a poor joke to begin with this is still more deplorable. Another book has recently been published in corroboration of the jest that Bacon wrote Shakespere[sic].
(p. 730, Vol CVI)

August 15, 1896:
A poor old fellow was "murdered for his money" the other day, as it now turns out, under a total misapprehension. Because he lived in a parsimonious manner, it was supposed he was a miser, a view which might be taken of anybody of small means and an economical disposition. The whole affair seems a premium upon extravagance and a discouragement of thrift. Even misers ought not to be murdered (only bled), and when the crime took place it was regretted by everybody except the Chancellor of the Exchequer. His mouth watered, no doubt, over the expectation of the victim's contribution to the death duties. He must be a disappointed man, for it is discovered that the whole estate of the deceased amounts to five pounds sterling (left between a relative in Cornwall and a still more distant one in New South Wales). It is a pity that the murderer was not informed of this fact before the gallows got its due, for there is nothing a ruffian of that kind so much regrets as having laboured in vain. It is one of the few advantages of the literary profession that none of its members is in danger from this sort of error in judgement; everybody knows that they are not worth murdering for their money. I wish I could add that they themselves had never given way to this weakness as regards their fellow-creatures. Mr. Eugene Aram (who wrote, however, only scholastic works) and Mr. Wainright (an indifferent contributor to the lighter periodicals of the day ) both gave way to the temptation, but it is fair ...

Read more Comments (3)

Egen leilighet, esse.

Tor, 18.01.09 17:35

Da har jeg nettopp pådratt meg et par voksenpoeng, ved at jeg nå har flyttet inn i selveid leilighet. Eller, jeg kan vel ikke akkurat hevde å være fullstendig innflyttet, det er vel mer at jeg har bært alt skrotet mitt inn, og stablet det i store hauger rundtomkring, men det er ikke så verst likevel.

Den kommende uken er målet mitt å få organisert rotet, samt få lagt parkett. Jeg slo nemlig til og kjøpte parkett kun en halvtime eller noe slikt etter at jeg takket ja til leiligheten. Der og da tenkte jeg at parkett er jo mye finere enn gulvbelegg, og jeg fikk den dessuten ganske billig på jobben, og alle sa jo at «Det er bare å klikke».

Etter å ha tenkt mer og mer på dette med parkett i det siste har jeg innsett at det slett ikke er usannsynlig at jeg kommer til å klikke. Det er nemlig utrolig mange små detaljer jeg ikke tenkte på da jeg kjøpte parketten. Greit nok, hvis du har et stort, firkantet rom uten dør, da er det veldig lettvint, og da er det «bare å klikke». Når man derimot skal legge inntil en verandadør, under kjøkkeninnredningen og gjennom to skyvedører, da er det på ingen måte så enkelt.

Skyvedørene ser jeg for meg blir en stor utfordring. For det første er det nødvendig å kappe parketten pinlig nøyaktig for at det skal bli fint, ettersom det ikke er noen lister å skjule med gjennom døren. For det andre må selve døren heves 16 mm for å gå klar av det nye, høyere gulvet, og dessuten må jo dørlistene av. Oioioi, sier jeg bare. Regn med at denne prosessen blir behørig dokumentert med bilder og mange stygge ord.

-Tor Nordam

Comments (7)

Skyld og skam

Camilla, 16.01.09 20:13

I dag er det fredag. Det betyr (vanligvis) at jeg har vært på instituttets ukentilige vinforelesning. Disse fredagsforelesningene er semi-seriøse saker, og de har som regel veldig gode foredragsholdere.

Denne uken var det en skotte ved navn Geoff Gilbert fra American University of Paris som holdt et foredrag kalt "'Do you know how you feel?': Shame, la honte, and the language of gay love in Baldwin's 'Giovanni's Room'".

Nå har jeg aldri lest "Giovanni's Room", men det kommer jeg til å gjøre; denne forelesningen var nemlig spennende på mange, mange måter. Jeg skal ikke gå så nøye inn på det, for det var ikke derfor jeg ville skrive artikkelen, men selv om boken høres interessant ut var det konteksten han satte den i som fikk meg hektet.

Han trakk på noe han kaller skam-teori. Jeg har aldri hørt om det før, og det er kanskje litt problematisk at jeg kaller det skam-teori (noe jeg skal komme tilbake til) -- shame theory heter det på engelsk. Boken handler om skam i forbindelse med homoseksualitet, og han fortalte at det er noe som kalles Gay Shame-bevegelsen. Den kan dere lese om selv, hvis dere vil (det er ganske spennende), men det jeg vil frem til er at han presenterte shame som noe potensielt positivt og produktivt -- og det ville det aldri falt meg inn å tenke på det som.

Jo mer han snakket, desto mer fornuftig virket det imidlertid (og det var ikke bare aksenten, som jeg medgir får ...

Read more Comments (8)

« ‹ › »