I går var det fredag, og fredag betyr som regel fredagsforelesning med vin. Vinen smaker som regel ikke av fjellbekker og solskinn (den er mer beslektet med malingsfjerner og lignende preparater, tror jeg), men den er gratis og omgitt av smarte folk.

Gårsdagens forelesning ble i alle fall gitt av en Dr David Bradshaw fra Oxford som kan det som er å kunne om Virginia Woolf. Han pekte på at man gjerne ser Virginia Woolf som en "prude" i forhold til for eksempel Joyce (hvis Ulysses hun skal ha gjemt i et skap slik at tjenerne ikke skulle se den -- hun kalte det "conscious and calculated indecency of a desperate man"), men at man samtidig vet at hun regnet seg selv som relativt frisinnet sammen med Bloomsbury-gjengen, som lo av middelklassens snerpete holdning.

En del av forklaringen, som Bradshaw påpekte, er uanstendighetslovgivningen som sa at hvis et verk var skrevet "for the single purpose of corruption of morals of youth" eller "shock the common decency in the well regulated mind" &c. &c.. I den forbindelse kom han inn på en morsom reaksjon på Ulysses fra James Douglas:

I say deliberately that it is the most infamously obscene book in ancient or modern literature. The obscenity of Rabelais is innocent compared with its leprous and scabrous horrors. All the secret sewers of vice are canalised in its flood of unimaginable thoughts, images and pornographic words. And its unclean lunacies are larded with appalling and revolting blasphemies directed against the Christian religion ...

Jeg har lenge følt at min nerdethet øker for hver dag som går, blant annet fordi jeg har en stor, sint linux-boks på kontoret mitt, fordi jeg tar et fag om programmering og fordi jeg driver og lærer meg fortran. For ikke å snakke om at jeg deler kontor med en fyr som mener (og demonstrerer) at det meste kan gjøres i terminalen på en Mac.

I går tok jeg imidlertid et stort steg videre. Jeg har nemlig lenge vurdert å begynne å bruke denne linuxboksen som min arbeidsmaskin, i stedet for å bære laptopen frem og tilbake hver dag. Problemet har bare vært at det har vært utstyrt med et irriterende tastatur og jeg har ellers ikke følt meg like komfortabel med linux (Fedora 10) som med OS X. Det største problemet, i alle fall i hodet mitt, har imidlertid vært dette med tastaturet.

Hele bildet endret seg dermed i går, når jeg mottok mitt frekke, lille trådløse Apple-tastatur, som jeg bestilte og betalte for med DINE skattepenger. Jeg gikk umiddelbart løs på oppgaven med å tilpasse linux til mine behov. Eller ikke helt umiddeltbart. Først prøvde jeg tastuteret på macen min, og det funket naturligvis som en drøm. Det viser seg imidlertid at når et tastatur har vært paret, som det så fint heter, med en maskin, da vil det helst ikke pare seg med en annen maskin kun få minutter senere. I alle fall ikke med mindre man plukker ut batteriene først. Og hvem er det vel ...

Saken er den at Tor og jeg (og alle vennene våre i Edinburgh) har billetter til Eddie Izzards Stripped (jeg tror i alle fall det er den -- jeg ble så entusiastisk da jeg hørte om billettene at jeg ikke egentlig tok meg bryet med å sjekke hvilken tour det er snakk om). Men selv om jeg var overbevist om at de aller fleste i min bekjentskapskrets var store fan av mannen, viser det seg at vi blir møtt med tomme blikk når vi annonserer at vi har billetter (og det er veldig irriterende, for formålet med annonseringen er selvsagt å se alle andre bli grusomt misunnelige). Her følger derfor en kort introduksjon til de av dere hvis standup-horisont er begrenset til Letterman.

Eddie Izzard, som jeg først kom over i form av absolutt absurde kommentarer som dukket opp i konversasjoner med enkelte av mine britiske venner, er briljant. De var selvsagt bare absurde fordi jeg ikke skjønte at de var sitater. Ting som "Europe, where history comes from"; "I like my coffee as I like my women: in a plastic cup"; "guns don't kill people -- monkeys do". Ting som ikke nødvendigvis gir mening i en vanlig samtale.

Man risikerer altså å gå glipp av briljante referanser hvis man ikke har kontroll på sin Izzard. Egentlig burde jeg bare sende dere ut i verden for å kjøpe dvd'ene og se dem fra ende til annen, men jeg forstår at standup er en genre som kan gå veldig galt, og ...

The Elephant House er en kafé i Edinburgh, og en meget god kafé, som har en noe uvanlig side (i alle fall etter hva jeg er vant med fra Norge): Man kjøper maten før man setter seg (med unntak av enkelte som bestemmer at regelen ikke gjelder for dem fordi det kan se ut som om det er få sitteplasser igjen), og så deler man de større bordene med andre om det ikke er plass på egne bord. Jeg syntes det var kjempeskummelt i begynnelsen, men det er noe jeg har begynt å sette pris på.

I dag gikk jeg på Elephant House for å studere hardt, eller rettere sagt for å skrive (noe som er vanskeligere hjemme, hvor internet bor). Jeg havnet på bord med fire normalt utseende personer som, viste det seg, diskuterte kirkepolitikk. Ikke på den noe distanserte måten vi til tider bedriver, men engasjert og delvis opprørt.

Da jeg satte meg ned dreide det seg om en homofil prest tilknyttet et sted som heter King's Cross (det fikk meg til å tenke på jernbanestasjonen, men jeg tror ikke det var den de mente), hvis ansettelse tydeligvis har blitt sabotert av folk som misliker homofile prester. Damen som satt ved siden av meg ropte om hvordan menigheten hadde ansatt ham uten å vite at han kom til å flytte sin "gay lover" inn i presteboligen (o-hoi!), og at det defor var helt naturlig at andre hadde grepet inn. En av de andre i gruppen påpekte så ...

I dag var jeg på et fredagskollokvium, der temaet var «Datamaskiner i realfagsopplæringen, en ny måte å undervise realfag på?». Dette er jo et tema jeg har mange meninger om, og det viste seg å være et svært interressant foredrag. Han presenterte et syn på realfagsopplæring og numerikk som jeg ikke har tenkt på før, og det var såpass inspirerende at jeg egentlig fikk lyst til å sette meg ned og lage programmeringsoppgaver til studentene mine med en gang.

Men la meg ta et skritt tilbake, og kort beskrive mitt syn på datamaskiner i opplæringen. Det jeg alltid har sagt i slike diskusjoner, om det handler om laptop i videregående, SmartBoard eller it's learning, er at det er teit, og antagelig skadelig for undervisningen, om man tar i bruk slike hjelpemidler uten å ta i bruk mulighetene som ligger der.

Hvis man kjøper en SmartBoard, og læreren bruker den som en WhiteBoard, da har man kastet bort 100.000 kroner, eller hva nå en SmartBoard koster. Og hvis man bruker it's learning, uten at faglærerne bruker det til noe annet enn å legge ut beskjeder og øvinger, da har man kastet bort 3 millioner, eller hva nå it's learning koster. Og hvis man gir aller elever i videregående skole en laptop, for at de skal bruke den som kalkulator i mattetimene, da har man kastet bort 500 millioner i året, eller hva nå det koster å kjøpe laptop til alle som begynner på videregående, pluss at elevene ...

I dag skal jeg prøve å heve nivået bittelitt over en Her-er-hva-jeg-gjorde-i-dag-artikkel, ved å ta opp et middels alvorlig tema som det har stått en del om i nyhetene i det siste. Jeg snakker naturligvis om skaut for muslimske politikvinner.

Jeg har skiftet mening om dette temaet ganske hyppig etter at jeg tenkte over det første gang. I utgangspunktet tenkte jeg at det må jo være greit, de bruker jo skaut på Ikea og på sykehusene og slikt. Men, kom jeg på, når man er politi har man jo på uniform, og da ligger det jo i ordet at det skal være likt for alle. Og da går det jo ikke med skaut, for det ligner veldig lite på en politilue.

Ah, men det er jo bare semantikk, tenkte jeg så. Det spiller jo ingen rolle hva ordet betyr. Eller vent, kom jeg på, det gjør jo det. Hele poenget er jo at når man er på jobb som politi, da er man politi, og ikke privatperson. Man kan jo ikke akkurat gå i t-skjorte med politiske budskaper eller noe når man er politi.

Men på den annen side, eller det blir kanskje den første, når det gjelder skaut snakker vi jo om veldig sterke tradisjoner, og sikkert noe mange opplever som et påbud. Og det kan man jo ikke si om en Che Guevara-t-skjorte. Men hva med kvinner som ønsker å gå i skjørt, av religiøse grunner? Eller menn som ikke vil klippe hår og skjegg? Er det lov ...

Som jeg nevnte har jeg i det siste jobbet med en øving i et fag om genetiske algoritmer og denslags. Nå har jeg altså levert øvingen, selv om jeg på ingen måte ble så ferdig som jeg skulle ønske. Den gikk i grove trekk ut på at man skulle hacke sammen (foreleseren sa «hack together») en genetisk algoritme for å løse det trivielle OneMax-problemet, og deretter det litt mer kompliserte Knight's tour-problemet.

En genetisk algoritme har jeg jo skrevet før, som trofaste lesere med god hukommelse sikkert vil huske. Jeg brukte en til å finne en halvgod løsning på den handelsreisendes problem for 20 byer i fjor vår. Men det var bare for gøy, denne gangen er det alvor.

Foreleseren presiserte at vi skulle bruke objektorientert programmering, og der og da skjønte jeg ikke hvorfor, for det hadde ikke jeg gjort sist. Nå skjønner jeg det imidlertid, og om jeg skal si det selv har jeg blitt litt av en kløpper på klasser og metoder i python i løpet av den siste uken. Poenget er så at vi skal gjenbruke kode fra den første, trivielle oppgaven gjennom hele kurset, og bare tilpasse det vi trenger å endre på til hvert problem. Og neste øving er nettopp Travelling Salesman, men det kreves at man får til minst 79 byer, som er en hel del barskere enn 20.

Jeg ser ikke bort fra at jeg kan komme til å skrive mer om disse øvingene etterhvert, da det er veldig spennende greier ...

Jeg har nå vært i Oslo i litt over et døgn, og heller ikke denne gangen har jeg blitt ranet, knivstukket eller observert en eneste drive-by shooting. Jeg begynner å mistenke at Oslo er en av disse tingene som blir litt vel mye hypet i media. Men det er jo egentlig like greit.

Anledningen for besøket er at vi er en gjeng avdankede fysikkstudenter skal gjeste operaen, og bivåne stykket "Flaggermusen", en operette av Johann Strauss II. Vi skal møtes om ca tre timer, for kaffe/mat før stykket, og i mellomtiden skulle jeg gjerne sjekket ut to kaffebarer, Java på St. Hanshaugen og en som jeg ikke husker navnet på, men som ligger rett borti høgget her, som begge påstås (fra ulike hold) å ha byens beste espresso.

Jeg har dessverre ikke tid til dette, da jeg må jobbe ganske hardt med en innlevering som skal inn på mandag. Som doktorgradstipendiat må jeg ta fire fag som skal være en del av graden, og i vår tar jeg et som heter sub-symbolske AI-metoder. Et ganske kult fag med en dyktig foreleser, men det krever også en del arbeid. Innleveringen jeg driver med nå, for eksempel, går ut på å lage en genetisk algoritme for å løse Knight's tour-problemet.

Så langt har jeg greid å skrive et program som kjører, men det er noe som er feil et eller annet sted. Det begynner med en haug med tilfeldige løsninger, som seg hør og bør, og noen av dem er slett ikke verst. Derfra går det imidlertid bare nedover, og det er jo ikke det som er hensikten. Så det gjenstår en smule tweaking, i tillegg til at jeg skal skrive en rapport om verket. Huff og uff, sier jeg bare.

-Tor Nordam

Å legge parkett er meget enkelt og lettvint. Det er bare å klikke, som de som aldri har lagt parkett selv liker å si.

Nå har jeg lagt parkett i hele stuen/kjøkkenet mitt, og nå vet jeg bedre. Det ble veldig fint til slutt, bortsett fra noen sprekker her og der som irriterer meg litt, og når jeg får på igjen listverket blir det sikkert helt knall. Men det var litt mer arbeid enn jeg hadde tenkt meg. For eksempel, hvis du har kjøkkeninnredning må du rive av soklene, legge parketten innunder, sage til soklene, og sette dem på igjen, hvis du tok dem av uten å ødelegge dem. Gulvlistene må naturligvis av, og så må man på med nye, eventuelt de gamle hvis ikke de var limt og spikret så grundig at du ødela dem da du tok dem av.

I tillegg må du passe på at det blir rett og fint, hvis ikke får du irriterende sprekker. Og du bør ikke tenke «Den sprekken kan jeg hamre litt mer på i morgen», for i morgen har det ferdigpåførte limet stivnet, og da kan du bare glemme det. Hvis du har vegger, og det har man jo, er det dessuten meget sannsynlig at du blir nødt til å sage noen planker på langs. Og det er noe svineri, spesielt når man har en håndsag og bruker sofaen som sagbukk, men det er sikkert bra for karakteren.

Alt dette blekner imidlertid i forhold til det du må igjennom hvis ...

En superkort post fra meg i dag.

I helga ble det avholdt Global Game Jam, en internasjonal event hvor målet er å lage et spill på 48 timer. Under slike forhold kan det komme ut mye bra. Og mye sykt.

I Norge ble jammet avholdt på Hamar, og jeg deltok sammen med tre andre på et prosjekt som vi kalte Cellout. I tillegg hadde vi ytterligere to bidragsytere som deltok på "deltid", blant dem var Dag som lagde musikken.

Så test ut spillet vårt! Det ligger her, hvor det også finnes et screenshot og litt mer info. Mac-versjonen finnes her! Sistnevnte mangler startskjerm med instruksjoner og "death"- og "win"-sekvenser. Styringen er uansett ganske enkel, man trenger bare bruke musa og venstre musknapp. Jo lengre man holder inn knappen, jo lengre "skyter" man.

Vi vant forøvrig Hamars "Most Innovative Game"-pris for Cellout. Morsomt-morsomt. Feel free til å teste det ut, og gi gjerne tilbakemelding her!

- Eivind