Da jeg var i Edinburgh nylig var jeg i en butikk der de spurte om jeg ville betale i norske kroner. Det er slikt de gjør i enkelte av de mer turistorienterte butikkene, og jeg innbiller meg at det er noe man har begynt med i det siste. I alle fall, jeg skulle betale £ 18.99, og damen i kassen spurte om jeg ville i norske kroner.

Damen: Would you like to pay in Norwegian kroners, sir?

Jeg: What?

Damen: I can offer you this for 194 Norwegian kroners, which is actually a very good deal.

Jeg: ...

Damen: You will save about 8% if you pay in kroners.

Jeg hadde tilfeldigvis sjekket kursen dagen før, og da var den omtrent 9,70. Jeg vet naturligvis at kursen varierer, og jeg vet at den kursen banken min gir meg ikke nødvendigvis er den samme som den jeg finner på netfonds.no, der jeg pleier å sjekke slikt. Jeg regnet det likevel som lite sannsynlig at kursen skulle være over 10, for ikke å snakke om den hårreisende usannsynlige påstanden om at jeg ville spare 8% på tilbudet hennes. Jeg insisterte i alle fall på å betale i pund, og ganske riktig: Da jeg kom hjem og sjekket nettbanken viste det seg at jeg hadde betalt 188 kroner.

I ettertid angrer jeg på at jeg ikke var mer kritisk. For eksempel burde jeg spurt "8% compared to what?", eller enda bedre, hvis jeg hadde snakket bra nok engelsk til å bli forvekslet med en engelskmann av andre enn New Zealendere, "8% compared to hwhat?". Men jeg skal i det minste sende dem en spydig epost.

Dagens moral er altså at man bør være forsiktig med å godta tilbud om å betale i egen valuta når man er i utlandet.

-Tor Nordam

I går gjorde jeg en oppdagelse. Jeg tok toget fra Gardermoen til Trondheim, for å prøve å opprettholde god, grønn samvittighet til tross for at jeg har flydd ikke mindre enn 5 ganger i år, og når man sitter på norske tog uten internett blir det gjerne til at man sitter og tenker og kanskje smuglytter litt til samtalene rundtomkring.

Motivasjonen min for å ta tog, utenom at det er mer miljøvennlig enn å fly, og der må jeg bare digrere litt:

Man sier at tog er miljøvennlig. Eller i alle fall er jeg vant til å tenke det. Men det er det jo ikke, det er bare mer miljøvennlig enn de fleste alternativer, muligens unntatt seilbåt, som vi alle burde begynne å bruke mer. Men jo. Tog er jo ikke miljøvennlig. Det bruker jo energi, som vi kunne latt være å bruke om vi hadde holdt oss hjemme. Så det.

Poenget mitt var at på toget kan man jobbe. Som jeg har sagt før, hvis man hoster opp 90 kroner (før 75) for komfort-plass får man en stikkontakt og gratis kaffe. Og når man er sperret inne i en liten boks med en stikkontakt og gratis kaffe burde forholdene være idéelle for å jobbe. Og det gjorde jeg forsåvidt, og jeg fikk gjort en hel del, både programmert litt og laget et løsningsforslag, men man blir jo lei av det også. Og dessuten hender det at folk rundt en snakker så høyt og sier så merkelige ting at man ...

(and yes, I am well aware that playing on "Who watches the Watchmen" is much too overused these days, but what to do...)

Yesterday, Tor and I went with some friends to see the long awaited adaptation of Alan Moore and Dave Gibbons' Watchmen. And there is much to say. Let me cover the general before I head into what could be perceived as spoiler territory (as I will have to discuss the ending, obviously) -- it being understood, of course, that you should not even think about seeing this film without reading the book first (here is exhibit A on the need to read the book first. You don't want to end up like Roger Ebert).

The film was pretty. It looked just right. I was expecting this of course. When the film is based on a graphic novel, the visual is already shared. You do not end up with horrible decisions like casting Viggo Mortensen as Aragorn simply because you know what a person is supposed to look like. Dr Manhattan was just the right shade of blue; the Comedian was perfectly gruffy (I don't think that is a word, but if it was one, it would adequately describe the Comedian); Dan Dreiberg looked so right it was almost spooky; and Rorschach ... oh my, I believe "perfect" is the word. The only one who did not look the part, oddly, was Matthew Goode as Ozymandias/Veidt. He was much too skinny, looking entirely out of place a ...

De siste dagene har jeg gjort noe jeg egentlig burde gjort for 15 år siden. Jeg har begynt å spille Chrono Trigger.

For de som ikke kjenner navnet kan jeg fortelle at det dreier seg om et av de klassiske rollespillene til SNES, fullt på høyde med Secret of Mana og Final Fantasy, hva legendariskhet angår. Vi snakker om et spill det sikkert tar et sted mellom 30 og 50 timer å spille gjennom, og selv da er det slett ikke sikkert at man har fått med seg alt.

Jeg føler ofte at jeg faller litt utenfor når Eivind snakker om klassiske, gamle pc-spill med simpel grafikk og god historie. Det skyldes antagelig at jeg ikke hadde pc da disse spillene kom ut, og at jeg på den tiden dessuten var travelt opptatt med å spille SNES. Det jeg imidlertid er helt med på er at slike spill er utrolig god underholdning, den eneste forskjellen er at jeg tenker på Secret of Mana og Zelda, i stedet for Monkey Island og hva de nå heter alle sammen.

Jeg merker at jeg ikke har helt skrive-grooven i dag, og at jeg egentlig har lyst til å gå tilbake til spillet, så jeg tror kanskje jeg bare avslutter med å hevde at spill er kultur, helt på høyde med bøker og film. Og akkurat som med bøker og film finnes det gode og dårlige utgaver, med større eller mindre kulturell verdi. Og Chrono Trigger er et godt eksempel på et spill som gir deg +12 kultur hvis du runder det. Så det vil jeg anbefale alle å gjøre.

-Tor Nordam

Universitetet i Edinburgh later til å ha omtrent samme campus-løsning som NTNU, at det finnes to store campuser (campi?), en for humaniora og er for realfag, pluss noen mindre spredt rundtomkring. Jeg har lenge tenkt at jeg burde dra og kikke nærmere på stedet der de driver med fysikk, bare for å se meg litt rundt og slikt, og i dag skal jeg nettopp det.

Anledningen er at jeg skal treffe en ansatt ved institutt for fysikk, som driver med ting som er relatert til det jeg skal skrive doktorgrad om, for å diskutere muligheten til å reise til Edinburgh på utveksling kommende høst. Veilederen min i Trondheim skal nemlig selv på et forskningsopphold til USA til høsten, så da spiller det ingen rolle for ham hvor jeg oppholder meg, og derfor tenkte jeg å stikke til Edinburgh, selv om det kanskje er tradisjonelt å vente litt lengre før man tar utveksling.

...

Fordi jeg er en litt lat somlepave har jeg nå vært og snakket med denne mannen på universitetet, allerede før jeg har postet artikkelen der jeg sier at jeg har tenkt å treffe ham. Han viste seg å være veldig hyggelig, og han sa det samme som veilederen min har sagt, nemlig at universiteter typisk er glade for å få doktorgradstudenter på besøk så lenge de slipper å betale for dem. Det blir jo som gratis arbeidskraft å betrakte.

Han virket i alle fall veldig positiv, og lovte å sjekke opp formelle ting og praktiske detaljer. Siden veilederen ...

Den siste uken eller deromkring, har jeg vært irriterende opptatt. Det er bare min egen feil, naturligvis, men det er likevel irriterende å være opptatt. Det som imidlertid er veldig fint er at Camilla har vært usedvanlig aktiv på artikkel-fronten, og det gjør at jeg ikke har fullt så dårlig samvittighet for manglende blogging som jeg kanskje burde hatt.

Som jeg nevnte tidligere vurderte jeg å la studentene mine gjøre et prosjekt i faget jeg underviser, der de kunne gjøre en numerisk bergening av et eller annet fysikk-problem. Jeg bestemte meg, med kun et minimum av gjennomtanke, for å gjennomføre dette, og jeg innså først senere at slikt fører med seg en hel del ekstra arbeid. Heldigvis fikk jeg tak i en student som skriver masteroppgave om bruk av numerikk i realfagsopplæringen, og jeg fikk skyflet litt ansvar over på ham.

Status på dette prosjektet nå er at vi har veiledet studentene i totalt fire timer, og de som har kommet lengst har allerede greid å plotte en kastebane med luftmotstand, og gir inntrykk av at de synes det er gøy å programmere. Og det er jo bra. Videre starter laben opp ganske snart, så jeg har satt opp utstyret som trengs på laben, og lært opp to studasser, og i det hele tatt.

På toppen av dette har jeg jobbet en del med en innlevering i det vannvittig arbeidskrevende programmeringsfaget jeg tar. Denne gangen skal vi løse Travelling Salesman-problemet med en genetisk algoritme, og det er sant å si ...

Jeg kom over denne artikkelen på BBC news i dag morges, og den overrasket meg i grunnen litt.

Det den forteller er at forskere ved Reading University har funnet de eldste ordene i det engelske språket. Enkelte vil kanskje se dette som et skrekkeksempel på hva som skjer når du gir en humanist en supercomputer, men det var ikke det jeg reagerte på. Det de fant var nemlig at de eldste ordene var "I", "we", "two" og "three". Greit nok, tenkte jeg. Vi har jo rimelig lett gjenkjennelig de tre siste i alle fall, også i norsk, og jeg kan ikke nok sanskrit til å si noe om beslektede ord annenstedshen.

Og det hele høres jo kjempespennende ut. Artikkelen nevner for eksempel hvilke ord man ville kunne bruke for å snakke med Vilhelm Erobreren (jeg trodde han snakket normannerfransk, jeg):

There's lots of words he wouldn't have understood - like 'big', 'bird', 'heavy', and 'here'. The words he would've used would've derived from a different common ancestral word to the English words that we're using today.

Det som imidlertid overrasket meg var dette:

What the researchers found was that the frequency with which a word is used relates to how slowly it changes through time, so that the most common words tend to be the oldest ones.

Derav tittelen på artikkelen. Jeg har alltid vært litt fascinert over hvor mange måter man kan si "jeg" på på norsk, og i hodet mitt har det alltid gitt mening at dette ordet varierer i så stor grad nettopp fordi det er et vi bruker så ofte. Denne artikkelen slår altså bena under mine populær-lingvistiske antagelser. Det jeg lurer på nå er hvorfor vi har så stor variasjon på dette ordet på norsk. Dét sier ikke BBC noe om.

Jeg har lenge irritert meg over listen Tor har hatt i profilen sin. Den er laget av britiske bibliotekarer og er absurd på flere nivåer. For det første er det latterlig å bare ha 30 titler på listen, men samtidig har de klart å blande inn tull av diverse slag. Selv om den også inneholder mange bra bøker tør jeg påstå at jeg skal klare å lage en bedre en (og jeg lover å ikke bare kjøre på med klassikere -- alle disse bøkene er velskrevne og kan leses av hvemsomhelst). Her følger derfor (på engelsk fordi ... jeg har ikke en grunn, egentlig, utenom at jeg ikke vet hva de alle heter på norsk, og det er greit å kunne henvise også engelsktalende venner til en liste -- men jeg har lagt til originaltitlene der det er relevant)

Camillas liste over bøker man bør lese (før man dør -- og husk at du kan bli overkjørt av en buss i morgen).

The Hitchhiker's Guide to the Galaxy -- a trilogy in five parts -- Douglas Adams
Inferno -- Dante Alighieri
The Bridge on the Drina -- Ivo Andrić (Na Drini ćuprija)
Lysistrata -- Aristophanes (Λυσιστράτα)
Foundation trilogy -- Isaac Asimov
Mimesis -- Erich Auerbach
Persuasion -- Jane Austen
Northanger Abbey -- Jane Austen
Mythologies -- Roland Barthes
Prose Poems -- Charles Baudelaire (Petits poèmes en prose)
Endgame -- Samuel Beckett
Berlin Childhood around 1900 -- Walter Benjamin (Berliner Kindheit um 1900)
The History of Bestiality -- Jens Bjørneboe (Bestialitetens historie)
Police and Anarchy -- Jens Bjørneboe (Politi og anarki)
The Decameron -- Giovanni Bocaccio (Il Decamerone)
Collected Fictions ...

Nå har jeg aldri vært en stor tilhenger av Otto Jespersen. Han kan være riktig morsom, men så ødelegger han ofte det hele ved plutselig å være unødvendig vulgær. Det er imidlertid ingen tvil om at han har et visst satirisk talent, og når han er politisk glimrer det i gull.

Jeg registrerte for noen måneder siden at noen følte seg opprørt fordi han hadde snakket om loppene og lusene som forgikk i gasskamrene. I den forbindelse sjekket jeg opp hva han hadde sagt, registrerte at folkene som protesterte måtte være idioter, og glemte så hele saken. I dag møtes jeg i nettavisene med nyheten om at Jespersen er felt i PFU. Hvorfor? Saken later til å dreie seg om nettopp den kommentaren.

Grunnlaget for dommen er at Jespersen angivelig skal ha sammenlignet jøder med skadedyr, og om jeg kan sitere et utdrag fra Aftenposten:

Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund viste i debatten til at han ofte forsvarer retten til å krenke, men ikke retten til å krenke andres menneskeverd. Han sa også at Jespersen brukte det språket som gjorde jødeutryddelsen mulig.

Utvalgsmedlem Ingeborg Moræus Hanssen karakteriserte innslaget som brutalt og vondt mens John Olav Egeland ifølge Journalisten sa at Jespersen hadde trådt i naziuniform. Egeland var heller ikke i tvil om at TV 2 og Jespersen måtte dømmes for brudd på god presseskikk.

Vel, om ikke annet har vi i dag lært at Hanssen og Egeland ikke er blant de skarpeste knivene i skuffen.

Hva handlet dette ...

Tor stilte seg tvilende til de siste dagers ytringer med hensyn til Dylan Morans genialitet, noe som legger litt press på meg til å sette fingeren på hva det er som gjør ham genial og hvordan denne genialiteten arter seg. Jeg medgir at det ikke er det jeg hadde forventet å skulle gjøre. Planen min var å slenge sammen noen linker og si "se! briljant ire!", men det er altså ikke lenger nok.

Jeg oppdaget Dylan Moran i Black Books, hvor han spiller sammen med Bill Bailey og Tamsin Greig -- og i ett strålende øyeblikk også Simon Pegg. Jeg hadde vennet meg til å smile, ikke le, av komedier, men Black Books får meg til å le høyt. ... Dere gikk akkurat glipp av en av disse indre kampene det burde skrives sanger om. Jeg klarte nesten å overbevise meg selv om at jeg burde se Black Books om igjen for å kunne gi et godt nok bilde av den. Men jeg er ikke så dum som jeg tror, og jeg hadde ikke regnet med at jeg skulle huske at jeg så den for bare en uke siden og dermed egentlig har det meste friskt i minne. Her kan dere imidlertid finne en slags kompilasjon, selv om jeg tar meg selv i å tenke "men hvorfor har de utelatt den og den og den og den" før jeg innser at da måtte man lagt opp hele serien. Moralen: Gå ut og kjøp.

--Those books. How much?
--Hm?
--Those books. Leather bound ...