I dag lagde jeg en meget seriøs og voksen middag. Jeg lagde elgsteik.

Etter at jeg begynte som stipendiat har jeg fått et kontor, som jeg deler med en trivelig fyr fra Inderøya. I tillegg til å drive med fysikk driver denne fyren også med jakt, og han sitter derfor, etter eget utsagn, med et nesten tresifret antall kilo elgkjøtt i fryseren. Hvordan noen kan ha for mye elgkjøtt er litt uforståelig for meg, men han har i alle fall sagt seg villig til å selge, og jeg lot meg ikke be mer enn to-tre ganger.

Under en fortrolig samtale nå i påsken, med en av mine tidligere kollegaer fra lageret, fikk jeg vite hvordan man skal tilberede en elgsteik. Eller i alle fall hvordan han pleier å tilberede en elgsteik. Den har nemlig en tendens til å bli (eller fortsette å være?) seig, hvis man ikke tar spesielle forholdsregler. Disse spesielle tiltakene innebærer at man setter steiken i ovnen kvelden før, på 70 grader eller deromkring, og så lar den stå slik til frem til 20 minutter før servering. Da tar man den ut og lar den hvile, og heller samtidig av kraften og lager saus.

Denne gangen, som var første gangen jeg prøvde denne teknikken, satte jeg ovnen på 75 grader, og stekte kjøttet i 17 timer, i ildfast form med lokk. Det ble en anelse tørt, men veldig mørt og fint, så det er antagelig små justeringer som skal til. Observasjoner indikerte at mesteparten av kraften hadde ...

De som husker min serie med Paint-tegninger av gjenstander som en kjetting-bit, en rev, et ledd og en tvilsom liten sjappe, med påskriften «It'z da joint!», vil sikkert skjønne hva jeg snakker om. For dere andre kan jeg fortelle at jeg ønsker å leie ut leiligheten min.

Jeg kommer sikkert tilbake med flere detaljer senere, men for å gjøre en middels kort historie enda kortere har jeg bestemt meg for å dra på utveksling til Edinburgh til høsten, sånn omtrent fra august til desember. Videre har jeg jo nettopp kjøpt meg leilighet, og siden jeg egentlig ikke regner med å være ferdig utpakket og installert før sånn omtrent i løpet av sommeren er jeg lite innstilt på å pakke ned alt skrotet mitt allerede i august.

Jeg kunne derfor tenke meg å leie ut leiligheten min med møbler og stasj, og jeg vil derfor helst leie ut til noen jeg kjenner, og som jeg stoler på at ikke vil knuse møblene og brenne bøkene. Jeg innser at det er upraktisk å leie noe for såpass kort tid som juli/august til desember, og samtidig er det mye gunstigere for meg å leie ut billig enn å ikke leie ut, så jeg er derfor villig til å gjøre en deal, som Bo-Sture sa, da han prøvde å finne en lettlurt student til å skrive inn 700 sider uleselige forelesningsnotater på data.

Høres dette interessant ut? Ta kontakt.

-Tor Nordam

Årets påske har i grunnen vært helt utmerket, men jeg er likevel litt bitter. Det viser seg nemlig at praktisk talt alle har forlatt Molde allerede, og med unntak av Camilla og familie har min sosialisering denne uken vært begrenset til ca tre minutter med Jørgen og Trond, som aller nådigst tok seg tid til å stoppe og snakke med meg en liten stund på vei til Trondheim i en liten returbil i dag.

En annen ting det har vært dårlig med er skitur. Nå var jeg faktisk oppe og besiktiget løypene tidligere i dag, og det så forsåvidt ut til å være mulig å gå en skitur hvis man absolutt vil, til tross for både global oppvarming og sen påske, men jeg er for kresen. One must maintain standards, som man sier, med stiv overleppe. Hvis jeg skal gidde å gå på ski bør det i det minste være minusgrader, og aller helst nysnø og dessuten fint vær så man kan brenne bål og koke kaffe med noenlunde grad av komfort.

Jeg ønsker i alle fall ikke å bli assossiert med slike syke folk som går på ski i allslags vær til alle årstider, og som ikke engang ser ut til å nyte opplevelsen. Huffameg. Slik sett er jeg ikke egentlig så veldig bitter over mangelen på skiføre, men jeg hadde en veldig bra skipåske i fjor, med hele to skiturer (den ene med bål), så jeg hadde et lite håp om å holde aktiviteten oppe.

Helt bortkastet har ...

Som Tor nevnte i forkant av de siste dagers radiostillhet (jeg tar meg den frihet å bruke det uttrykket selv når det ikke har noe med radio å gjøre), har vi tilbragt noen dager tilbaketrukket fra sivilisasjonens forstyrrelser i dyp kontemplasjon og hardt arbeid. Det var i alle fall planen.

Som fattige og lånetyngede akademikere skulle man kanskje tro at vi ikke ville være de mest ivrige på å leie hytte i påska, men alt har sin naturlige forklaring. To whit: 1 stk flyskrekk og 1 stk university accommodation.

På grunn av flyskrekken hadde jeg ikke tenkt meg hjem i påsken, og vi ble enige om at Tor skulle komme hit istedet (dette var før jeg kom på at tante skulle lage baccalao og hvor fint det er med verandavin). Men på grunn av at jeg bor i university accommodation er det ikke helt lett for Tor å overnatte hos meg: Jeg trenger underskrifter fra alle jeg bor hos, og selv når det er anskaffet er det ingen garanti for at søknaden om besøkstillatelse godkjennes. Sist jeg leverte en fikk jeg beskjed om at det bare er meningen av man skal benytte seg av slikt et par ganger i året. Tor har besøkt meg fem ganger siden september. Vi anslo derfor at det kom til å være usikkert om han ville få overnatte enda en gang, og slik tok planen med hytte på landet form.

Det er noe veldig appellerende ved ideen ...

I det siste har jeg følt et visst press. Når man skriver sin artikkel nummer 1000, og spesielt når man gjør et poeng av at det er nummer 1000, bør det være en viss kvalitet på denne artikkelen. Gravitas. Og gjerne litt veritas også. Man skal ikke tulle og tøyse med slikt.

På den annen side er det litt fristende å tulle og tøyse litt likevel. Jeg har nemlig en liste med andre artikler jeg kunne tenke meg å skrive, men som jeg har utsatt i påvente av å få tid til å skrive en skikkelig jubileumsartikkel, så det hadde vært litt greit å bare få det unna litt sånn fort og lettvint.

Vi hadde forøvrig en quiz om temaet, postet av Matteus, og konsensus lot til å være at jeg burde feire med middag (og kake). Jeg ser naturligvis bort fra alle som mente hendelsen burde feires med et fyllekalas. Det var uansett sikkert Trond som stemte fire ganger. Men middag (og kake). Det er herved tatt til etteretning. Jeg funderte faktisk en stund på om jeg skulle arrangere en slags event, kanskje med live-blogging og andre ting Trond setter pris på, men jeg kom frem til at med den dårlige timingen frem mot påske og slikt ville det medføre nesten tre uker uten artikkel hvis jeg skulle vente til da med å skrive. Jeg ser naturligvis i ettertid at jeg burde planlagt dette bedre. Men frykt ikke. Det kan fortsatt bli liveblogging.

Men jo, tusen (1000) artikler, slett ...

Det er noe småsurrealistisk ved å lese Doris Lessings The Good Terrorist mens demonstrasjonene mot G20 i London tar av for fullt. Men av en eller annen grunn er det ikke det som har slått meg mest ved bildene av sinte demonstranter i dag.

Ta for eksempel dette. Det første som slo meg er at man tydeligvis har gått bort fra brostein. I mine dager, da jeg ennå var for ung til å være med på de virkelig store demonstrasjonene) og fortsatt var ung nok til å virkelig ha lyst, var det stein det gikk i når man skulle knuse bank-vinduer. Ikke dataskjermer. Jeg begynner å føle meg gammel. "A protester throws a computer terminal taken from the Royal Bank of Scotland offices at the smashed windows of its branch near the Bank of England," sier The Guardian. Og jeg synes plutselig litt synd på stakkars RBS som får dobbelt bank, og det etter all den pepperen de har fått i media de siste par månedene. Det slår meg også som meget påfallende at bildet later til å vise en enslig demonstrant (som riktignok kaster en data-skjerm (Dell gnir seg nok i hendene og tenker at her må RBS kjøpe en ny) mot et vindu) og en halvsirkel av pent oppstilte pressefolk. Det kommer ikke som en videre stor overraskelse at media heller ikke er så glade i RBS i disse dager (som sagt -- man har da lest avisene), men i mine dager var det flere demonstranter enn presse. Kanskje ...

Jeg har tidligere nevnt denne rimelig vanlige redselen. Mens jeg til tider forstår hvordan den kan oppstå har jeg ikke selv vært fryktelig hardt rammet til vanlig. I dag slo den meg imidlertid med full kraft idet jeg oppdaget at bibliotekarer lever et dobbeltliv: De er ikke bare hjelpsomme feer som bringer deg gratis bøker fra dype grotter under vennlige leserom; de er også potensielt byråkrater. Jeg vet. Det er en skremmende tanke.

Men la meg begynne på begynnelsen. Jeg jobber med en annotert bibliografi kompilert av Don Richard Cox. Vanligvis er den fantastisk pålitelig, og selv om den til tider har hull her og der har jeg sjelden funnet feil. Det er den ene siden av saken. Den andre er at jeg lenge sporadisk har forsøkt å oppdrive en artikkel av en Howard Duffield kalt "John Jasper -- Strangler". Jeg vet! Høres den ikke spennende ut? Denne potensielt fascinerende artikkelen har imidlertid klart å unnvike meg i over et år nå. Siden forsningsteknikken min har blitt bedre og mer systematisk med tiden stoler jeg ikke lenger helt på min opprinnelige konklusjon: At selv om den ofte er oppgitt som publisert i Bookman er det ikke britiske Bookman det er snakk om, men tvert imot den amerikanske, som jeg ikke har tilgang til her. I forbindelse med en ny gjennomlesning av Cox bestemte jeg meg derfor for å gjøre et nytt forsøk på å spore den opp. Dette 30. mars.

Cox sier følgende:

Duffield, Howard. "John Jasper -- Strangler." The Bookman (London ...

Helt siden Lena, tror jeg det var, fortalte om litteraturviteren som snakket om skoen i vannet som "selvfølgelig" var et fallos-symbol har jeg hatt et litt distansert forhold til litteraturvitere som på død og liv skal finne Freud overalt. Når det er sagt avviser jeg på ingen måte alle analyser som gjør bruk av fallos-symboler. Og som jeg bemerket her, kan det av og til være riktig underholdende.

Men jeg må tilstå at jeg blir litt oppgitt når jeg leser om bøker som Arthur Washburn Browns Sexual Analysis of Dickens' Props (tittelen alene burde kanskje være en advarsel). Cox (i en fantastisk annotert bibliografi om Droodiana) beskriver den slik:

An entertaining psychoanalytic review of Dickens's novels. Brown finds sexuality everywhere -- in cribbage games, wooden legs, burning fires, umbrellas, and food. His most interesting comments on Drood revolve around Dickens's use of the Beanstalk motif. The beanstalk, which represents a giant erection, is significantly associated with Tartar and, indirectly, Neville. Rosa Bud, `a flower representing a genital,' is drawn to Tartar's garden and the top of his beanstalk, a world where she may live happily ever after.

Helt til slutt legger Cox til at "although seeming outrageous in its intent, the book is not as far fetched as it at first might appear". Og det er det skumle med denne typen analyse. Når noen først kommer igang gir det alt for ofte mening. Jeg stiller meg likevel tvilende denne gangen.



(Don Richard Cox. Charles Dickens's The Mystery of Edwin Drood. An Annotated Bibliography. New York: AMS Press, 1998)

Senere i dag markeres Earth Hour, som innebærer at man skal slå av lyset fra klokken 20.30 til 21.30, for å makere at man bryr seg om energiforbruk og klimaendring. Det at man slår av lyset i én time er naturligvis ikke nok til å utgjøre noen forskjell, men det er ikke det som er poenget. Jeg siterer:

- Å slukke lyset er så enkelt at alle kan bidra. Verdens ledere får tidenes sterkeste signal om å ta klimautfordringen på alvor, - og hele verden får en påminnelse om at lavere energiforbruk er bra for klimaet. 2009 blir et skjebneår for klimaet. Vi må få på plass en ambisiøs og effektiv avtale under det store klimatoppmøtet i København om ett år, sier Rasmus Hansson i WWF-Norge.

Vel. Jeg er ikke overbevist om at dette faktisk er verdens sterkeste signal. Selv om det unektelig ser bra ut på video når hele byer mørkelegges, ville det for eksempel vært et vesentlig sterkere signal om hele verden stemte på sin lokale variant av Green Party. En annen ting som slår meg, når jeg ser den offisielle reklamefilmen, er at det mest påfallende er ikke at folk slår av lyset, men alt det tullete og unødvendige lyset som står på til vanlig. Hvis for eksempel kasinoer i Las Vegas hadde sagt seg villige til ikke å dekke byggene sine med lyspærer, det hadde det vært mening i.

Forøvrig, siden det åpenbart går bra å slukke lyset i en time, litt utpå kvelden, hvorfor gjør ...

Det viser seg at det ikke lønner seg å rydde. I alle fall i enkelte situasjoner. For å ta et konkret eksempel er det nå ti uker siden jeg flyttet inn i den nye leiligheten min, og først i går ble jeg ferdig med å legge parkett på soverommet. Og det ville jo ikke vært så sensasjonelt i seg selv hvis jeg hadde begynt for kort tid siden, men jeg begynte jo med dette parkettprosjektet allerede uken etter at jeg flyttet inn.

Tabben jeg gjorde var at jeg ryddet når jeg var ferdig med stuen/kjøkkenet. Ikke sånn helt, naturligvis, men jeg ryddet så mye at det ikke lenger så ut som en byggeplass. Og det skulle jeg aldri gjort. Det er nemlig få ting som er så motiverende som at stuen din ser ut som en byggeplass, og at du må klatre over ting for å komme bort til kjøleskapet.

Derfor, når jeg bestemte at jeg skulle gå i gang med soverommet måtte jeg først flytte ut en del kasser derfra. Og hva gjorde jeg med disse kassene? Stablet jeg dem pent til side, eller lagret dem i boden? Nei, jeg satte dem oppi og foran sofaen. Dette for å sikre at jeg bokstavelig talt ikke skulle kunne slappe av før jeg ble ferdig.

Men nå er jeg altså ferdig, i alle fall med parketten. Nå mangler det bare å hive opp en liten lettvegg, og så begynner det å ordne seg. Da er det nesten bare å få på igjen listene, samt pakke ut de siste kassene og denslags, og så er jo alt i orden. Slett ikke verst, om jeg skal si det selv.

-Tor Nordam