Most recent comments
Jogging og blogging
Are, 8 måneder, 1 uke
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 8 måneder, 1 uke
Reading in dark times
Are, 10 måneder, 1 uke
Moldejazz 2016
Camilla, 1 år, 1 måned
Dørskilt
Karoline, 1 år, 2 måneder
Halifax
Tor, 1 år, 3 måneder
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 1 år, 3 måneder
Numerikk, takk
Tor, 1 år, 3 måneder
Topp tur
Camilla, 1 år, 5 måneder
Tolkien reading day
Tor, 1 år, 5 måneder
50 book challenge
Camilla, 8 måneder, 3 uker
Controls
Register

Bibliografi

Bibliografi, i alle fall på engelsk, betyr ikke akkurat det man tror. Det har i stor grad blitt et synonym for en litteraturliste, mens det i virkeligheten er snakk om en beskrivelse av bøker (og ikke begrenset til forlag og publiseringsinformasjon). Det er visst en hel vitenskap. Jeg mistenker at jeg beveger meg inn på Anders' enemerker her, men jeg hadde en inspirerende forelesning i dag og det må dere leve med.



Vi hadde forelesningen inne i det aller helligste: Universitetets Special Collection.

La meg begynne med begynnelsen. Edinburgh University Library er faktisk eldre enn universitetet. Universietet ble i sin til opprettet nettopp for å ta vare på den voksende samlingen av bøker. I og med at University of Edinburgh ble grunnlagt allerede i 1582, skjønner dere da at universitetetsbiblioteket må ha samlinger som er enda eldre.

Det ble grunnlagt i 1580, da en mann ved navn Clement Litill døde og testamenterte sin 276 bøker "to the Toun and Kirk of Edinburgh". Jeg antar det betyr "byen og kirken i Edinburgh", men det er aldri godt å vite når man har med skotter å gjøre...

Fra den dagen av gikk den fremste erhvervelsesmetoden ut på å plyndre uteksaminerte studenter (vel, 'donasjoner', som de skriver på hjemmesiden), mens de som ikke fikk noen grad måtte betale en sum til anskaffelse av bøker. Det sved altså ganske mye å ikke stå på eksamen den gangen. Det var dessuten flere alumni som valgte å etterlate bøkene de hadde samlet gjennom et langt liv til universitetet, noe dere hvis dere er interesserte kan lese mer om på hjemmesidene deres.

Bokanskaffelsen tok imidlertid helt av mellom 1710 og 1837, da universitetsbiblioteket var et av fire (?) såkalte copyright libraries (hva heter det på norsk?) på De britiske øyer. Det betyr at dersom man publiserte en bok, var man forpliktet ved lov til å sende en kopi til hver av diss bibliotekene. I 1837 (dessverre), kom universitetet frem til at de ikke hadde penger til å bygge bygninger nok til å huse alle bøkene som strømmet på, og de sa derfor fra seg den retten. Jeg mistenker at det er en del både bibliotekarer og litteraturforskere ved universitetsbiblioteket som plages jevnlig av tanken på dette.

Etter den tid var det visst enkelte gyldne perioder da vennlige gamle menn donerte store summer til innkjøp av sjeldne bøker, men det later til å ha gått nedover med det. Kanskje det skorter på vennlige, rike gamle menn.

Tilbake til dagens store opplevelse. Jeg har sett en førsteutgave av Robinson Crusoe. Eller snarere, av andre og tredje bind av Robinson Crusoe. Som slett ikke heter Robinson Crusoe. Ingen av dem, mener jeg. Den første heter, så vidt jeg forstår The Life and Strange Surprizing Adventures of Robinson Crusoe of York, Mariner; Who lived Eight and Twenty Years, all alone in an un-inhabited Island on the coast of America, near the Mouth of the Great River of Oronoque; Having been cast on Shore by Shipwreck, wherein all the Men perished but himself. With An Account how he was at last as strangely deliver'd by Pirates. Written by Himself.

Photo by Bob Kalmbach


Den andre heter The Farther Adventures of Robinson Crusoe; Being the Second and Last Part of his Life, And of the Strange Surprising Accounts of his Travels Round three Parts of the Globe. To which is added a Map of the World, in which is Delineated the Voyages of Robinson Crusoe. Written by Himself.

Jeg synes det er morsomt at den hevder å være "the second and last part". I og med at det er en til... Og jeg vet ikke om dere la merke til at det på begge står "Written by Himself". Det står på den siste også. Jeg husker ikke resten av teksten på den, og jeg finner ingen spor av den på nettet. Den skulle visstnok trekke moralen fra de to foregående bøkene og følge ham idet han forlater det jordlige livet.

Men ja. Det er ingen forfatter på forsiden, og både Defoe (som skrev bøkene) og forleggeren gjorde sitt ytterste for å holde det hemmelig at noen andre hadde skrevet dem. Ifølge Dr. Budd (hvis forelesning jeg var så heldig å få med meg), anså man det å putte et forfatternavn på en bok som ... tvilsomt. Det ble visst tatt for et tegn på at boken ikke inneholdt ordentlige sannheter, og dermed ikke var verd noe. Han fortalte at romanen lenge ble betraktet som noe halvpornografisk.

Dette var delvis fordi store deler av den voksende lesegruppen var kvinner, men også fordi den var laget for å skulle leses på egenhånd, alene. Gudene vet at menn måtte bli bekymret når kvinner satt alene og leste. Det kunne da umulig være sunt.

Man gikk derfor til ytterligheter for å ikke få romanstempelet på bøkene sine. Richardson, mannen bak klissete moralist-bøker som Clarissa og Pamela påsto hardnakket at han slett ikke hadde skrevet dem. Han var bare Redaktøren, og kalte dem aldri romaner men historier. Og slik også med denne boken om Robinson Crusoe. Ved å fremstille det som en reise-beretning gjorde man den stueren.

Det var angivelig lenge ingen som ville ta i boken, mens mannen som endelig gikk med på å publisere den ble søkkrik. Defoe fikk bare engangssummer. Sikkert noe mer for andre og tredje bok enn for den første.

Foreleggeren var en viss W. Taylor. Nederst på tittelbladet er det et bilde av et skip, og under står det LONDON: Printed for W. Taylor at the Ship in Pater-Noster-Row.

Jeg regner med at dere ser sammenhengen mellom bildet nederst på siden og The Ship. Saken er visstnok den at man på den tiden ikke opererte med husnummer, sa store deler av befolkningen var analfabeter og gateadresser og husnummer ville si den veldig lite. Istedet hadde man slike bilder over døren, og de eldste forleggerene fikk etter hvert navn etter disse bildene.

Hva så med de laaaaange titlene? I senere tider har jo tittelen på denne boken blitt forkortet til ganske enkelt Robinson Crusoe. Bakgrunnen var visstnok at dette tittelbladet også fungerte som reklame for boken. Det var derfor nødvendig å gi en slags indikasjon på hva som skulle skje i den, slik at man skulle få lyst til å kjøpe den. Det er kanskje en av grunnene til at det påpekes at dette er "the second and last part". Heller ikke på 1700-tallet ville man nemlig kjøpe bok etter bok i det uendelige. *host*

Vi fikk også se på en førsteutgave av Adam Smiths Wealth of Nations, der studenter gjennom flere tiår hadde skrevet både det ene og det andre i margen. Eller over teksten der de fant det for godt. Det var en til tider heftig debatt som av og til gled rett ned i skitt-kasting. Utrolig underholdende. Uten at man av den grunn skal skrive i bibliotekbøker, selvsagt. Ikke sant, Anders?


Men det var ikke det eneste vi gjorde i dag. Vi lærte om tidlig trykkekunst, håndpressen, og hvordan man brettet og merket ark for at de skulle komme riktig vei og i riktig rekkefølge inn i bøker.

Det fantes visstnok fire størrelser av bøker, først og fremst. Det var folio-utgaven, som var den største. Når man laget en slik utgave tok man et KJEMPESTORT ark og brettet det bare en gang. Det markeres med 2° i bibliografier. Eller ikke helt. Det skal være en null istedet for det grade-tegnet, men calcuttagutta later ikke til å støtte supp-tags, som Tor kaller det. Skammelig. Folio-utgaver er på størrelse med store atlas, og er derfor heller uhåndterlige. Men veldig store og fine.

4° står for quarto, som er hakket mindre. Det betyr at arket er brettet en gang til. Hakket mindre betyr selvsagt ikke at den er liten av seg. Det er snakk om en kaffebordsbok-størrelse. En fin og litt dyr utgave som du har i biblioteket ditt for å imponere vennene dine. I og med at arket denne gangen er brettet mer, gir det mulighet for å 'åpne' boken med kniv. Det er visst helt feil når nyere bøker prøver å etterligne bøker av denne typen ved å gi arkene frynsete kanter. Man ville nemlig, hvis man hadde selvrespekt, ha passet på å bruke en spesiell kniv som skiller seg fra en vanlig kniv og ligner mer på en brevåpner, etter hva jeg forstår, og gir pene kanter.

8° står for en octavo, og som dere sikkert har skjønt nå, er den brettet enda en gang og er dermed tilsvarende mindre. De fleste vanlige bøkene vi kjøper i dag er mer eller mindre på denne størrelsen.

Men sist og minst (hehe. jeg ler meg ihjel): Duodecimo, skrevet 12°. Den er laget for å kunne taes med overalt. En ekte pocke-bok med andre ord.

Man kunne kjøpe bøkene ukuttet, i hele ark, og deretter gå for å få dem innbundet. Dermed kunne man få for eksempel de diktene man likte best fra en gitt forfatter eller lignende satt sammen til den boken man hadde lyst på. Det er derfor en del unike bind der ute.

Det var mer jeg hadde lyst til å skrive, men jeg får sånn kjeft når jeg skriver lange artikler at jeg tror jeg gir meg nå. La meg bare avslutte med en liten anekdote foreleseren min kom med.

Han hadde blitt satt til å forske på en elendig, obskur irsk kvinnelig poet fra 1700-tallet da han gikk på universitetet. Etter å ha konstatert at diktene var fryktelige (han leste et av dem høyt), begynte han å fortelle om alt han hadde funnet ut med utgangspunkt i den utgaven. Den var nemlig "published by subscription", som angivelig var en måte å få publisert bøker som ingen ville ta sjansen på å gi ut på (dårlig setning, jeg vet).

Man ville dra til et sted hvor en masse rike folk holdt til (for eksempel Bath) og gå rundt og be om donasjoner til skrivingen mot at man for eksempel skrev et dikt om den personen til samlingen. Eller man kunne love at for en viss sum skulle de få navnet sitt i boken. Og denne damen hadde gjort forarbeidet sitt. Det var side opp og side ned med "subscribers".

Interessant nok var det jevnlig folk som hatet hverandre som dukket opp ved siden av hverandre, og Jonathan Swift var visst på listen. En grunn til at listen var så lang, er at denne damen var noget sleip. Hun hadde det med å si at "den og den abonnerer. Skal ikke du også ha navnet ditt i boka" osv. Og man kunne jo ikke være dårligere enn naboen.

På et eller annet tidspunkt hadde hun imidlertid blitt bedt av Swift (eller var det Defoe) om å smugle en bok med til England (fra Irland, hvor de oppholdt seg), dette mot at han skulle gjøre henne en gjentjeneste. Vel, damen var jo ikke av de skarpeste, så på overfarten (i et forsøk på å få flere til å støtte publikasjonen av boken hennes) trakk hun frem boken til Swift som bevis på at hun kjente en respektert forfatter godt. Det viste seg imidlertid at det var ulovlig å innføre den boken til England, og hun ble sendt rett i fengsel. Der satt hun i to år, før hun endelig brukte pengene som skulle gå til publikasjonen til å kjøpe seg ut.

Det gikk ti år før hun fikk publisert diktene sine, og innen den tid var alle som hadde støttet henne så flaue over å være knyttet til henne at de nektet å gi henne mere penger. Og det var visst en av grunnene til at navnet hennes ikke fantes i boken. Ikke engang forleggeren ville ha navnet sitt på den. Han ville egentlig ikke ha noe med henne å gjøre, men siden arbeidet var så godt i gang lot han det bli ferdig. Det var en veldig dyr quarto-utgave med vide marger og stor skrift.

Foreleseren min sa at den eneste måten han hadde klart å finne frem til forleggeren på var bildene som ble brukt for å fylle sider med lite skrift. De var visst unike for de enkelte forleggerne. Og hvem var forleggeren? Den selvsamme Richardson. Mannen bak Pamela og andre styggedommer.

Boken solgte selvsagt svært lite, og finnes visstnok derfor i nesten alle engelske biblioteker i veldig rene og pene utgaver. De har ikke vært lest så mye i. Triste greier.


Comments

Tor,  07.02.07 23:14

Jeg synes det later til å funke helt fint medsuperscript. Slik: <sup>.

Tor,  07.02.07 23:16

Tittelbladet på Robinson Crusoe fikk vi forresten gjennomgått i Retorikk, da jeg tok det. Da husker jeg det var en i klassen som ble veldig overrasket over at boken var selvbiografisk, da hun alltid hadde trodd et var en oppdiktet historie.

Camilla,  07.02.07 23:39

Å himmel.
EN p. Det forklarer alt. Du sa supp!

Kjellove,  08.02.07 01:21

Supper-script?

I Norge må man sende sju eksemplarer av alt som utgis til Nasjonalbiblioteket, så fordeler de dem etter forgodtbefinnende. (Slik var det i alle fall før.)

I det som regnes som den første skikkelige detektivroman, The Moonstone av Wilkie Collins, refereres stadig til Robinson Crusoe ettersom en av protagonistene gjennom et langt liv stadig vender tilbake dit for visdom og gullkorn. Litt som Are sikkert vil nyte av Zits inn i evigheten.

Skilt over dørene er jo også slik et utall engelske puber fikk sine navn – som The Cock & Bull, Three Kings, The Dwarf & Midget etc.

Irsk poesi: ingen kommentar nødvendig.

Camilla,  08.02.07 09:02

Det ante meg vagt at du kom til å ha noe å si om det, ja, Kjelling.

Are,  08.02.07 15:46

Artig historie :)

Ragnhild,  08.02.07 16:09

Flott artikkel, ikke bare fordi jeg ble glad av å finne den etter en tur på Fløyen, men fordi det var spennende å lese.

Anders K.,  09.02.07 14:17

Festlig, festlig. Ingenting er som én side lange boktitler. En annen ting de hadde for seg på den tiden, var å skrive handlingen i hvert kapittel som oppsummering like før kapittelet. Ettersom de fleste av de få som kunne lese på 1700-tallet ikke ville ha kunnet det to generasjoner før, var de vel ekstra skeptiske til å bruke tid på det, med mindre de visste hva de kunne forvente.

For øvrig må jeg påpeke, ettersom det er mitt gebet, at "bibliografi" betyr flere ting: Læren om bøkers anatomi og historikk (som din artikkel her), en litteraturliste til et fagskrift, en liste over relevante utgivelser basert på forfatter, forlegger, tema eller hva som helst (ofte utgitt som en egen bok igjen), samt læren om å sette opp en slik liste. Altså fire ting. For øvrig er det få begreper som betyr "egentlig" det ene eller det andre, det dreier seg i de fleste tilfeller om homonymi, som er langt mer utbredt enn man tenker over.

Og selv i dag må du lete lenge før du finner en utslitt poesibok i noe norsk bibliotek. Man har jo den fine, men tragikomiske innkjøpsordningen. Den går ut på at for å sikre et minimumssalg for de forfatterne som A. skriver fint og B. selger lite eller ingenting, kjøper staten inn en viss del av opplaget, som de sender rundt gratis til bibliotekene. Som igjen legger dem på bakrommet i et par år, og selger dem, like rene og pene, for ti kroner ved neste storrengjøring.

Camilla,  09.02.07 14:22

Men de andre betydningene av ordet ligger fortsatt i beskrivelsen av bøker, ikke i listingen av dem.

Anders K.,  09.02.07 15:16

Det kan man si, men beskrivelsen består kun av referansehenvisninger som utgivelsesår, -sted, forlag, sideomfang for det aktuelle temaet/kapittelet, etc. Sorteringen, eller listingen, er ikke så viktig, ettersom den bestemmes av bibliografen selv, eller henvisningenes rekkefølge i hovedteksten. Men en fagbibliografi hvor det påpekes at boka er gul med bilde av en fugl, vil bli unødvendig tykk etter hvert. (Spesielt hvis boka har kommet i flere opplag med forskjellig innbinding.) Jeg er hjertens enig i at deskriptiv bibliografi som disiplin (hvor man kan si så mye man vil om gule fugler) er betydelig mer spennende enn trykte bibliografier. Men de finnes de også, og de er kjedelige men nyttige.

Camilla,  09.02.07 15:21

Jeg vet. Jeg har lært å hate konseptet annotated bibliography. Men jeg ser nytten. Og det gjør det bare verre.

Kjellove,  09.02.07 16:28

Vi kjenner jo alle den tragiske historien om førsteboka til Ruset sr.

Tor,  09.02.07 16:46

Nei, det gjør vi ikke. Fortell, fortell.

Camilla,  09.02.07 17:32

Ja, fortell, fortell.

Torgar,  09.02.07 18:34

Eller la være, det er helt opp til deg.

Anders K.,  09.02.07 20:52

Engang måtte jeg lage en annotert bibliografi fra bunnen av. Det var ikke særlig spennende.

Camilla,  09.02.07 21:18

Det er det jeg driver med. Ikke særlig spennende, nei.