Jeg har to tilståelser å komme med, som antagelig vil forandre manges syn på meg, men det kan ikke holdes skjult lengre. Sannhetens time har kommet, så det er bare å stålsette seg.

Skitten sannhet nummer 1:
Jeg leste aldri bøkene om Narnia som barn

Det stemmer. Jeg så naturligvis serien på TV mange ganger, men bøkene leste jeg aldri. Jeg prøvde en gang, men jeg gav det opp rimelig kjapt da jeg ikke kjente igjen det jeg leste fra TV-serien. Antagelig fordi bibliotekaren hadde gitt meg The Magicians Nephew, som er den første boka etter den interne kronologien, men som jeg ikke kan huske å ha sett på TV.

Så gikk det altså mange år, og jeg tenkte fra tid til annen at det hadde vært gøy å se Narnia igjen, eller kanskje lese bøkene, og så dukket denne filmen opp på kino i jula i fjor. Jeg er jo tilhenger av å lese boka før man ser filmen, så jeg gjorde det. Så glemte jeg litt av hele greia, helt til nå nylig, for to eller tre dager siden, da vi snakket om Narnia. Jeg kan ikke huske sammenhengen, men jeg festet meg i allefall ved tanken, og det bringer oss til neste innrømmelse:

Skitten sannhet nummer 2:
Jeg leser bøkene nå, og jeg liker dem.

Jepp. Jeg lastet faktisk ned alle bøkene som en pdf da jeg skulle lese boka før filmen i fjor, og den har jeg jo fortsatt, så jeg har begynt å lese igjen, og har kommet i gang med den femte boken etter utgivelsesrekkefølgen, The Magicians Nephew.

Dette er jo egentlig barnebøker, og dessuten barnebøker med dårlig skjult kristen undertone, men jeg liker dem allikevel. Slutten på The Voyage of Dawn Treader, der Aslan åpenbarer seg for Edmund, Lucy og Eustace som et lam, og sier at han finnes i vår verden også, men at han har et annet navn, og at de må finne ham om de skal kunne komme til hans rike i vår verden, men ellers synes jeg bøkene er kjempespennede. Kanskje litt i overkant lettleste, men det er jo greit med noen slike bøker også i ny og ne.

Alle er forresten invitert på filmkveld til meg i jula. Vi skal se Pride and Prejudice (BBC-versjonen), som er en utrolig fantastisk film. Den er så subtil og herlig at man kan se den kjempemange ganger uten å bli lei, og dessuten er den en fantastisk guide til hvordan man skal oppføre seg. Fantastisk, rett og slett. Er det noen som har sett den nye versjonen forresten? Er den bra? Er det noen som har den? I såfall kunne vi jo se den også, og (formodentlig) le av hvor platt den er.

-Tor Nordam