Most recent comments
Moldejazz 2018
Camilla, 11 months, 2 weeks
Romjulen 2018
Camilla, 1 year, 6 months
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 2 years, 6 months
Jogging og blogging
Are, 3 years, 6 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 3 years, 6 months
Reading in dark times
Are, 3 years, 8 months
Moldejazz 2016
Camilla, 3 years, 11 months
Dørskilt
Karoline, 4 years
Melody Gardot
Camilla, 12 months
Den årlige påske-kommentaren
Tor, 1 year, 3 months
50 book challenge
Camilla, 6 months, 2 weeks
Five years ago
Venstrekjøring
Tor
Controls
Register

Kunsten i Realfagbygget del I

Helvete, er det sikkert mange som tenker. Nå skal den jævla fysikeren prøve seg som kunstkritiker også, er han ikke fornøyd med å late som om han er filmkriter?

Men det skal jeg altså ikke. Jeg lover å være forsiktig med uttalelsene, og stort sett holde meg til faktaopplysninger og bilder av de ulike kunstverkene. Men først en itnroduksjon:

Da realfagsbygget skulle bygges ble det utlyst en kunstnerkonkurranse. Det skulle velges ut kunstnere som skulle lage installasjoner som skulle være en permanent del av bygget. I tillegg til de fire vinnerne fra konkurransen ble også Arne Nordheim og Carl Nesjar bedt om å lage en kombinert lys- og lyd-installasjon.

Hæ? En kombinert lys- og lyd-installasjon? tenker kanskje de av leserne som studerer på Gløshaugen.

Ja, sannheten er at de stygge neon-dingsene, som ser helt utrolig malplasserte ut, er en del av et kunstverk. Den andre delen er disse rare lydene man kan høre av og til, særlig på kveldstid. Hvilke lyder som spilles, og hvilke farger som lyser, er avhengig av om det er mye eller lite aktivitet i bygget, temperaturen og været, tid på døgnet, og bursdagene til viktige komponister.

Her er et bilde av en av kubene som utgjør lyskunsten. Legg merke til det utrolig stygge og dominerende opphenget.


Mer om lys- og lyd-installasjonen kan du lese her eller i denne boken.

På torsdag blir det en artikkel om to av de fire kunstnerne som vant utsmykkningskonkurransen.

-Tor Nordam

Comments

Are,  15.03.05 09:17

Er det dette som kalles "Industrial Art"?

Gløshaugen imponerte meg en hel del når jeg var innom og ble vist rundt av Tor. Jeg vil gi bygget 8/10 på en skala hvor institutt for informatikk i Oslo får 3/10. Brum, brum.

Vi venter spent på neste del.

Jeg vil forresten tilføye av Nydalen t-banestasjon er det best realiserte kunstbyggverket jeg har vært borti hvis vi skal snakke om multimediakunst. Nå skriver jeg noe som de fleste antakelig vet, men de har laget en korridor med vegger bakgrunnsbelyst med neonlys ned til perrongen der. Ettersom rulletrappen frakter deg nedover skifter lyset, og du bades i lyder. Det er noen stilige lyseffekter på selve perrongen også. Utvilsomt Oslos mest ålreite t-banestasjon.

Jørgen,  15.03.05 23:30

Hvor har du det fra at kunst skal være vakker og frembringe, skal jeg si, "gode" følelser? (Et slags retorisk spørsmål. Ikke svar.)

For å ta en liten innledning:
Romantikken utgjør en viktig del av kunsthistorien, fordi da fikk vanlige folk, "den gemene hop", en kunstform som de kunne forstå og like, fordi den spilte på følelser og skilte seg ikke stort fra deres hverdag. Dette har siden den gang hengt igjen hos allmenheten. Folk har en oppfattning omkring hva kunst skal gi dem. Når de da får se moderne kunst, skriker de opp og bæljer "HVA?! Er det slik som går for å være kunst i dag?!" og "Det der kan da ikke kalles kunst!" og "Hvem som helst kunne ha smurt ihop det makkverket der!" osv. osv. Hvorfor gjør folk dette? Jo, som sagt, fordi de har en veldig klar oppfattning av hva kunst er og bør være. Det skal være pent å se på. Man skal kunne se hva det skal være uten å måtte drive å tenke for mye. Det skal spille på følelser, altså, med andre ord, pirre. Det kan gjerne være både noe grasiøst og noe grandiøst. Så når kunstnere da begynner å ironisere over kunsten, bryte med det som lenge var god skikk og bruk, og har en likegyldig holdning overfor sine kunstverk, skapes det en kløft. Med mange på en side, og få på den andre. Fordi folk føler de blir forrådt av kunsteren. Man blir dumpet inn i en virkelighet som er helt ukjent og som man ikke kan fatte. Det er som om man blir tatt med til et sted hvor det ikke finnes noen vei ut og derpå forlatt. Forøvrig, grunnen til at kunstnere kan ha en slags likegyldig holdning overfor sine kunstverk, er ikke det at de ikke bryr seg om sine egne kunstverk, men de kan aldri håpe på at de blir like betydningsfulle og berømte som eldre kunstverk. De må betrakte kunst som kunst, og ikke se på det som en forlengelse av følelsene. De må ta kunsten for den er.

For å ta en analogi: Dersom man ser gjennom et vindu, ut på en hage, kan man kun fokusere på én ting av gangen. Enten hagen, eller vinduet. Om du velger å studere hagen, forsvinner vindusruten, og om du velger å studere vindusruten, vil hagen bli en uklar masse av ulike farger. Det handler altså om innstillinger, og om ulike måter å se ting på. Så når folk synes kunst er stygt, er det som regel fordi de har en oppfatning av hvordan kunst skal være og hva kunst skal gi til den som observerer kunstverket. Når da modernistiske kunstere er fullt klar over dette og prøver så godt de kan for å la oss i stikken, så er det ikke rart at folk flest synes at musikken til Arne Nordheim er tullete bråk, at bildene til Odd Nerdrum er ganske kvalme og at Marcel Duchamp var en idiot som stilte ut et pissoar og kalte det kunst.

Så om du synes at installasjonen er stygg, så er det helt greit. Det er bare slik det er.

Unnskyld eventuelle skrivefeil, dere overlever sikkert. Jeg orker ikke lese korrektur. Om noen vil høre meg skravle mer om kunst "og sånt", må de gjerne slå av en prat med meg. Når som helst.

Tor,  16.03.05 22:00

Det jeg primært synes er stygt med dette kunstverket er opphenget. Den enorme metall-rammen, vaieren som holder den, og ledningene som ikke er forsøkt skjult i særlig grad.

Så da er spørsmålet om opphenget er en del av kunstverket eller ikke. Er det det synes jeg det er stygt, og det gir meg en følelse av oppgitthet, fordi jeg mener det finnes bedre, mer nøytrale måter å henge det opp på.

Er opphenget ikke en del av kunsten vil jeg si at kunstnere burde vært en mer hands-on manager under opphengningen.