«Navnet skjemmer ingen,» sa presten og døpte ungen Kitty Fitte. Haha! Nei da, hun var vel født Sørensen, og uansett handler denne artikkelen om Molde og Romsdal. Dette søvnige distriktet har i tidligere tider hatt en ganske fargerik befolkning, noe vi først og fremst ser av navnene til stedets innvånere. Her følger et knippe av forgangne tiders besteborgere.
Først og fremst er Kristen Sæd, som omgikkes familien Hagerup, hvis våpenskjold stort sett består av en masse kors. (Sistnevnte slekts fremste representant er naturligvis den godt konfirmerte Eivind «Black Sheepdog» Hagerup, som på morssiden er etterkommer av en rekke kirkebyggere.) Men man skal ikke skue hunden på håret. Det er sagt om Kristen Sæd at han oppførte seg som om han hadde adelsprivilegier, og mannen var freudiansk i mer enn bare navnet: I 1715 kom det frem at han hadde lånt en koffert av en moldefrøken før en bergenstur, og etter flere år nektet han fremdeles å levere den tilbake. Da frk. Cimber omsider sendte folk for å hente kofferten, truet han med å påføre dem «Hug og Slag»! Frøkenen innklaget Sæd for amtmannen, som foreslo at «saadan Bagatel blev afgjort udj Mindelighed uden nogen videre Rettergang og Søgsmaal». [Romsdal amts kopibok 1, fol. 31]
Loven kommer på døra til Kristen Sæd, men han forsvarer frk. Cimbers koffert med hugg og slag. Rettstegning: Anders Kvernberg
En annen skroting som ikke levde opp til navnet var skipperen David Gentleman, som sammen med sine landsmenn drakk seg dritings og «holdt sig lystig» under langfredagspreika i 1707. Som om det ikke var nok, hadde skipet samme dag solgt en tønne malt til en sunnmøring midt i beste kirketid! På deres vegne fortalte monsieur Hermann Tresko at kjøperen «besværer sig at hans Kone var gaaen i Barselseng». Hvorfor dette skulle være en formildende omstendighet, skjønner jeg ikke. Det er litt seint å brygge øl til å roe nervene hvis kona allerede ligger og presser. [Romsdal tingbok 1, fol. 56]
Mer geistlig av seg var kanskje bøkkeren Peter Knull, som i 1770 lånte penger av Molde kirke for å kjøpe husene til en daud skomaker. [Molde skjøte- og pantebok 1, fol. 226]
Han kjente kanskje Ludvig Lem, som samme år gav min 4×tippoldefar skjøte på sin eiendom. Ikke det mest skandaløse navnet, men plusspoeng for bokstavrim. Andre lokale helter som får stjerne i margen for sitt bidrag til faunaen er presten Stenbukk (som led av «et smertelig Tilfælde i Tungen, der hindrede ham fra selv at være Religionens Tolker for [Menigheden]»), sorenskriver Delfin og smølajenta Else Kondor (som etter at barnefaren truet i henne «medikamenter, dråper, piller, visste ikke hva» fikk et dødfødt barn i dølgsmål og gjemte fosteret i ti år før det ble oppdaget).
Ellers nevner jeg for artighets skyld at Peter Møller en gang gikk løs på notbasen Per Moldegård med stokk. Møller huset også en kranglevoren fetter, som skar opp hånda til en hr. Astrup. Da stevningen kom på døra, nektet Møller å møte på tinget. Han utbasunerte: «Fanden møte ham, og ikke jeg, den kanalje landstryker! Inne i rådstumuren skal jeg sette ham på vann og brød, og vil ei byfogden føre ham av byen, så skal jeg ha med ham å bestille!» … hvorpå han fikk overlevert stevnemålet, som Møller rev i stykker og sa han ikke engang ville tørke seg et visst sted med. [Molde justisprotokoll, 1770-årene]
Før øvrig var hans barnebarn med samme navn republikaner og visstnok den første som feiret 17. mai i Molde. Hurra!
Rundt 1800 var byen belemret med en distriktskirurg ved navn Sladdermund. Vi kan jo tenke oss hvor vanskelig det var å holde på fortrolige helseopplysninger under et slikt regime. Foruten å behandle spedalske ved Reknes hospital gjenopplivet han i 1806 på mirakuløst vis min tipp-tippoldemors dødfødte lillebror (skjønt han døde 22 timer senere). [Molde ministerialbok 1798–1818, fol. 19]
Barnets far var for øvrig bysbarnet Erik Høvik, kalt «Tysk-Erik» fordi han kunne utenlandsk og slo over på tysk i fylla. Han var høker, og ble posthumt dømt i Høyesterett på en tiltale som innbefattet løsgjengeri og ulovlig brennevinsomsetning.
Ettersom han ikke bodde i distriktet, skal jeg ikke nevne min 13×tippoldefar Torstein Kuse, utover å gjøre gledelig oppmerksom på hans eksistens. For å parafrasere Göran Tunström, «vit at slike mennesker fins!»
