Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Controls
Register

Shopaholic, thy name is Woman

For ikke mange dagene siden la jeg opp en artikkel hvor jeg siterte utførlig fra Zolas Au Bonheur des Dames, en bok fra 1883 som orienterer seg rundt et av de første stormagasinene i Paris. I den forbindelse tenkte jeg det kunne være interessant å se på opprinnelsen til stereotypien om den kvinnelige shopperen. Jeg hadde imidlertid glemt hele prosjektet helt til jeg så Anders' artikkel hvor han nevnte at det er interessant å se hvordan man tenkte i gamle dager.



Ideologien rundt kjønnsforskjellene har jo utviklet seg ganske mye gjennom de hundre årene som har gått siden Zolas bok kom ut. I alle fall om man skal tro de selvgratulerende talene politikere ynder å holde iblant. Myten, eller idéen om den kvinnelige shopaholikeren henger imidlertid igjen i beste velgående, og jeg er slett ikke sikker på om kvinnebildene den baserer seg på er borte heller.

Jeg vet ikke om dere husker arikkelen min om engler og demoner (ikke Dan Brown-boken), hvor jeg nevnte noen stereotypier på kvinnelighet. Jeg kunne skrevet en hel avhandling om dette temaet (om ikke mange andre hadde gjort det mye bedre før meg), da kjønnsideologi slett ikke er noe ahistorisk og uforanderlig. Det skal jeg imidlertid ikke gjøre. Det har vært argumentert for at kjønnene ble skapt nettopp på 1800-tallet, at før den tid var kvinnen ikke noe annet, men bare en mindre fullkommen mann. Det skal jeg ikke gå inn på. La meg bare ta noen hovedpunkter:

Det finnes to store strømninger i kvinnebilder, på den ene siden har du det Gilbert og Gubar har valgt å kalle "engelen" og på den andre "monsteret". Den ene varianten har mannlige forfattere følt seg relativt til pass med, den andre har skremt dem. Engelens karakteristiske egenskaper er først og fremst passivitet og selvoppofrelse, mangelen på subjektivitet. Hun er først og fremst et objekt. Monsteret, derimot, er et subjekt, villig til å handle ut ifra seg selv og sine behov. Disse to bildene er uttrykk for en grunnleggende ambivalens til kvinnen. Simone de Beauvoir antyder at menn frykter kvinner fordi de som mødre ikke bare gir liv, men dermed også nødvendigvis løftet om en død. Men dette er gammelt nytt for de av dere som leste den andre artikkelen.

I overgangen til moderniteten blir disse to bildene noe utvidet. Mens kulturen og samfunnet blir stadig mer overveldende, byene blir større og mange mennesker blir tvunget til å flytte inn til dem, til et sted hvor de ikke har røtter eller kontaktnett, men tvert om må forholde seg til noe helt nytt, ikke bare for dem selv, men for alle, blir kvinnen - som ifølge den dominerende ideologien ikke har del i denne moderniteten - stadig mer betraktet som noe autentisk og ahistorisk. Noe mennene kan komme hjem til og ta tilflukt hos. Nostalgi, en virkelig sykdom på den tiden, som kunne ha dødelig utgang, var regnet som en sykdom for menn, noe som ikke berørte kvinner fordi de alltid var hjemme og hele hvor enn de var. Samtidig innebærer feminiseringen av moderniteten en demonisering. Den overveldende storbyen som later til å sluke enkeltmennesket, blir gjerne beskrevet som en kvinne, en femme fatale hvis sensualitet er skremmende og destruktiv. Begge bildene knyttes altså til generelle strømninger i kulturen og samfunnet, og det samme gjør skillet mellom mann og kvinne.

Jeg baserer meg i stor grad på en bok som heter The Gender of Modernity, skrevet av Rita Felski. Navnet på boken slår meg som veldig bra, og det er selvsagt ment å skulle problematisere linken mellom modernitet og mannlighet. Nå sitter dere kanskje der og tenker for dere selv at modernitet da slettes ikke er knyttet til et bestemt kjønn.

Tenk imidlertid på selve modernitetens symboler:
Den offentlige sfæren, dandyen, flanøren, de er alle menn. Kvinnen og den private sfæren var i de dominerende diskursene henvist til det ahistoriske og naturlige, noe utenfor kulturen og moderniteten. I og med sin rolle som mor får hun en naturlig kobling til det urtidige, førkulturelle, det autentiske som ikke er berørt av det sosiale. Det er en tydelig tendens til å fremstille kvinnen som en konservativ kraft, en motstander av modernisering, uberørt av den.

Skillet privat/offentlig ble skapt på denne tiden. Det har blitt argumentert for at det har sin opprinnelse i de borgerlige revolusjonene på slutten av 1700-tallet og opplysningstids-ideene de sprang ut av: Dersom alle mennesker var like, hvorfor var ikke kvinner like like som menn? Jo, fordi kvinner var biologisk annerledes, styrt av sine drifter, irrasjonelle, eller fordi de var renere, hele og naturlige, uten behovet for å realisere seg selv i kulturen, slik de fragmenterte mennene måtte. I så fall måtte ikke kvinnene besudles av kontakt med det offentlige rom.

Det er imidlertid to fenomener som ikke passer inn i denne dikotomien (en todeling mellom motsetninger som ikke kan forenes - hovedbeskjeftigelsen til dagens litteraturteoretikere later til å være å stikke hull på dem) mellom privat/offentlig som skal samsvare med kvinne/mann.

Den prostituerte og shopperen. Interessant nok er begge knyttet til forbruk. Den ene som objekt, den andre som subjekt. Jeg skal ikke gå så nøye inn på den prostituerte her. Kvinnen som objekt er gammelt nytt: Det annet kjønn som mangler muligheten til å definere seg selv som subjekt i forhold til andre objekter. Menn har kunnet definere seg selv i forhold til for eksempel kvinnen som objekt. Flanøren, en av de sentrale figurene i moderne litteratur, er nettopp mannen som vandrer gatelangs og studerer menneskene i byen.

Den kvinnelige shopperen, det andre forstyrrende elementet i en klar motsetning mellom private og offentlige sfærer, gjør noe av det samme som flanøren, men der han forholder seg til andre mennesker som objekter, gjør hun det i forhold til varene. Og det som muliggjør denne nye og helt moderne figuren er stormagasinene som begynte å dukke opp mot slutten av 1800-tallet. Det er med dem shopping blir en fritidssyssel, rekreasjon.

Stormagasinene begynte som voksende stoff-butikker, men solgte etter hvert det aller meste, inkludert kjoler, paraplyer, hansker, japansk kunst og alt annet man måtte kunne tenke seg. De var enorme, og gjerne lagt opp slik at man skulle forville seg i dem. De fungerte som et offentlig privat rom, passet ikke inn i skillet privat/offentlig, og falt heller ikke inn under det rasjonelle produksjons-etoset som moderniteten gjerne anså som sitt eget. Tvert om spilte stormagasinene gjerne på irrasjonelle begjær, noe Zolas roman illustrerer svært godt.

Fordi de hadde denne doble funksjonen som både offentlig og privat rom, kunne kvinner oppholde seg der uten anstand. De kunne møte venner og se på de fantastiske utstillingene man satte opp i butikkene. Selve interiøret i stormagasinene ble også grundig feminisert. Man gikk bort fra en rasjonalistisk "maskulin" handelsmodell basert på logisk og økonomisk utveksling, men appellerte først og fremst til nettopp begjæret hos kvinnen. Det første steget i så måte innebar å gjøre handelsplassen mer hjemlig, og man strødde om seg med silke og blonder, noe som ga butikkene en budoir-aktig følelse. Jeg finner det interessant at byen som er berømt for et enormt fallos-symbol var så sterkt preget av det feminine i sine viktigste økonomiske rom. Utstillingene var en hel kunstform, og så vidt jeg kan forstå vokste de store verdensutstillingene man hadde rundt århundreskiftet frem av nettopp disse (og verdensutstillingene var jo nettopp hvor Eiffel bygde tårnet sitt. Eiffel bidro forøvrig i byggingen og utsmykningen av et av stormagasinene).

Man innførte også andre nye markedsføringsteknikker: Reklamen dukket opp. Dersom man kjøpte en bestemt type silke, fikk man en identitet på kjøpet. Stormagasinene var altså i stor grad med på å forme den subjektiviteten kvinner fikk i forhold til varene. Man kjøpte ikke lenger noe fordi man trengte det, men heller fordi man hadde lyst på det. Varen fikk en egen verdi utenom bruksverdien.

Mens det maskuline var knyttet til produksjon, ble det kvinnelige knyttet til konsumpsjon. Dette skyldtes delvis at det var kvinnenes tradisjonelle rolle å handle inn til familien, men idéen om den konsummerende kvinne passet også svært godt inn med tradisjonelle kvinnebilder:
På den ene siden den passive, lettpåvirkelige følelsesorienterte kvinnen som kunne manipuleres av menn gjennom reklame. Samtidig spilte den på bildet av kvinnen som irrasjonell, impulsiv og uforutsigbar, som representant for umettelig altoppslukende begjær. (Kleptomani dukket opp for første gang i denne perioden. Det er betegnende at kleptomani ble definert som en lidelse, ikke kriminalitet. Kvinnene ble ansett som ofre for sin egen natur.) Det skal ikke så mye fantasi til for å koble disse bildene til Gilbert og Gubars begreper. De er imidlertid ikke adskilte. Tvert imot benyttes de gjerne samtidig, noe Felski mener å se som uttrykk for en grunnleggende ambivalens mot både kvinnen og moderniteten.

Kvinnelige forbrukere ble gjerne fremstilt som bunnløse sluk som ville fortære alt - menn, penger og varer -, noe dyrisk og instinktuelt, utenfor kulturens grenser. Litt som dagens amerikanske tv-serier viser kvinner som bruker alle mennenes penger og shopper til de stuper mens mennene frykter kjøpesenteret. Det er jenter som henger på kjøpesenteret. Trøste-shopper menn? Det hele er selvsagt kulturelt. De aller færreste vil seriøst hevde at kvinner tilhører naturen og menn kulturen, og at kvinner av natur er irrasjonelle mens menn er rasjonelle. Men disse distinksjonene ligger under store deler av diskursene også i vårt samfunn.

Som tidligere NUer er det vanskelig for meg å se på forbrukerkulturen som noe positivt. Felski ville sikkert påstå at jeg er fanget i en dikotomi som setter produksjon over konsumpsjon. Jeg tror ikke det er helt riktig, men hun har et godt poeng når hun peker på at konsumpsjon var en viktig del av middelklassekvinnenes verden i forbindelse med modernitetens gjennombrudd.
Det er ingen udelt positiv eller negativ sak: På den ene siden bidro konsumerkulturen til å renaturalisere kjønnsforskjellene ved å understreke kvinnenaturen som irrasjonell, altoppslukende og lettpåvirkelig - alt gode grunner til å nekte kvinner stemmerett, for eksempel. På den andre siden åpnet det for en legitim form for kvinnelig begjær: Det var trygt i forhold til varen, men det skulle ta mye lengre tid før det var trygt i forhold til seksualitet (med unntak av avvikeren som femme fatale). Det er heller ikke noe klart skille mellom økonomisk og politisk begjær og i og med åpningen for kvinner i et offentlig rom kan det indirekte ha medvirket til økt politisk frigjøring for kvinner.

Det er altså problematisk å sette likhetstegn mellom kapitalisme og patriarkatet (som noe som samarbeider om å utnytte kvinner), slik feminister hadde en tendens til å gjøre på femti-tallet. Deres interesser sammenfalt slett ikke alltid, noe som kan være med på å forklare den ambivalente holdningen til kvinnen og moderniteten. Jeg vet ikke.

La meg bare helt til slutt nevne noe som Felski peker på og som jeg syntes var veldig interessant. Det er nemlig en rekke dikotomier som samarbeider og forsterker hverandre:

høykultur/massekultur, maskulin/feminin, produksjon/konsumpsjon (tilsvarende: intellektuelt arbeid vs eskapisme), form/innhold, kognitiv/sensuell, desinteressert/interessert.

Den førstnevnte av alle disse parene er konsekvent vurdert som mere verdt enn den sistnevnte, og de førstnevnte er alle assosiert med hverandre, akkurat som alle de sistnevnte er det. Felski peker på at en økonomisk marginal intelligensia benyttet seg av Kants estetikk (om at man i betraktningen av kunst ikke skal ha noen egeninteresse - eks: porno er ikke kunst) til å nedvurdere massenes lesemåte (a la Emma Bovary som vel best må kunne beskrives som en roman-konsument. Hun bryr seg ikke om form, men innhold). Mange moderne forskere og teoretikere har ikke brydd seg med å ta fra hverandre disse dikotomiene, men har heller valgt å ganske enkelt reversere verdiene, slik at massekultur og det kvinnelige blir satt over høykulturen og det maskuline. jeg er på ingen måte sikker på at det er veien å gå.

Men det hele kan altså også knyttes opp til en hel estetisk ideologi; autonomiestetikk, og det estetiske går også igjen i stormagasinene. Utstillingene som ignorerer varens bruksverdi innebærer en estetisering av varen, at varen får en aura - akkurat som et kunstverk. Men det får bli en annen artikkel. Kanskje Jørgen kan skrive den. Jeg anbefaler i alle fall på det høyeste Felskis bok.

Comments

Are,  22.02.06 01:44

Veldig god artikkel, Camilla. Jeg var faktisk ganske skuffet når jeg oppdaget at den var ferdig. :) Veldig interessant. Angående disse dikotomiene - jeg er enig i at observasjonen "den førstnevnte er vurdert som mer verdt" er rett - kanskje bortsett fra for form og innhold. Men det spørs kanskje hvor generelt man snakker om form og innhold her? Jeg reagerte i alle fall instinktivt på den.

Dette var dagens tenke-input. Veldig bra.

Camilla,  22.02.06 07:54

Vel, form er det som skiller høy litteratur fra lav litteratur ifølge den nye ideologien. Tenk kiosk-romaner eller Dan Brown. Det er ikke akkurat velskrevet. Det her er jo faktisk en ideologi jeg helhjertet skriver under på.

Anders K.,  22.02.06 21:56

Nå er det jo dessverre slik at veldig mange folk faktisk er shopaholikere. Kjøpesentrene er fulle av folk som aldri ser dagslys, og i vår tid gjelder dette begge kjønn. Dog flest kvinner, men mange menn går ut og shopper en Dremel. Jeg tror rett og slett man de siste 50 år har blitt opplært til å konsumere som rekreasjon. Interessant å se hvordan det begynte, og trist å konkludere med at det faktisk slo an så enormt.

Det er jo noe "påtatt gammeldags hjemlig/kvinnelig" over kjøpesenterstemning fremdeles, om man skreller vekk det tjukke laget av mas og jag vi har nå til dags. Eskapere på et slikt sted? Gi meg heller MTV+ADHD når som helst.

Dessuten er fallossymboler et tilfeldig konsept, men det er en annen debatt. I stedet kan jeg hevde at alle franskmenn er homo, og det er derfor ikke så rart at de blander litt sammen.