Under årets jazzfestival begynte jeg å legge merke til at jeg kjenner igjen en del navn på jazzmusikere. Nå er jeg ikke spesielt flink til å oppsøke ny jazz det meste av tiden, men de siste årene har jeg vært ganske ivrig til å gå på konserter på Moldejazz, og det har altså begynt å betale seg i form av en følelse av begynnende oversikt. Jeg ergret meg derfor over at jeg ikke tok meg tid til å blogge om jazzfestivalen i fjor (eller noe særlig annet i fjor, for den saks skyld), så her følger et forsøk på å rekonstruere Moldejazz 2018 fra hukommelsen (godt hjulpet av mobilbildebiblioteket mitt).
På mandagen gikk vi (som vanlig) på jazzåpningen i Aleksandraparken. Jeg husker ikke noe av ordførerens tale, men jeg antar han sa noe om næringslivet, og om at det er bra at vi en gang i året slipper til musikk som kan provosere litt. Jeg husker imidlertid talen til artist-in-residence Maria Schneider, som snakket godt og engasjert om problemene med finansiering av musikkbransjen. Hun snakket for eksempel om hvordan det kun er noen veldig få, meget populære artister som får godt betalt av Spotify. De aller, aller fleste får bare utbetalt bittesmå tøysebeløp. Jeg mener å huske at hun nevnte et eksempel på at noen hadde fått en sjekk på under 1 dollar.
Dette er egentlig et veldig interessant tema. Om jeg har forstått det riktig, så betaler Spotify et fast beløp per avspilling til rettighetsholderne. I følge denne siden er det for tiden $0.0038. Problemet er altså ikke at store artister får mer betalt, men at store artister spilles av så utrolig mye oftere enn små artister. For eksempel, den mest spilte sangen på Spotify er for tiden (i følge wikipedia «Shape of You» av Ed Sheeran, med 2.2 milliarder avspillinger. Til sammenligning ser det ut til at Vijay Iyer (artist in residence på Moldejazz 2017) har 832000 avspillinger på sin mest populære låt på Spotify (Human nature (trio extension)). Så mens Ed Sheeran har tjent over 8 millioner dollar på å ha sangen sin på Spotify (siden 2017) har Vijay Iyer tjent 3000 dollar (albumet kom ut i 2012, men jeg vet ikke når det kom på spotify). Og Vijay Iyer er så vidt jeg kan skjønne ganske vellykket til relativt smal jazzmusiker å være. Det virker åpenbart at man i praksis ikke kan forvente å tjene penger på Spotify med mindre man er ekstremt populær.
Problemet (og nå beveger jeg meg litt utenfor det Maria Schneider snakket om i åpningstalen, og begynner å tenke som en fysiker) antar jeg er at avspilling av sanger følger en såkalt tunghalet fordeling (fat-tailed distribution), og en konsekvens av dette er at når man kobler betaling direkte til antall avspillinger garanterer man at det aller meste av pengene ender opp hos en bitteliten av artistene. Jeg gjetter litt vilt nå, men det virker ikke usannsynlig at 99% av pengene Spotify betaler ut går til 1% av artistene. I gamle dager, da folk kjøpte CDer, var ikke denne mekanismen like tydelig, ettersom man betalte det samme for en CD samme hvor mange ganger man planla å høre på den.
Uansett, Maria Schneider konkluderte med at denne modellen ikke er bærekraftig om man ønsker at også smale og/eller uoppdagede artister skal kunne tjene penger på musikk. Og det ønsker vi jo. Personlig har dette gitt meg litt dårlig samvittighet, ettersom jeg fortsatt har Spotify-abonnement. Litt usikker på hva, om noe, jeg skal foreta meg her. Å kjøpe CDer er i allefall uaktuelt.
Videre på åpningen husker jeg bandet Lucky Chops, som (mener jeg å huske) ble oppdaget mens de spilte på undergrunnen i New York. Før de begynte å spille kunne de fortelle at de nettopp var kommet tilbake fra et bad i fjorden, som hadde gitt dem en meget forfriskende følelse, og at de hadde smakt brunost, som hadde gitt dem den spesielle «Norwegian energy», så de var klare for festival. De fremsto som en morsom gjeng, og spilte det jeg mener å huske var en engasjerende låt. Jeg hørte litt på dem (på Spotify, naturligvis) senere, og konkluderte med at de er bedre live, når man kan se dem hoppe og danse i takt med musikken.
Tirsdag til onsdag var jeg på Sunnmøre, så det neste innslaget av jazz var på onsdag ettermiddag, da jeg stod vakt på finalen i Jazzintro, på Storyville klokken 16. Det var tre eller fire band som spilte ca 20 minutter hver, og et dommerpanel som plukket en vinner. Jeg kan vagt erindre tre band. Den ene gjengen hadde på seg noen litt pussige kostymer med bukser i et slags metallglinsende stoff, og noen selvlysende aliens plassert rundtom på scenen. De hadde også et tema, med en snakke-intro på starten som forklarte at de gjerne ville dele lyder fra sin hjemplanet med oss. Minte på en måte litt om Dr. Kay and his Interstellar Tone Scientists, men også ikke. Jeg husker også at det var et band som spilte helt vanlig, kul jazz, og det siste var I LIKE TO SLEEP, som vant finalen. Jeg husker egentlig ikke så mye av hva de spilte, annet enn at jeg tenkte det var noe annet enn vanlig kul jazz. Jeg diskuterte det litt med en annen av Ulfs jazzvenner etterpå, og han mente det var helt åpenbart at I LIKE TO SLEEP kom til å vinne, fordi de første var kjedelige og de andre bare spilte helt vanlig kul jazz som man har hørt før, og det fikk han altså rett i.
Senere samme kveld var jeg også vakt på vinnerkonserten til Jazzintro, også på Storyville, der altså I LIKE TO SLEEP spilte en hel konsert. Kan ikke si at jeg husker så mye av den, men jeg kjøpte en vinyl av dem, så jeg likte det sikkert. Jeg biller meg også inn at jeg gikk innom R+R=NOW på Teateret vårt klokken 24, men det er mulig jeg tar feil der.
Torsdag var Camilla og jeg på konsert med Yazz Ahmed. Her hadde jeg faktisk gjort litt forarbeid og hørt på noen låter på Spotify på forhånd, og jeg mener å huske det var en fin konsert, men littegranne kjedelig. Hun snakket om lyden man hører når vinden blåser mellom søylene i St. Paul's Cathedral, i et galleri eller noe slikt, og jeg synes å huske at i allefall noen av låtene de spilte var litt sånn langsomme greier med lange toner. Litt utforskende, på en måte, men ikke helt min stil. Etterpå gikk jeg (alene) på midnattskonserten på Teateret, med Paal Nilssen-Love og XL Unit. Som navnet indikerer er dette bandet større enn Large Unit, som har ca 14 medlemmer, og såvidt jeg kan telle fra et bilde jeg tok var det 22 personer på scenen denne kvelden, og de jeg husker best var egentlig to (etiopiske?) dansere som danset meget energisk, men jeg mener også å huske at jeg likte musikken.
Etter dette spiste jeg tacobuffet på funksjonærkroa, før jeg med flere tok turen til Romsdalsmuséet for å høre Ola Kvernberg spille Steamdome, som jeg likte ganske godt. Deretter gikk turen tilbake til Plassen, først for å få med meg ca halvparten av Trondheim Voices, som var veldig kult, og deretter for å stå vakt på Four Brothers på Storyville klokken 22. Beklageligvis husker jeg ikke noe av denne konserten heller.
Lørdagen avsluttet vi jazzfestivalen litt tidligere enn vanlig. Camilla og jeg gikk først på konsert med Jan Erik Vold og Arild Andersen (på Teateret klokken 14) som var en meget fornøyelig sak, før vi hoppet i bilen og kjørte oppover til Trondheim. Grunnen til at vi dro tidlig var forøvrig at vi skulle til London i fire uker på forskningsopphold mandagen etter jazzen, om hvis muligens mer senere.