Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Controls
Register

Engler og monstre, og en ond dronning

I dag dumpet det en bok ned i postkassen min. Det kom ikke spesielt overraskende på meg, for jeg har ventet på den i noen dager. Den heter The Madwoman in the Attic og er skrevet av Gilbert og Gubar. Gilbert og Gubar er et begrep. Det skal uttales Gilbert-og-Gubar. Bak dette begrepet skjuler det seg to damer ved navn Sandra M. Gilbert og Susan D. Gubar. De er feminister. Mer spesifikt står de bak denne boken, som er en av de fremste eksemplene på tidlig feministisk litteraturteori. Ikke slutt å lese nå.

The Madwoman in the Attic åpner med ordene "Is the pen a metaphorical penis?", noe som i seg selv kanskje kan skremme potensielle lesere. Boken tar for seg hvordan kreativ skaperkraft har vært definert som maskulin av mannlige forfattere samtidig som den viser hvordan litteratur er med på å skape identitet i samfunnet. Jeg skal ikke forsøke å gjenskape Gilbert og Gubars argumentasjon. Jeg har prøvd før, og det går bare ikke. Jeg glemmer stadig sentrale poenger. Jeg anbefaler virkelig boken.

På grunn av at kreativitet har blitt så nært knyttet opp til maskulinitet, har ikke kvinner ifølge Gilbert og Gubar vært istand til å "skrive tilbake" slik menn har hatt muligheten til. De har blitt fanget i en falsk dikotymi: engel eller monster. Begge er utenfor normalen, som per definisjon er mannlig.

Digresjon: Det har vært sagt at hvite middelklasse-menn hverken har rase, kjønn eller klasse i sitt selvbilde. Her må også nevnes at det først og fremst er hvite middelklassedamer som har snakket om "universal sisterhood" og slikt. Og fått ganske masse pepper fra kvinner i den tredje verden, homofile, svarte og en rekke andre.

Begrepene 'engel' og 'monster' krever kanskje en forklaring.
Virginia Woolf skrev en artikkel hvor hun hevdet at enhver kvinnelig forfatter eller kritiker måtte drepe engelen i huset. Det er fra denne artikkelen Gilbert og Gubar har hentet begrepet. Engelen er idealkvinnen: passiv, omsorgsfull, selvoppofrende. Den perfekte viktorianske kvinne, om du vil.
Monsteret er derimot en vanskapning, en kreativ, aktiv, handlende kvinne, en kvinne med seksualdrift og det som verre er. De mannlige 1700-tallsforfatterne (for å ta en gruppe skriveføre menn) var ganske flinke til å avbilde slike monstre.

Bokens tittel er tatt fra Jane Eyre av Charlotte Brontë, hvor (det spiller vel ingen rolle om jeg spoiler litt?) Jane er engelen og Mr. Rochester viser seg å ha en kone innestengt på loftet. Derav "The Madwoman".

Det sentrale perspektivet hos Gilbert og Gubar er hvordan kvinner på 1800-tallet skriver MOT denne mannlige tradisjonen, men på en subtil måte som gjennomgående hadde blitt oversett av mannlige litteraturkritikere. Bøkene sympatiserer mer og mer med monsteret, og engelen må gjerne drepes.

Engler er imidlertid på sitt beste når de er døde, også i den mannlige tradisjonen. Som Gilbert og Gubar påpeker med et ordspill som bare fungerer på engelsk:
"For to be selfless is not only to be noble, it is to be dead".
Som Keats påpeker i "Ode on a Graecian urn", er kunstobjektet dødt. Gilbert og Gubar snakker om "killing something into art". De hevder at kvinner gjennom sminke og oppførsel søker å "drepe seg selv til kunst", om jeg kan bli tilgitt en så rå oversettelse. Kvinner oppfordres til å tape seg selv i det evige, å fjerne alt som minner om liv, og dermed også død.

Mye i tråd med Simone de Beauvoir finner de at kvinner dermed blir 'det andre', objekter heller enn subjekter. Problemet ligger i at man for å kunne skrive trenger et subjekt å kunne skrive fra. En kvinnelig forfatter må altså forlate den evige typen, og ender dermed som en påminnelse om død og fordervelse, noe som går igjen i monsteravbildningene: Det er lagt stor vekt på kroppsfunksjoner og lignende.

Gilbert og Gubar hevder at dette alt henger sammen med menns ambivalente forhold til moren: Fordi hun har gitt dem livet, har hun også gitt dem døden, og dette skremmer dem. De har derfor delt kvinnen inn i to typer og skilt dem fra hverandre.


Sjelen i denne boken er imidlertid lesningene de har gjort av diverse litterære verk. Jeg forelsket meg helt i en tolkning som gjorde at jeg aldri kan lese "Snehvit og de syv dvergene" på samme måte igjen. Jeg vegrer meg litt for å gjengi den. Det viser seg nemlig at hver gang jeg forsøker meg på det, feiler jeg totalt. Den er kompleks, suggererende og en smule søkt. Men briljant.

Eventyret begynner jo med at dronningen sitter og ser ut av vinduet og så stikker seg i fingeren og blør. Dette tolker de som et tegn på seksualitet, og hun føder da også et barn, nemlig Snehvit. Idet hun føder et barn, "dør" den snille dronningen, og den slemme heksen dukker opp. Ifølge Gilbert og Gubar må dette leses som en metamorfose, ikke en faktisk død. Den snille dronningen hadde sittet og sett ut av vinduet, men den onde stemoren stirrer inn i speilet, noe som indikerer en mer intern aktivitet: Hun bryter med engel-kravet. Hun er ikke opptatt av alle andre, men av seg selv.

De identifiserer også speilets stemme som kongens, patriarkatet: Mennene vil ha engelen. Dronningen har internalisert patriarkatets stemme, som Gilbert og Gubar sier.

Dronningen hater Snehvit fordi hun er en engel. Og engelen er en trussel mot kreativiteten til dronningen. Dette fordi Snehvit og dronningen er to sider av samme person. Og hvis dronningen ikke dreper Snehvit, vil Snehvits passivitet kvele dronningen. Akkurat som Virginia Woolf skriver. Hun måtte drepe engelen i huset, hvis ikke ville engelen ha drept henne.

Interessant nok innebærer alle dronningens drapsplaner bruk av tradisjonelt kvinnelige ting: kammer, korsett og mat. Men dronningen kan ikke vinne: Når Snehvit dør blir hun jo bare enda mer perfekt. Den siste resten av aktivitet er borte, og prinsen faller selvsagt hodestups.
Og gifter seg med Snehvit og gjør henne til dronning, og ... repeat.

Det er en masse andre aspekter ved det første kapitlet og lesningen av eventyret som jeg føler jeg burde nevne, men det blir veldig komplisert. Hvordan Snehvit er engelen i et bittelite hus kan for eksempel leses som en kommentar til en kvinnes lille verden til forskjell fra en manns store verden. Jeg anbefaler igjen at dere leser boken, gjerne med litt Simone de Beauvoir på siden. Mitt forsøk på å gjenskape argumentasjonen (selv om jeg sa at jeg ikke skulle gjøre det) kan ikke på noen måte leve opp til originalen.

I konklusjon: Den dere trodde var slem er egentlig heltinnen, mens den "snille" må dø for vårt alles beste. Er det ikke fint?


Forøvrig: Apropos nye lesninger av kjente historier. Sandman rocker vilt. Bare så det er sagt.

Comments

Are,  10.06.05 06:38

Dette var interessant. Sosiale roller er et spennende tema; passiv/aktiv snill/slem kvinne, for eksempel. Vi er vel fremdeles ikke ferdig med den i Norge, og resten av verden er jo et likestillingsmessig katastrofeområde.
Kjønnsroller/sosiale roller/likestilling er det området jeg synes er mest interessant og samtidig vanskeligst å produsere vettuge ord om. :p

Camilla,  23.02.09 00:05

Kan jeg i denne forbindelse anbefale Neil Gaimans "Snow, Glass, Apples", som gjør seg ekstra godt sammen med Gilbert og Gubar.