Jeg sa tidligere i år at jeg har en intensjon om å bli flinkere til å bruke de mange fine oppskriftbøkene våre, og at jeg ville
lage en ny rett én gang i måneden (minst). I januar er det kaldt og mørkt og alt er litt vanskelig. Det er derfor viktig, når man inviterer en utvalgt gruppe mennesker på mat, at man kan gjøre noe lettvint som likevel oser av kvalitet. Aller helst noe litt vektig. Og aller, aller helst noe som kan lage seg selv mens man rydder og vasker litt og dytter rotet inn på kontoret og lukker døra.
Som svar på våre bønner:
Andreas Viestads oksegryte (med små variasjoner).
Caveat: Det er veldig viktig å ikke tenke at det tar 0 tid å lage denne retten. Det tenkte nemlig vi (jeg skylder på Tor). Siden alt bare skal kuttes i biter og slenges i gryten og så stå i ovnen og lage seg selv, tok vi det ganske rolig i morges, til tross for at vi visste den skulle stå i ovnen i mange timer. Vi slentret oss avgårde på butikken, kjøpte de ingrediensene vi ikke alltid har liggende i skapet, og trasket oss hjem igjen. Og så brukte vi sikkert en time på å kutte alt. Dette skyldes delvis at jeg tok bilder istedet for å hjelpe til.
1.8 kg bankebiff (de hadde ikke oksebringe, men kjøttet skal visst være seigt)
2 epler
Grønnsaker (1 kålrot, 2 gulrøtter, 1 hvitløk, 1 løk)
3-4 ss soyasaus
2 dl vin
2 ss sennep (grov)
krydder (litt fersk timian, en dæsj grønne pepperkorn og noen få laubærblad)
litt buljong
I tillegg kokte vi kraft på de slintrete bitene (hvis "slintrete" ikke er et ord får dere snakke med Tor om det) som vi så helte over gryten før vi satte den i ovnen.
Kutt kjøttet i passelig store biter.
Putt kjøttet i en ildfast gryte med lokk; skrell eplene og kutt dem i biter; putt eplene i gryten.
Kutt opp grønnsakene og putt dem i gryten (aner dere et mønster?). Visste dere forøvrig at kålrabi heter kohlrabi på hebraisk? De har visst fått det via jiddisk fra tysk, hvor vi også har det fra. Men at kålrabi visstnok er en annen grønnsak enn kålrot (som vi kaller kålrabi)? Forvirret?
Viestad påstår forøvrig at det ikke er noe poeng i å ta av skallet på kvitløksfeddene. Jeg var meget skeptisk, men vi bestemte oss for at prøver man noe nytt så prøver man noe nytt. Vi skrelte løken.
Litt krydder, som laubærblad og fersk timian (hvis noen har noen andre idéer om hva slags krydder man kan bruke i en slik gryte vil vi gjerne høre det.
Soyasaus, vin, &c.
Til slutt la vi på lokket og satte det hele i ovnen på 130 grader i fem timer (minst).
Ifølge oppskriften skulle vi først varmet opp ovnen til 250 og så satt det hele inn, for så å skru ned til 110. Siden deler av kasserollen vår ikke tålte temperaturer over 190 valgte vi imidlertid å først koke opp innholdet på en plate, for så å sette det i ovnen på litt mer enn 110.
Vi tilførte nok retten litt mye vann da vi kokte kraft på det ekstra kjøttet. Man kan med fordel (tror vi) kutte ned på dette, eventuelt koke retten en stund uten lokk.
Vi anbefaler forøvrig å ta av skallet på hvitløksfeddene: De er visst uspiselige, selv etter fem timers koking. Og det er usannsynlig at de tilfører retten noe den ikke kan klare seg fint uten.
Men kjøttet ble mørt. Og det smakte godt. Og det var veldig lettvint.
Comments