Triage, kjent og kjært fra krigskomedien M*A*S*H, skal innføres på Legevakta i Oslo. Det støtter jeg fullt ut, og jeg drister meg også til å si at det er på høy tid. Jeg har vært på legevakta én gang, og da opplevde jeg noe ganske skammelig som ville ha vært unngått dersom man hadde hatt kompetent triage-personell til stede. Men det er, som vanlig, en lang historie.
Dette hendte for et par år siden, da jeg hadde dagjobb i byggebransjen. Dagen begynte ganske bra, med beskjed om at jeg skulle på piggejobb. (Det er den klassiske veiarbeider-jobben: Å stå og holde et pressluftbor.) Piggejobb er vanligvis en fornøyelse: Tiden flyr, og det å måke unna asfalt, betong og armering som om det var smør, gir deg virkelig følelsen av å få ting gjort. I tillegg var det sommer og soloppgang og deilig å være kroppsarbeider, så naturligvis var stemningen god.
Den sank derimot betraktelig da jeg kom ut på adressen og fikk tatt jobben i nærmere øyensyn. For det første foregikk den i et klamt kjellerrom vegg i vegg med maskinrommet. Og ikke nok med det: Det fordømte hullet skulle absolutt være høyt oppe på en vegg. Vanligvis gir man pigghammeren momentum med sin egen kroppsvekt, som så konsentreres og forsterkes til den kan knuse hva det skal være. Dette fungerer utmerket så lenge apparatet håndteres vertikalt. Skal man derimot stå og pigge høyt oppunder taket, kreves det at man kan opprettholde et press tilsvarende sin egen vekt på strak arm. Det fungerer ikke så lenge av gangen, så da blir det å hakke en åpning i tretti sekunder, hvile armene i to minutter, så gjenta. Det tar sin tid, og det blir bare verre. I tillegg måtte jeg stå og vakle på ei gebrekkelig og litt for kort gardintrapp, og sløse vekk masse kroppsvekt på å holde balansen. Og som om ikke alt dette var mer enn nok, nevnte basen i forbifarten at det gikk høyspentkabler «inni veggen der et sted.» Så jeg burde «være forsiktig.» Så gikk han sin vei, og jeg sto igjen alene under jorda i trettifem varmegrader, med en elektrisk pigghammer, ei bitte lita gardintrapp fra første verdenskrig og en forferdelig skremmende murvegg med ukjent innhold.
Naturligvis var dette ikke en fristende jobb i det hele tatt. Jeg så for meg at jeg presset meg selv maksimalt, overgikk min menneskelige yteevne for minste tariff, og så døde av elektrosjokk fem på halv fire. Ikke det minste fristende.
For å være ærlig vet jeg ikke om det var en underbevisst forsvarsmekanisme eller rett og slett fysisk utmattelse etter to timers hardkjør, men dagen endte i alle fall tidlig. Piggen stod fast i hullet, som den med jevne mellomrom gjør når du ikke har mulighet til kontinuerlig dreining. Jeg slo om fra hammer til bor for å skli den ut, men holdt ikke hardt nok i skaftet. Piggen holdt stand, og i neste sekund fikk jeg 18,5 kilo Hilti rett i panna. Jeg husker at det smalt, og jeg var forundret over at jeg ikke datt ned fra gardintrappa. Jeg klatret rolig ned, satte meg på noen betongklumper og kjente meg svimmel. Så tok jeg meg til panna og la merke til at hånda ble helt rød. Legevakta neste.
Nå er det kanskje nok proletarsjargong, og på tide med en liten motespalte: Jeg hadde naturligvis ikke på meg finstasen. En firma-t-skjorte av billigste slag, snekkerbuksa mi var til vask eller noe slikt den dagen, jeg husker i alle fall at jeg hadde på meg ei fillete dongeribukse av det slaget man bruker når man skal male, stelle i hagen eller rive en betongvegg. Og etter to timer med svetting i en sky av betongstøv var det naturligvis ikke mye igjen av hudens friske glød. Håret blir også ganske grått og stivt av slik behandling, og med halve fjeset dekket av størknet blod og ganske omtåket av det som senere viste seg å være en hjernerystelse, fremsto jeg kanskje ikke som noen fremstående samfunnsborger. Ikke at det burde ha noe å si.
På legevakta ble jeg såvidt kikket på, og bedt om å sette meg og vente. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og glei inn og ut av ørska mens jeg gradvis ble klar over at alle fikk hjelp unntatt meg. Til slutt satt jeg igjen alene, og da gikk jeg like godt bort og spurte om det var min tur snart. Sjukesøstera så oppgit på meg og sukket "Ja, hva er det som har skjedd, da?" Jeg fikk såvidt begynt, "Jeg har skadet meg på jobb," før det glapp ut av henne: "Har du jobb?" Så undesøkte hun kuttet i panna, trykket på en knapp og et kvarter senere var fjeset mitt nyvasket og sydd sammen igjen. Hun hadde rett og slett trodd at jeg var narkoman!
Moralen er først og fremst at man skal si nei til åpenbart farlige jobber uten tilstrekkelig utstyr og sikring. Det begynte jeg med etter dette. Hva som ville skjedd dersom jeg hadde blitt grillet av tusen volt får jeg aldri vite. Men det hadde jeg aldri fått vite hvis det faktisk hadde skjedd heller, så samme kan det være. Sekundær-moralen er at det er ganske hårreisende å oppleve at rusmisbrukere ikke får hjelp når de kommer på legevakta.
Det finnes nok masse grunner, sikkert helt legitime, til at man ikke vil pirke i blodet til sprøytenarkomane, eller la dem vandre fritt på bakrommet med masse medikamenter. For alt jeg vet har legevakta kanskje også erfaring med at et kutt i panna ikke er verdens undergang for en som stikker hull i sitt eget blodomløp flere ganger daglig. Men å rett og slett bli bedt om å vente, når formålet er at man skal gi opp og gå, det synes jeg er umenneskelig.
Så jeg vil ikke akkurat kalle meg et offer for samfunnet, men jeg har i alle fall førstehånds tro på triage. Det skal jo i utgangspunktet føre til at alle får den hjelpen de trenger. Og her mener jeg legevakta i Brugata har litt å lære.
