Dagens Snåsamann-nyhet er at han, altså boka hans «Den gode kraften», er vraket av Norsk kulturråd. Boka som har solgt i bøtter og spann, er sjokkerende nok «ikke bra nok for bibliotekene», kan vi lese. Videre avsløres det at boka «var ikke på lista over Kulturrådets innkjøpte bøker for 2010» og at «heller ikke [boka] 'Snåsamannen' ble kjøpt inn til bibliotekene». Selv om jeg personlig ikke har mye til overs for gamle, magiske trøndere, synes jeg likevel folk skal få lov til å lese om dem hvis de vil. Det er derfor vi har biblioteker. Når staten nå går aktivt inn og hindrer folk i å lese populære bøker, er det en svært provoserende sak -- hvis det var sant.
Men det er det ikke. Hele «saken» er et rituale som gjentar seg fire ganger i året, i forbindelse med offentliggjøringen av Kulturrådets innkjøpsliste. Jevnt og trutt velger tabloidene å helt bevisst forvrenge Kulturrådets funksjon, for å kunne antyde at det er de som bestemmer hva bibliotekene rundt i landet har lov og ikke lov til å kjøpe inn (omtrent som de stadig antyder at Språkrådet bestemmer hva som skal stå i ordbøkene). I dette tilfellet er det Joralf Gjerstads bok som visstnok befinner seg på en eksklusiv liste over titler som er utpekt som «dårlige» og ikke skal tilgjengeliggjøres for det norske folk.
Dette er fullstendig feilaktig. Gjerstads bok er ikke vraket, sensurert eller bannlyst fra bibliotekene. Den har bare fått nei på en søknad om ekstra statlig støtte. Slike artikler opprettholder en utbredt forvirring om hva innkjøpsordningen egentlig går ut på. Ordningen er ikke, som Dagbladet kontinuerlig antyder, en sensurbasert sluse som regulerer hva slags litteratur befolkningen skal ha tilgang til. Selv om målgruppen for denne type artikler finner tilfredsstillende frustrasjon i troen på at Norge er et sosialistisk diktatur, har vi i motsetning til disse ingen regulerende organer for utgitt litteratur.
Tvert imot, vi har en informasjonstilgjengelighet i verdensklasse. Kulturrådets innkjøpsordning er en liten brikke i denne infrastrukturen, som kort og godt går ut på at enkelte titler kjøpes inn av staten og distribueres gratis til landets folkebiblioteker, i tillegg til de vanlige budsjettilskuddene. Formålet med dette er å sikre bredde i tilbudet, og at også smalere titler får en viss utbredelse. Kulturfondstøtte er altså en støtte til forfatteren, ikke til bibliotekene. Man kan selvsagt med god grunn være enig eller uenig i denne politikken, men når Dagbladet hisser seg opp over at Gjerstads bok har solgt så og så mange tusen eksemplarer men likevel ikke kjøpes inn av staten, vet de selv hvorfor boka har fått avslag på søknaden om støtte. Den er en bestselger, og står uansett øverst på handlelista til de fleste bibliotekene.
Gjerstads bok er heller ikke i en unik posisjon fordi den ikke har fått innvilget kulturfondstøtte. I fjor ble det utgitt 7 359 nye bøker i Norge. Av disse var 668 norsk sakprosa. Tallene er antagelig omtrent det samme i år. For fjerde kvartal i år har 66 titler søkt om kulturfondstøtte, deriblant «Den gode kraften». Av disse er til slutt 20 titler kjøpt inn. Dette tilsvarer én dags produksjon av bøker i Norge, eller med andre ord én trehundreogsekstifemtedel av årets utgivelser. Det at Gjerstads bok ikke ender opp på denne eksklusive lista, men i stedet fremstilles som om den er utpekt på en like eksklusiv nei-liste, er et hårreisende logisk sprang. Betyr det at de resterende 7 339 bøkene som ble gitt ut også er "for dårlige for bibliotekene"?
De som fortviler kan beroliges med at alle bibliotekene fremdeles står fritt til å kjøpe inn det de måtte ønske på det vanlige budsjettet, og at det faktisk er den slemme staten som betaler. «Den gode kraften» er allerede tilgjengelig i over 60 norske biblioteker (1) (2) -- bare Deichman har 12 eksemplarer. Ettersom boka er såpass ny og såpass mye omtalt, vil dette tallet stige betydelig så snart det nye budsjettåret er i gang.
Dagbladets fremstilling av en formynderstat er fullstendig ‒ og bevisst ‒ feilaktig. Ingenting er «for dårlig for bibliotekene». Heller ikke Joralf Gjerstad.
