Dagens Snåsamann-nyhet er at han, altså boka hans «Den gode kraften», er vraket av Norsk kulturråd. Boka som har solgt i bøtter og spann, er sjokkerende nok «ikke bra nok for bibliotekene», kan vi lese. Videre avsløres det at boka «var ikke på lista over Kulturrådets innkjøpte bøker for 2010» og at «heller ikke [boka] 'Snåsamannen' ble kjøpt inn til bibliotekene». Selv om jeg personlig ikke har mye til overs for gamle, magiske trøndere, synes jeg likevel folk skal få lov til å lese om dem hvis de vil. Det er derfor vi har biblioteker. Når den kulturelitistiske formynderstaten nå går aktivt inn og hindrer folk i å lese populære bøker, er det en svært provoserende sak -- hvis det var sant.

Men det er det ikke. Hele «saken» er et rituale som gjentar seg fire ganger i året, i forbindelse med offentliggjøringen av Kulturrådets innkjøpsliste. Jevnt og trutt velger tabloidene å helt bevisst forvrenge Kulturrådets funksjon, for å kunne antyde at det er de som bestemmer hva bibliotekene rundt i landet har lov og ikke lov til å kjøpe inn (omtrent som de stadig antyder at Språkrådet bestemmer hva som skal stå i ordbøkene). I dette tilfellet er det Joralf Gjerstads bok som visstnok befinner seg på en eksklusiv liste over titler som er utpekt som «dårlige» og ikke skal tilgjengeliggjøres for det norske folk.

Dette er fullstendig feilaktig. Gjerstads bok er ikke vraket, sensurert eller bannlyst fra bibliotekene. Den har bare fått nei på en søknad om ekstra statlig støtte. Innkjøpsordningen er ikke, som Dagbladet kontinuerlig antyder, en sensurbasert sluse som regulerer hva slags litteratur befolkningen skal ha tilgang til. Selv om målgruppen for denne type artikler finner tilfredsstillende frustrasjon i troen på at Norge er et sosialistisk diktatur, har vi i motsetning til disse ingen regulerende organer for utgitt litteratur.

Tvert imot, vi har en informasjonstilgjengelighet i verdensklasse. Kulturrådets innkjøpsordning er et ledd i denne infrastrukturen, som kort og godt går ut på at enkelte titler kjøpes inn av staten og distribueres gratis til landets folkebiblioteker, i tillegg til de vanlige budsjettilskuddene. For små biblioteker i små kommuner kan disse fastsatte titlene utgjøre nesten halvparten av årets tilvekst, for større biblioteker kan det være en ganske ubetydelig del. Formålet med ordningen er å sikre bredde i tilbudet, og at også smalere titler får en viss utbredelse og sikret avkastning. Kulturfondstøtte er i bunn og grunn en støtte til forfatterne, ikke primært til bibliotekene. Man kan selvsagt med god grunn være enig eller uenig i denne politikken, men når Dagbladet hisser seg opp over at Gjerstads bok har solgt så og så mange tusen eksemplarer men likevel ikke kjøpes inn av staten, vet de selv hvorfor boka har fått avslag på søknaden (ja, forlaget må søke) om støtte. Den er en bestselger, og den står uansett øverst på handlelista til de fleste bibliotekene.

Det skal selvsagt nevnes at også bestselgere, som for eksempel «Min kamp», kan kjøpes inn, men dette er ikke kriteriet for innkjøp. Ordningen er ment å ha en annen funksjon enn å duplisere de vanlige markedsmekanismene som reduserer stykkprisen på produkter som foreligger i større kvanta. For forfatteren kan det selvsagt oppleves trist å ikke bli antatt, men for forlaget dreier det seg utelukkende om den økonomiske bonusen i et garantert salg på 1000 eksemplarer. Dette er nok også grunnen til at Gjerstads forlegger spiller med i Dagbladets artikkel og opptrer himmelfallen i beste Siv Jensen-stil, mens Gjerstad selv holdes utenfor. (Ikke at dette burde komme som en overraskelse på noen av dem.)

Gjerstads bok er heller ikke i en unik posisjon fordi den ikke har fått innvilget kulturfondstøtte. Forlaget søkte støtte for boka i sjangeren sakprosa. I fjor ble det utgitt 668 norske sakprosabøker, og for enkelhets skyld regner jeg med at tallet er omtrent det samme i år. I år er totalt femti sakprosabøker, en drøy trettendedel, innvilget kulturfondstøtte. Det at Gjerstads bok ikke ender opp på denne eksklusive lista, men i stedet fremstilles som om den er utpekt på en like eksklusiv nei-liste, er et hårreisende logisk sprang. Betyr det at de resterende 618 sakprosabøkene også er «for dårlige for bibliotekene»?

De som fortviler kan beroliges med at alle bibliotekene fremdeles står fritt til å kjøpe inn det de måtte ønske på det vanlige budsjettet, og at årets bestselgere som regel står først på lista. «Den gode kraften» er allerede tilgjengelig i over 60 norske biblioteker (1) (2) ‒ bare Deichman har 12 eksemplarer. Ettersom boka er såpass ny og såpass mye omtalt, vil dette tallet garantert stige betydelig så snart det nye budsjettåret er i gang. De som har fryktet Snåsamann-mangel neste år, kan bare ta det med ro.

Dét kan også de som føler seg forulempet av at «Jens og Kristin på pengesekken» bestemmer hva de skal lese. Norge har ingen sensurorganer, og ingenting er for dårlig for bibliotekene. Heller ikke Joralf Gjerstad.