Karoline ble forleden informert (jeg antar på en forelesning) om at Jeremy Bentham (utilitarismens far) hadde skrevet et betinget vilkår i testamentet sitt som gikk ut på at en eller annen skole skulle få penger så lenge han var med på hvert styremøte, og at man da han så døde fikk ham mumifisert og bar ham inn på hvert møte, hvor møtereferatet så noterte "Jeremy Bentham present, not voting". Det ble også nevnt at hodet hans dukket opp på en t-banestasjon.

Hun er vant til at jeg dropper trivia i hytt og gevær, og var ganske sjokkert over at jeg ikke hadde funnet det naturlig å nevne noe så underlig i forbindelse med våre diskusjoner om utilitarismen tidligere i vår. Sannheten er at jeg hadde fullstendig glemt denne historien, men etter å ha tenkt litt på det kom jeg på at jeg har hørt den før. Og etter å ha tenkt litt mer på det slo det meg som veldig, veldig merkelig at han skulle ha skrevet det i testamentet sitt dersom poenget var at det skulle referere til møter han deltok på frivillig.

Da jeg konfronterte Karoline med dette medga hun at det hørtes en smule merkelig ut, og bidro med innsikt i lovenes verden: hvis det hadde vært snakk om en livsdisposisjon kunne de ikke fått penger etter at han var død. Det må altså ha vært snakk om en dødsdisposisjon, og jeg siterer Karoline her (fordi jeg er litt stolt over at hun sier ting som dette)

altså en ektepakt eller et testamente med visse formkrav.

Noe lukter altså ikke helt som det skal, og selv om man ikke kan utelukke at det er Jeremy Benthams mummifiserte kropp ante jeg også en aroma av vandrehistorie. Siden det vel nå er en av Calcuttaguttas raisons d'être å sjekke gode historier ihjel lovet jeg altså Karoline å finne ut hva som egentlig foregår og skrive en artikkel om saken (doktorgrad? hvilken doktorgrad?).