Most recent comments
Jogging og blogging
Are, 9 måneder, 1 uke
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 9 måneder, 1 uke
Reading in dark times
Are, 11 måneder, 1 uke
Moldejazz 2016
Camilla, 1 år, 2 måneder
Dørskilt
Karoline, 1 år, 3 måneder
Halifax
Tor, 1 år, 4 måneder
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 1 år, 4 måneder
Numerikk, takk
Tor, 1 år, 4 måneder
Topp tur
Camilla, 1 år, 6 måneder
Tolkien reading day
Tor, 1 år, 7 måneder
50 book challenge
Camilla, 9 måneder, 3 uker
Five years ago
Tokyo
Tor
Controls
Register

Britiske moromenn (og -kvinne) II

Denne artikkelen har ventet i nesten to år (om enn modifisert med jevnte mellomrom). Jeg føler jeg bør ta meg på tak og publisere den før alle youtube-linkene blir tatt ned (og jeg må gjøre alt arbeidet på nytt). Jeg understreker at hvis du er en av dem som ikke trykker på linker vil du ikke få mye ut av dette.

Hugh Dennis er, som jeg bemerket i den første av disse artiklene, enda en av disse Cambridge Footlights-komikerne som Storbritannia nok hadde vært traurig uten. Han er forøvrig en av dem som har vært på radaren min siden jeg bodde i Norge og hadde BBC Prime på hybelen, men det er først de siste par (-tre-fire) årene at jeg har innsett hvor mye bra han faktisk er med i. I likhet med Mitchell & Webb, Armstrong & Miller og Fry & Laurie, er det også her snakk om en duo, nemlig Punt & Dennis.

De var forøvrig begge med i The Mary Whitehouse Experience, og etter hva jeg kan forstå var det der Hugh Dennis' "Mr Strange" først ble introdusert. Her og her er flere. Det var imidlertid ikke Mr Strange som fikk meg til å legge merke til Hugh Dennis (selv om han later til å ha gjort inntrykk på den britiske psyken, om jeg skal basere meg på enkelte av vennene mine her). Det skjedde i forbindelse med enda et av disse panel-programmene det yrer av BBC. Han er nemlig fast deltaker i Mock the Week, hvor han gjennomgående er en meget morsom mann. I likhet med Have I Got News For You (hvor Hugh Dennis også har bidratt er Mock the Week såkalt "topical comedy", noe som innebærer at hoveddelen av programmet går ut på kommentarer om ukens nyhetssaker. Hugh Dennis har gjerne dette på fingerspissene. Til forskjell fra Have I Got News For You har imidlertid Mock the Week (som vel må regnes som noe mindre seriøst (om man kan tillate seg å kalle et humor-program "seriøst")) en egen standup-sekvens, hvor man kan finne eksempler på ting som Lines you wouldn't hear in a costume drama, Unlikely lines from a TV detective show, Questions that were rejected from this year's exams, Things you don't want to hear at Christmas, Unlikely small ads, og selvsagt Scenes we'd like to see in Doctor Who.

Sandi Toksvig får fungere som en slags æresdoktor i denne sammenheng. Hun er egentlig dansk (og jeg skammer meg når jeg nå innser at hun er den eneste kvinnen jeg har nevnt). Jeg så henne først på Q.I., men jeg har siden den gang hatt stor moro av The News Quiz. Hun er selvfølgelig også et produkt av Footlights (hvis den nye britiske regjeringen slår bena under Footlights ved å sørge for at bare folk som studerer hardt for å få en god jobb går på universitetet kommer jeg til å gråte meg i søvn med jevne mellomrom det neste tiåret), samtidig med Stephen Fry, Hugh Laurie, Emma Thompson og resten av dem, og hun hadde angivelig der det første showet skrevet og fremført kun av kvinner. Hun var med i aller første episode av Have I Got News For You, og var fortsatt skrekkelig ung i 1992. Og hun har selvsagt deltatt i Mock the Week (her med John Oliver, en av mine andre favoritter).

Min store favoritt i disse dager er imidlertid Charlie Brooker. Jeg kom over ham tidlig i 2010, da følgende fløt rundt på nettet:


Kort tid etter oppdaget jeg at han hadde en glimrende Guardian-spalte. Deretter tok det meg ikke lang tid å oppdage Screenwipe og Newswipe, to programmer av mye samme type, skjønt sistnevnte har vel et smalere fokus -- her om amerikanske media, om reality-tv, dekningen av G20-protestene, om snø og min store favoritt:

Del 2 og del 3 og del 4 og del 5.
Det er en av de beste gjennomgangene av året som gikk jeg har vært borti. Om du lurer på om denne Charlie Brooker kanskje er en sint mann, kan det hende du er inne på noe. Men det er veldig tilfredsstillende å se noen andre opprørt over det som opprører meg. Det tar bort litt av frustrasjonen. I det siste har han sammen med David Mitchell gjort verden til et bedre sted med 10 o'clock live. Om de kunne droppe Jimmy Carr (til tross for hans moment of glory på QI) og Lauren Laverne, og flytte programmet til BBC og bort fra de fryktelige neonfargene, ville jeg bli fullkomment lykkelig. Her er en veldig god analyse av Gadaffi. Jeg tror det er det sentrale: Jeg liker hvordan han klarer å kutte til hjertet av ting (helt på slutten). Det er det som gjør ham stor.

Jeg lover ikke at det kommer en "Britiske moromenn III" med det første, men den som lever får se.

Comments

Tor,  06.04.11 09:31

Jeg er ikke superduperbegeistret for Charlie Brooker. Han er morsom, for all del, men ikke på nivå med for eksempel David Mitchell. Jeg har tenkt meg litt om, og jeg tror jeg har kommet frem til at det som kjennetegner de komikerne jeg ikke liker så godt er at de har for mye innlevelse og/eller at de oppfører seg som om de vet at de er morsomme. Charlie Brooker har et anstrøk av dette, mens for eksempel Russel Howard er hardt angrepet. Jimmy Carr har det av og til, mens noen ganger har han perfekt avdempethet og ironisk distanse.

Men jeg likte artikkelen, selv om den førte til at brukte over en time på frokosten.

Hmm

Camilla,  06.04.11 09:35

Jeg har faktisk motsatt oppfatning av Carr og Brooker. Sistnevnte ler sjeldnere av egne vitser.
Tor,  06.04.11 09:46

Altså, jeg liker også Brooker bedre enn Carr. Og jeg tenkte ikke så mye på at man ler av sine egne vitser, men på at man oppfører seg som om man forventer at noen andre kommer til å gjøre det. Brooker har etter min mening et anstrøk av dette, som betyr at han gjør det litt, men ganske ofte, mens Carr gjør det av og til, som betyr at han gjør det ganske åpenbart ca halvparten av tiden.
Camilla,  06.04.11 09:52

Jeg tror jeg synes det er greit å forvente latter (eller til og med le) når det er snakk om satire, ikke bare vanlig standup. Ian Hislop gjør jo det samme, og han er en av favorittene mine. Sikkert fordi jeg føler at det vi alle ler av er hvor absurd alt er, ikke hvor flinke de er til å lage vitser. Hmmm.
Tor,  06.04.11 10:04

Det med om poenget er vitsen eller hendelsen. Hvis man forteller noe som skjedde, som er morsomt, er det greit å le, men hvis man dikter opp ting eller kommer med egne observasjoner må man være mye mer forsiktig. For eksempel Brookers monolog om Gadaffi består i stor grad av observasjoner.

Huh

Camilla,  06.04.11 10:57

Når du sier at han sier ting som om han forventer latter, tenker jeg på noe i retning av Andy Parsons. Jeg ser ikke det noe sted i Gadaffi-klippet. Vi får diskutere det når jeg kommer til Trondheim.