OK! Samle dere sammen rundt meg, alle sammen ... IKKE DU, LYNFORUM!

For halvannet år siden kom jeg over det jeg selv mener er mitt livs oppdagelse, etter The Monty Python’s Flying Circus. Da slumpet jeg til å se noen klipp av en britisk serie jeg ikke visste noe som helst om. De klippene jeg så inneholdt mengder av referanser til obskur musikk, hadde fargerike animasjoner som minnet om Fantorangen på syre, og det var så stappfullt av underfundige, hysteriske, popkulturelle referanser at synapsene mine begynte å hyle. Høyt. Lenge. Lenge. Lenge. Lengre. Litt til. Alt var herlig absurd og jeg fikk umiddelbart en enorm trang, innerst i hjertet til å se mer. Vel, jeg lyver kanskje litt nå. Det var nemlig ikke helt tilfeldig at jeg oppdaget det. Både Trond Viggo, som jeg på det daværende tidspunkt jobbet sammen med, og Tonje Eirin, hadde sett en del episoder tidligere, og hadde foreslått at jeg burde gjøre det samme. Takk til de to for at de introduserte meg for The Mighty Boosh. Hadde det ikke vært for dem, hadde ikke dere fått muligheten til å lese om det her.

Jeg ble, lettpåvirkelig hønsehjerne som jeg er, umiddelbart hektet. Serien fremstod for meg som en perfekt jambalaya av det absurde, det familiære, det ukjente og det beint fram helskrudde. Om jeg skal gjøre en sammenligning eller parallell, vil jeg nok si noe slikt som at serien er en fantastisk og eklektisk blanding av britisk humor og moderne kultur. Det er Monty ...

Tidligere i dag hadde jeg besøk av Tonje, Jørgen og Ulf, som kom hit og spiste pizza. Og, som man gjør, diskuterte vi muligheten for å importere isbiter. Det er jo nemlig slik, at hvis man bare lager isbiter rett frem på vanlig måte har de en tendens til å bli uklare. Dette skyldes sikkert delvis at luft som er løst i vannet lager små bobler, og delvis at isen fryser utenfra og inn, og dermed har lett for å sprekke. Ulf kunne imidlertid fortelle at det finnes et firma i Canada som lager helt klare isbiter, som man kan kjøpe for CAD 1.50 pr stk pluss formodentlig en hel masse i frakt.

Vi diskuterte videre hvordan produksjonen går for seg, og ble enige om at man antagelig må fryse isbitene fra én side (for eksempel nedenfra), og sikkert helst langsomt. Først så jeg for meg at man kanskje kunne lage en slags isopor-dings som passet over isbitformen, for å isolere isbitene over og på siden, slik at de kun blir avkjølt nedenfra. Jeg innså imidlertid at det sikkert ville være mer praktisk å ha en slags frittstående fryseplate man kunne sette isbitformen på.



Litt senere på kvelden slo det meg plutselig at det er jo trivielt å lage et kaldt underlag man kan sette isbitformen på, selv uten å bruke flytende nitrogen. Jeg gikk ut på verandaen og hentet litt snø, som jeg så rørte sammen med salt, og fordelte jevnt utover i en lasagneform.

Deretter kokte jeg ...

I dag kom jeg over den kanskje smarteste artikkelen jeg har sett på nrk.no på flere år: Ti bøker istedet for å se OL. Idéen er briljant, og jeg akter derfor å stjele den -- for selv om idéen er god er jeg ikke helt sikker på utførelsen (jeg er skeptisk til bøker jeg ikke har hørt om, særlig når de har lysende barn eller hunder på coveret). Den tanken at man kan ignorere OL fullstendig og istedet bruke tiden på god litteratur fortjener imidlertid all støtte. Og selv om jeg ikke har tid til å følge opp selv (siden jeg aldri har brydd meg om OL hadde jeg ikke egentlig fått med meg at det var i år, og jeg hadde i alle fall ikke satt av noe tid til å se det -- og siden jeg ikke har tv er det ikke som om jeg kommer til å mangle noe å gjøre fordi de sender sport istedet for det jeg vanligvis ser på). Her er imidlertid min liste med ti bøker man kan komme seg gjennom nå mens det er vinter og overbetalte idrettsfolk svetter i Canada. Ikke kommer man til å få dårlig samvittighet fordi man ikke trener, heller.

1. The Gone-Away World av Nick Harkaway.

2. The Last Samurai av Helen DeWitt.

3. The Lord of the Rings av J.R.R. Tolkien.

4. The Name of the Rose av Umberto Eco.

5. The Master and Margarita av Mikhail Bulgakov.

6. The Elegance of the Hedgehog av ...

Jeg må tilstå at jeg ikke visste hvem Aphra Behn var før en av mine medstudenter på masterstudiet plutselig en dag introduserte henne i en bisetning som et stjerne-eksempel på at 1600-tallet var en seksuelt sett mye mer frigjort periode enn den senere Victoriatiden. Jeg ble litt overrasket over at noen jeg aldri hadde hørt om skulle være et av de fremste eksemplene på noe.

I retrospekt viser det seg at jeg hadde hørt om henne før. Virginia Woolf skrev i A Room of One's Own at

All women together ought to let flowers fall upon the tomb of Aphra Behn, which is, most scandalously but rather appropriately, in Westminster Abbey, for it was she who earned them the right to speak their minds. It is she—shady and amorous as she was.—who makes it not quite fantastic for me to say to you to–night: Earn five hundred a year by your wits.

Og hun er en rimelig interessant dame. Selv om det ikke er all verden vi vet om henne. Hun var født Aphra Johnson, og det er ikke helt klart hvordan hun ble Aphra Behn. Noen mener hun giftet seg med en kjøpmann i London (men fra Nederland), andre at hun giftet seg med en tysk sjømann som hun møtte på vei tilbake til England etter en reise til Surinam. Det er også en mulighet for at hun bare lot som om hun hadde vært gift for å gjøre det mulig for henne å operere ...

For et års tid siden skrev jeg en artikkel om å måle lydfarten med enkle remedier. Dagens artikkel skal altså handle om å måle lysfarten med enkle remedier, og det høres kanskje litt mer vidløftig ut, men er antagelig enklere å gjennomføre for de fleste. Mens lydfartmålingen krevde et rør, litt vann, en stemmegaffel og en tommestokk, krever lysfartmålingen en datamaskin med internettilkobling, og helst en shell-konto på et universitet. Hva som best tilfredstiller påstanden om «enkle remedier» kommer vel an på hvordan man ser på det, men jeg tipper datamaskin og internett er lettere tilgjengelig for de fleste av våre lesere. Alle som sitter på en øde øy med et rør, en stemmegaffel og en tommestokk og leser en utskrift av denne artikkelen får ha meg unnskyldt.

I dag diskuterte Paul Anton og jeg muligheten for å bruke ping til å måle hastigheten strøm beveger seg med i en kobbertråd. ping (med liten p) er da altså et program for unix (og Windows) som rett og slett måler tiden det tar å sende et signal frem og tilbake mellom to datamaskiner. Dette kan du teste selv, ved å åpne en terminal, og skrive

ping -c 10 www.uio.no

Jeg tenkte da som så at man kunne ta to datamaskiner, koble dem sammen med en lang nettverkskabel, pinge den ene fra den andre, skrive ned tiden, og gjenta prosessen med en kort nettverkskabel. Ved å ta forskjellen i tiden kunne man så regne ut hvor mye lengre tid signalene ...

I dag satte jeg meg ned for å ferdigstille den siste øvingsoppgaven i faget mitt. Alt som mangler er en bonusoppgave, og inspirert av dagens forelesning, som var om gravitasjonsloven, og en diskusjon med Paul Anton, kom jeg frem til at å regne ut posisjonen til Lagrangepunktene i Sol-Jord-systemet måtte være en passende utfordring. Og sånn ca her er det antagelig på sin plass med en forklaring på hva Lagrangepunktene er.

Det har seg slik at når en gjenstand går i sirkelbane rundt Solen er omløpstiden, altså tiden gjenstanden bruker på en runde rundt Solen, entydig bestemt av baneradien, altså avstanden fra Solen. Dette skyldes at tyngdekraften som virker på gjenstanden er avhengig av avstanden, og hvis jeg kan tillate meg å bruke et litt upresist uttrykk må da farten være så stor at sentrifugalkraften nøyaktig opphever tyngdekraften. Og det bestemmer farten. Eller, for å si det mer presist:



der M er massen til Solen. Det betyr at hvis en gjenstand skal ha samme omløpstid som Jorden er den pent nødt til å befinne seg i samme avstand fra Solen. Problemet er imidlertid at Jorden, med sine 6 millioner milliarder milliarder kilo (Fakta. Det er det som er massen til Jorden) slett ikke er noen lettvekter, og vil trekke til seg eventuelle andre ting som prøver å dele bane med den. Det viser seg likevel at det finnes 5 punkter der en gjenstand kan gå i bane rundt Solen, med samme omløpstid som Jorden, og disse fem punktene kalles Lagrangepunktene ...

Jeg gikk nylig gjennom e-postarkivet mitt, og der fant jeg denne godbiten, som jeg aldri sendte. Proppfull av nedlatenhet som den er, tenker jeg at jeg burde nok ha sendt den, nå som studentradioen her i Trondheim faktisk har skiftet navn til Radio Revolt. Hjelpes:


Såååå, navneendring, altså? Jeg noterer meg at alternativene jeg kan stemme på, ser ut til å være:

1. Radio Riga

2. Radio Tyro

3. Radio Revolta

4. Radio Vega

5. Radio Revolt

Er dette alle de seriøse forslagene? Eller bare det innledende gruppespillet som leder frem mot finalevalget, som betyr at dere avslører nye, bedre grupper snart?

#1: Riga? Riga er en by i Latvia. Skal det åpnes for stedsnavn, er det ikke da like greit å velge et mindre kjent sted, eller et sted med faktisk relevans, kanskje Skive for eksempel. Radio Skive? Nei? Ikke bra nok? Det er kanskje bokstavrimet som er poenget her? Hva med Radio Røros? Hva, vi har ikke base i Røros? Åååå-hååå, jeg vet det! Hva heter den byen vi bor i? ... Ja, Trondheim! Hva med Radio Trondheim?

#2: Tyro? (Pyro?) Nybegynner? Rekrutt? Jypling? Oppkomling? Novise? Lærling? Jaja, dette er kanskje likevel det mest sannsynlige navneforslaget. Jeg tipper dette vinner frem.

#3: Revolta? Hva?! Volta? En elv i Afrika? Opprør? Den italienske greven og fysikeren, Alessandro Volta? Voldta på nytt? Nei...? Neste, takk.

#4: Hva har Vincent Vega, en karakter fra Pulp Fiction, med radion å gjøre? Eventuelt: hva har en karakter i spillet Street Fighter II å gjøre ...

I wish I had not read this in translation. Silje, who recommended it to me, read it in the French original, and she was quite enthusiastic. I found the language wasn't always spot on in English. And I think I can put that down to the translator. Most of the times when I found it jarred, the phrasing seemed like something that would sound good in French. But because I haven't read it as it should be read, I find it very hard to pronounce judgement on it.

I enjoyed reading it, though. Tremendously. In part, perhaps because it reminded me of Helen DeWitt's The Last Samurai (which, seriously people, if you haven't read it yet, get to it) without actually being anything like it. It does not have the leaps and gaps and odd narrative technique which seems to put some people off the latter. The closest it gets to adventurousness in that respect is in its having two narrators.

The narrators are interesting, and to me I think the most interesting part of the book. They are both very intelligent, both hiding this fact from the world around them. One as a concierge for wealthy people, the other the (suicidal, for what she considers entirely rational reasons) daughter of one of these wealthy people. Since both provide first person narration, the game of following their voices rather than simply what they say had me quite entertained. People do not always have total understanding of ...

I mentioned previously that we came across an old stroboscope down at the 'varsity, and that we were looking for some worthwile use for it. The picture below is probably the best and most interesting one we've produced so far. It might not be entirely obvious at first, but this is in fact a demonstration of a rather funky consequence of the conservation of momentum.

I you drop two objects from a height h, one of mass m and one of mass M, and where m<<M, such that m will land on top of M immediately after M hits the ground, m can in principle bounce to a height of several times h. 9h, in fact, if m=0, M>0, and no energy is lost to friction.



At the left hand side, about halfway up the picture, one can see a pingpong ball, fastened on top of a golf ball with a minute amount of glue. There are several exposures of this, because I didn't manage to time it perfectly. Then, a little bit further down, one can see pingpong ball and the golf ball falling towards the ground, still glued together. At the bottom, still on the left hand side, the golfball has just hit the ground, and the pingpong ball has torn free of the glue. Proceeding to the right, one can see the pingpong ball bouncing to about 2.5h.

So how do I know that 9h is the upper ...

Det viser seg, ikke uventet, at det tar en del tid å undervise et kurs for første gang. I fjor brukte jeg for eksempel ca 10 timer i uken på å lage regneøvinger og løsningsforslag. Jeg valgte å legge ned et forholdsvis grundig arbeid den gangen, og det angrer jeg slett ikke på nå. Nå underviser jeg jo kurset for andre gang, og jeg må si at livet er mye lettere når man allerede har 12 relativt relativt ryddige regneøvinger og løsningsforslag, alt pent ført inn i latex, og lagret i hver sin mappe med tilhørende figurer og alt mulig. Så jeg retter en takk til Tor fra fortiden for å ha etterlatt alt dette til meg.

Litt er det likevel å gjøre. Det viser seg for eksempel at hvis man lager regneøvingen sent om kvelden den dagen man har lovt studentene at den skal legges ut, og så ikke lager løsningsforslaget før tre dager senere, så blir det av og til noen oppgaver som ikke gikk helt som man hadde tenkt. For eksempel at noe man trodde var enkelt viste seg å være relativt barsk fysikk, eller at svaret på oppgave a) ble litt større eller mindre enn man hadde tenkt seg, slik at den vittige kommentaren i oppgave b) ikke egentlig ga mening.

Dette sitter jeg da og rydder opp i nå, og jeg er vel i grunnen straks i mål. Så langt har jeg lagt ut de 9 første regneøvingene på hjemmesiden til faget, og på grunn ...