Å sende ting til utlandet er litt som å gange sammen digre primtall. Det er ganske enkelt, men det er pokker så vanskelig å gå motsatt vei. Når Camilla sendte masse stasj til Edinburgh i høst var det bare å dukke opp på havneterminalen i Molde med masse kasser, og så var alt i orden. Bortsett fra at de tok tre ganger så mye for jobben som de sa det kom til å koste. Det var i alle fall enkelt. Litt i overkant av en uke, og så dukket det opp en vennlig skotte med lastebil som leverte stasjet her. Jeg tror i alle fall han var vennlig. Jeg skjønner egentlig fint lite av hva de sier, de som insisterer veldig hardt på aksent, men han hadde hyggelig tonefall.

Jeg antok at det kom til å være like enkelt å sende ting tilbake, så jeg gjorde ikke så veldig mye forhåndsarbeid med dette. Jeg ringte til havneterminalen i Molde, som henviste meg til en fyr som henviste meg til Aberdeen-kontoret til Nor Cargo, men de lot begge til å mene at det skulle gå greit. Jeg vegret meg litt for å ringe til Aberdeen, fordi jeg som nevnt sliter litt med å forstå sånne typer som insisterer på veldig hard aksent. Det later til å være en greie her at typiske arbeiderklassemenn snakker med diger aksent. Jeg skjønner i alle fall ingen verdens ting når det står arbeidere og roper til hverandre på gata.

Uansett, det endte meg at jeg sendte mail til Aberdeen i stedet. Så ventet jeg litt, uten at det egentlig skjedde noe, og jeg tenkte at det er ganske teit å oppgi epost på hjemmesidene sine når de ansatte tydeligvis ikke kan (eller bryr seg med) å svare. Så lette jeg litt mer, og jeg ringte et par ganger uten å få svar, men så fant jeg en epostadresse som lot til å bestå av navnet til en fyr, så da sendte jeg en mail dit, og beskrev mine ønsker og behov. En dag sendere fikk jeg svar, og dette var det eneste som stod i mailen:

The Line which we are agents for (Sea-Cargo,Bergen) do not accept bookings of personal effects unless they are professionally packed.

Ingen hei, ingen hallo, ingen ha det bra, og ingen ytterligere forklaring. Jeg svarte, og spurte hva professionally packed egentlig betyr. Jeg har jo sommerjobb som lagerarbeider, så egentlig blir jo alt jeg pakker automatisk professionally packed, men denne fyren regnet tydeligvis samtalen som avsluttet, så han tok seg nok en kaffe i stedet for å svare.

Jeg bestemte meg så for å sjekke ut mulighetene med UPS Standard, og det så riktig så bra ut. De lot til å være villige til å sende stasjet vårt i våre egne kasser for en ikke sjokkerende penge. Og alt så bare bra ut, helt til jeg fikk vite at de ikke sender personal effects. Jeg aner ikke hvorfor, og uansett kunne jeg vel bare sagt at jeg har solgt stasjet til Camilla for £3.50, men de henviste meg til et firma de samarbeider med, som heter Mailboxes etc. De har opptil flere kontor i Edinburgh, så vi gikk innom dit på vei hjem fra biblioteket i dag.

De kunne sende ting for oss, ingen problem. En kasse koster £55, og da kan den kassen inneholde opptil 30 kilo. Så gav de oss noen gigantiske esker, og vi gikk hjem for å pakke om. Problemet er bare at eskene er så gigantiske at hvis man skal fylle dem helt, og samtidig ikke komme over 30 kilo, må man fylle dem med noe som har en egenvekt på ca 0,25. Ikke bøker med andre ord. Så situasjonen er nå at vi har fire halvfulle esker, som jeg tror begynner å nærme seg 30 kilo, skjønt jeg er ikke sikker. Det er nemlig pokker så vanskelig å vurdere vekt på store, uhåndterlige gjenstander.

-Tor Nordam