Inspirert av virkelige hendelser, som det heter i begynnelsen av filmen, har Steven Spielberg regissert en kløktig dramatisering av begivenheter som fulgte i kjølvannet av OL-skandalen i München 1972. Og med dét har han produsert sitt beste verk siden menig Ryan var redd.


Alt kan respekteres
München er ingen propagandafilm, selv om begge sider naturligvis føler at den heier på det andre laget. Den er nemlig en slags antiterrorerklæring som ikke sier det høyt, men viser hvordan livet kan ha artet seg for spillerne på den ene siden av konflikten – en Mossad-gruppe som offisielt ikke eksisterer, men som har en liste over elleve arabere de skal kverke. Disse kara fra Sahara hadde alle en finger med i den fatale gisseltagningen av et israelsk innebandylag under OL i München (sier sjefen), mens selve negerarbeidet ble utført av Svart September. Filmen handler hovedsakelig ikke om gisselaksjonen, men om hevnaksjonen etterpå.

«Historisk fiksjon»
Ikke alt kan fortelles, og Ahmed Bouchiki er ikke nevnt ettersom han ble drept av en annen gruppe, men hovedforfatter Eric Roth har valgt en oversiktlig fremgangsmåte. Ting er sjeldent så enkle som de fremstilles på film, men det er heller ikke en films oppgave å tilfredsstille ekspertene. En del av Münchens styrke ligger i at den konsentrerer seg om mennesker i stedet for informasjon, og det er en god ting ettersom boken som er filmens utgangspunkt like gjerne kan være fiksjon som fakta. For liksom å understreke det menneskelige poenget er ikke hovedrollene engang besatt av jøder, men av en australier, en brite, en ire, en frosk og en tysker. Så nok om krig og fred og sånt.

Smoke and mirrors
Det er en skandalissimo at Spielbergs faste fotograf siden Schindlers liste, eksilpolakken Janusz Kaminski, ikke er nominert til Oscar for sitt arbeid på München. Lyssettingen alene er Robert Richardson verdig. Den er festet til Super 35-film, som gir et småkornet men skarpt scopebilde. I kombinasjon med den geniale produksjonsdesignen gir det en herlig autentisk gjenskapning av gatebildet i europeiske storbyer samt New York i 70-åra. «It beats 70s films at their own game,» som en luring sier i IMDb-forumet. Spielberg har et øye for smarte sceneløsninger, og han har teken på lange tagninger som noen ganger innbefatter sterke scener up close and personal. Når John Williams for én gangs skyld har skrudd ned volumet på strykerne, har man en kunstnerisk vinner så vel som økonomisk.

Handlingskurven og karakterutviklingen for øvrig følger det forventede mønsteret uten særlige overraskelser. Det dreier seg om hva drap gjør med folk, og argumenter for begge sider i «krigen» blir luftet underveis. Er man ikke interessert i problemstillingen, kan nok dette bli en langdryg prøvelse. Det aller siste bildet i filmen er et underfundig postskriptum til budskapet: – There is no peace at the end of this.